Oppreist i stormen

Å være gruveoptimist i Sør-Varanger er ikke for pyser.

Bjarne Hansen Bjarne Hansen. Foto: Trine Hamran
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Det har vært noe hele tiden: Vanskelig å skaffe nok kompetent arbeidskraft lokalt. Umulig å drive uten å slippe omstridte kjemikalier ut i fjorden. Problemer med å betale lokale underleverandører.

Og skruen strammes litt til: Prisen i markedet er elendig. De ansatte må frivillig gå ned i lønn for å berge arbeidsplassene. Investorer taper pengene sine.

Grunnfjellet skaker. Og ikke bare av gråberg som sprenges for malm. Det merkes med det samme man kommer innenfor dørene; Vedlikeholdsetterslep på en del utstyr, usikkerhet som rår blant de ansatte.

Men man merker også noe annet. Mange av ”arbeiderne på gulvet” akter å stå imot. Sette hardt mot hardt. Bite seg fast på arbeidsplassen de elsker. Og ikke bare det: De står også på en god del ekstra nettopp for at arbeidsplassen skal overleve.

Er det noe igjen av den optimismen som preget oppstarten?

– Det viktigste er arbeidsmiljøet. Vi er folk fra den helt yngre garde til den eldre, og vi har masse humor oss imellom. Humoren og kameratskapet er også nødvendig. Det holder motet oppe.

Ronny Olsen er maskinfører og har jobbet i gruva fra starten i 2009. Han jobber i Bjørnevatn. Kjører maskin, driver vedlikehold av veiene, stepper inn her og der om noe skal måkes eller flyttes. Seks år på en arbeidsplass han trives på.

Han er oppvokst på Hesseng. Har hørt togene dure forbi huset tre hundre meter unna, hørt skapene som dirret når det ble sprengt i dagbruddet, og sett røyksoppen stige til værs. Selv ønsket han å bli maskinfører, og jobbet i forrige periode indirekte for gruva gjennom andre lokale entreprenører.

– Vi er optimister, det må vi jo være. Men det er veldig synd for samfunnet om gruva må stenge. Se bare på det nye, store kjøpesenteret ved førstevann. Det krever omsetning og vi kan ikke lenger bare stole på russerne.

Ronny Olsen

Foto: Trine Hamran

Alle vi snakker med fremhever kameratskapet, det gode arbeidsmiljøet. Men hva går snakken om mellom kollegene? De leser aviser. De leser børsmeldinger. Ser hvordan markedet ligger an. At Kinas vekst stagnerer. Noen ser etter stillingsannonser.

– Det er visstnok en del som ser etter ny jobb. Men det er også mange som holder igjen. Nå er det jo ikke uvanlig å bytte jobb, men for min del håper jeg at det er mulig å bli værende her.

Blir dere påvirket av krisestemning utenfra også, det skrives mye om gruva?

– Nei, det som står i avisene er ikke alltid helt sant. Men vi håper jo på nye investeringer. Og det kan fort snu. Det er opp- og nedturer i vår bransje.

Usikkerhet og oppsigelser

I en pressemelding i juli opplyste gruva at de har klart seg over den verste kneika, og der takker de også de ansatte for sin stå-på vilje for å berge drifta.

Til iFinnmark har administrerende direktør Ismo Haaparanta tidligere sagt at det er positivt at folk slutter av seg selv, fordi de da slipper å si dem opp.

Men det kan ikke være godt å se all usikkerheten som fører til at folk slutter av seg selv?

Harald Martinsen er pressetalsmann for Sydvaranger Gruve, og sier saken har to sider. Det ene er at gruveindustrien globalt er preget av at en del folk tar korte opphold på hvert sted. Dette kan være negativt for et lokalsamfunn, men det har også positive sider ved at arbeidskraft blir tilgjengelig. Den andre siden er det mer akutte vi ser nå ved at folk blir redd for arbeidsplassene sine.

– Noen blir enda mer bestemt på at dette skal vi klare, mens andre ser seg om.

Han sier de kan leve med dette, fordi selv dem som ser seg om etter noe annet, står på med alt de har for at gruva skal gå bra.

De tillitsvalgte i Nordens Klippe sier situasjonen er tøff.

– Det er katastrofalt at folk slutter, men det er jo lett å gå når man har andre muligheter og usikkerheten rår. Så jeg skjønner dem, sier hovedtillitsvalgt Henning Bråten.

– Og tross alt, det er verre for bedriften å si opp folk enn at de slutter av seg selv.

– Problemet er at mange av de som slutter er ettertraktet i markedet, sier nestleder Erik Nilsen.

– Vi merker konkurransen fra anleggsbransjen særlig på mekanikere og elektrikere. Det går jo ellers tross alt godt i Kirkenes.

De understreker samtidig at selv om de har måttet gå ned i lønn, er det fortsatt rimelig bra betalt, og det er ennå folk som søker seg til gruva.

Henning Bråten og Erik Nilsen.

Henning Bråten og Erik Nilsen. Foto: Trine Hamran

Tung tid for industrien

Det er ikke gode tider for industrien i Norge. Oljearbeidsplasser forsvinner. Gruva i Sør-Varanger har levd med usikkerhet. Er industriarbeideren i Norge i dag truet?

– Det er ikke lett å drive tradisjonell industri i Norge først og fremst fordi Norge er et høykostland, sier Harald Martinsen. Han mener oljen har skjemt oss bort i mange år, og at det først er de siste årene at spørsmålet om hva vi skal leve av etter oljen har kommet på dagsorden.

