Hvorfor jeg går på jakt

Jakt handler ikke om å ta liv. Det handler om å leve.

Trine Hamran Foto: Knut Åserud
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Hva får deg til å gå mye lengre enn du hadde tenkt, oftere og i litt dårligere vær enn planlagt? Løpe fortere over myrer og krysse elver på ukurante steder mens hjertet banker. Nå er sjansen der!

Hva får deg til å lese terrenget ekstra nøye for spor og tegn, følge så godt med på dine to- og firbente venner som du er på fjellet med den dagen?

Jakt er alt dette.

Det er øyeblikket da alt stemmer: Rypene letter og flyr, du står bra til i forhold til terreng og jaktlag, du løfter hagla og fyrer av. Treffer byttet.

Men jakt er også når du løper ekstra fort over myra fordi skuddet ditt denne gangen ikke var dødelig. Du ønsker å avlive fuglen så raskt som mulig og løper for å vri over nakken på den. Mest mulig humant. Er avliving i det hele tatt humant?

Vi bruker begrepet fordi vi ikke vil at dyr skal lide unødig. Og vi som spiser dyr har vel bare godt av å se hva som skal til for å få et kjøttmåltid på bordet? Det skjer likevel noe når du ser det siste glimt av liv forlate de små hønseøynene idet du vrir om nakken. Du ser den andres blikk. Du kjenner at dette koster noe.

Fuglen er jo vakrere når den flyr enn når den faller. Respekt og ydmykhet er viktige nøkler i en god jakt.

Jeg for min del tar heller aldri bilder av meg selv triumferende over noen stakkars ryper jeg har skutt. Jeg er opprømt når zen-øyeblikket er over. Alt stemte, blodet rusher av adrenalin. Men trofébilder? Jeg har våpen og en firbent venn. Byttet har vinger og fluktinstinkt. Selvsagt har jeg klart å felle det.

Jakt er også å tenke over dette med bærekraft. Er det egentlig nok fugler i år? Er det ikke bedre å la de stakkars rypene være? Noen ganger er det best å la hagla være hjemme. Andre ganger ser du noen skryte i det offentlige rom av den gode rypebestanden i Finnmark og tenker: ”Hysj, ikke si noe! Ryper i Finnmark? Nei, det har vi ikke sett!”.

Så er det videre.

Kameratskapet er kanskje noe av det viktigste med jakta, for min del en tobent og en firbent jaktvenninne. For en lykke å ferdes i fjellet med dem. For en frihet og kameratskap vi har i vår lille flokk!

Kaffen fra et lite kaffebål på fjellet smaker bedre enn noen annen kaffe. Og om kvelden, lange timer ved leirbålet. En rypestegg kakler i lia på andre siden. Månen lager månebro over det lille fjellvannet. Tankene og praten flyr. ”Hva om samfunnet vårt brøt sammen og vi var alene her? Da måtte vi spart på patronene, ja. Skaffet fisk til salting. Byttet det mot korn med russerne. Laget vin av krøkebær. Seilt til Amerika for å hente tobakk.»

Så deilig å drodle i det fri.

Og når livet butter imot og du tror du ikke har flere krefter. Ut likevel! Og komme sterkere og modigere tilbake. Med eller uten et jaktutbytte, turen har du alltid med hjem.

Så herlig når du, en gang midt i vinter og mørketid, åpner rypa for tilberedning og duften av høst og lyng fyller kjøkkenet. Og så deilig å kunne servere et perfekt rosastekt rypebryst til sin kjæreste. Eller dele et rypemåltid med din tobente (og litt til din firbente) venninne.

Som en bieffekt av å jakte spiser jeg forresten mye mindre kjøtt. Fordi dyrene er vakrest slik.

Å leve er for meg å være aktivt engasjert i eget liv, egne valg og tanker.

Skitt jakt!

Foto: Trine Hamran

Foto: Trine Hamran

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Trine Hamran
Gründer, tidligere nettansvarlig og skribent i Sett Nordfra.

7 Comments

  1. Vakkert !

  2. Dette er befriende ord i riktig tid. Så fint, Trine!

  3. Takk for det, Jakob!

  4. Åshild Søderholm 15. september 2015 at 13:54

    Takk Trine Hamran ….Flotte og beskrivende ord om jakt, om frihetsfølelse, om livet …. Så godt vi har det, som vet hva det betyr…

  5. Så bra Trine og levende fortalt. Kjenner bål lokta og spenninga! God klem skal du ha!

Leave a comment

Your email address will not be published.


*