Martinsen sier den største utfordringa for hele råvareindustrien de siste 10-15 årene har vært og er avhengigheten av Kina. De siste par årene har vekstraten i Kina endret seg i negativ retning og dette har vært hovedårsaken til prisfall på de fleste råvarer.

– Håpet er at veksten i Kina skal stabiliseres. Kvaliteten på vårt produkt er blant de beste, og med den innsatsen alle nå gjør, er det grunn for en viss optimisme. Sydvaranger Gruve driver fortsatt med tap selv om tapet er betydelig redusert først og fremst på grunn av reduserte kostnader, sier han.

– Vi har stålfokus på å produsere mest mulig til laves mulig pris, uten at det skal gå ut over sikkerheten. Vårt andre hovedfokus er å en langsiktig og bærekraftig finansiell løsning slik at fundamentet blir tryggere. Våre kreditorer og viktigste samarbeidspartnere har stilt veldig opp for oss i lang tid og gjør det fortsatt. Vi har tro på at vi skal finne en løsning innen tidsfristen vi har.

Bråten og Nilsen er også glad for utsettelsen gruva har fått.

– Det gjør at mulighetene er flere, men jobben blir ikke nødvendigvis lettere. Markedet blir ikke bedre, men vi kan få bedre betalt for kvaliteten vi leverer, sier Bråten.

– Vi har en tøff tid foran oss. Vi skal igjen se å ny organisasjonsstruktur og jeg håper ledelsen lytter til oss, sier Nilsen.

– Når man skal koste trappa begynner man øverst, for å si det sånn.

– Ja, jeg er enig. Det kan fort bli litt topptungt. Ekspertisen ligger i produksjonslinja, sier Bråten.

– Dere går spennende tider i møte?

– Nesten litt for spennende, sier Nilsen.

Elsker jobben

Det er i alle fall to karer i Sydvaranger som ikke tror at industriarbeideren er en utdøende art. Bjarne Hansen, prosessoperatør fra Alta, og Håkon Brox, elektriker fra Tromsø. De har et nært forhold til gruva, og til hverandre.

Hansen erkjenner at det ikke står bare bra til.

– Men jeg mener du må kjenne nedturene for å kunne være med på oppturene. I industrien er det alltid usikkert. Kolleger av oss drar og det florerer rykter om ha som vil skje. Men du må håpe.

Han forteller om et branntilfelle i separasjonsverket, hvor alle slapp alt de hadde i hendene og sto på for å slokke.

– Da trodde jeg at nå er det over. Etter slokkinga var det stille blant guttene. Vi kjente nok alle det på sjela. Men det gikk bra.

Brox sier at man yter ekstra i vanskelige tider.

– Men er ikke alle som tenker slik, og sannheten vet vel bare dem som sitter på styrerommene. Ettersom hva vi får vite vil det komme til å gå bra. Men enkelte sitter og studerer børsmeldinger og sier at det kommer aldri til å gå bra. Men vi må se på det slik, at snur prisen så tjener vi masse penger. Vi vil være positive, og vi jobber på en arbeidsplass vi elsker.

Hansen sier at det er en sammensveiset gjeng, og at han med enkelte kolleger har opplevd at de kan forstå hverandre uten å prate sammen, de bare ser hva som må gjøres.

– Kirkenes er jo vårt andre hjem. Men klart, jobben passer ikke for alle. Det er like mye en lidenskap. En livsstil.

Bjarne Hansen og Håkon Brox

Bjarne Hansen og Håkon Brox. Foto: Trine Hamran

De to deler arbeidsplass, og siden begge er pendlere fra Tromsø og Alta deler de også rom.

– Vi jobber i lag, bor i lag, spiser i lag. Ja, det eneste vi ikke gjør er å sove i lag. Vi ser vel hverandre mer enn vi ser familiene våre, ler Brox.

Hansen forteller at han alltid har pendlet for å finne interessant arbeid, og han jobbet tidligere i Sveagruva på Svalbard.

– Nå har jeg en liten gutt og når jeg er hjemme sier han; pappa, du må være mer hjemme. Når han blir større skjønner han kanskje at det er en lidenskap, jeg må jobbe med det jeg elsker.

Han tror ikke folk utenfra skjønner hvor godt arbeidsmiljøet er, og hvor mye de har vært igjennom sammen. Han ønsker at arbeidsplassen skal bestå.

– Men klart, går den nedenom blir det alltids noe å gjøre. Den som ønsker å jobbe trenger ikke å gå arbeidsledig i Finnmark.

Er det Finnmarksånden vi ser? Tilpasningsdyktig, endringsvillig. Det fins alltid muligheter for den som ønsker.

– Jeg ser for meg Klondyke i Finnmark framover, sier Hansen.

– Jeg må kanskje nærmere Alta på grunn av familien og følger med på hva som skjer i Kvalsund. Det er litt av en jobb å starte en ny gruve. Men man skal ikke behøve å gå arbeidsledig i Finnmark i hvert fall.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Trine Hamran
Gründer, tidligere nettansvarlig og skribent i Sett Nordfra.

2 Trackbacks & Pingbacks

  1. Du må elske jobben din!! | SvartaBjørn - walk the talk
  2. – Det har skjedd noe trist i Kirkenes | Sett Nordfra

Leave a comment

Your email address will not be published.


*