Et brennende hjerte for nord

Bente Andresen Foto: Torgrim Halvari
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Bente Andersen kan nå feire at det er 25 år siden hun etablerte Samovarteateret i Kirkenes. Feiringen gjør hun midt i en travel høst. Hun har nylig gjort unna en turné med Samovarteateret i Slovakia og Ukraina, hvor hun har reist med skuespillerne og stykket Arctic voices.

Arctic voices handler om tro, håp, kjærlighet og nordområdepolitikk. Om mennesker i et grenseområde hvor politiske strategier og vedtak påvirker livene deres hver dag.

Tidligere i høst var de i Nordvest-Russland med det samme stykket. Det har også blitt spilt i Kaukasus og i Tyrkia.

Engasjementet for menneskers kår i verden er aldri langt unna når man snakker med regissør og teatersjef Bente Andersen.

– Men med all uroen som skjer langs grensene i Europa fant vi ut at det var på tide å ta fram dette stykket igjen. Det er en veldig internasjonal forestilling som vi faktisk har spilt mer ute i Europa enn her hjemme.

– Hadde du sett for deg dette da du startet opp for 25 år siden?

– Nei! Bente Andersen ler godt.

– Vet du, jeg tenkte på det nå, det har jo vært noen vanvittige uker dette her. Vi holder på å produsere en familieforestilling hjemme som heter Hjerterom. Den handler om kjærlighet og de eksistensielle spørsmålene i livet, og vi har ikke laget en familieforestilling på mange år. Og så åpnet jeg en konferanse i Hammerfest hvor jeg hadde ansvaret for det kulturelle innslaget. Det hadde jeg jo nesten ikke tid til, men det gikk fantastisk bra og det var en stor glede å stå på scenen igjen. Det er jo lenge siden jeg har vært skuespiller. Og så bar rett til Slovakia og deretter Ukraina.

Tenkepause.

Nei, det hadde jeg ikke trodd da jeg satt oppe på kontoret på Malmklang for meg selv for 25 år siden og ingen antakelig visste hva jeg syslet med. Morgenøvelser hadde jeg hver morgen for det synes jeg man måtte, men jeg sto jo der alene på scenen.

Ville se utover egen navle

Bente Andersen gikk på teaterskole i København og forteller at hun i løpet av det siste året på skolen ble litt lei av hvor navlebeskuende skuespillere kan være.

– Det er fort gjort på en teaterskole. Du jobber mye med seg selv, med å se innover og finne ut av hvem du er. Jeg tenkte da at det er ingen her som vet hvordan livet henger sammen, at det finnes folk som står og måker sligg, og at det er et liv utenfor dette miljøet!

Andersen innser at dette er en del av utdanningen som må til, men for henne ble denne følelsen til et behov for å bryte opp og vende blikket hjemover. Mot nord. Til en hverdag.

Da reise hun hjem til Kirkenes for å starte en friscenisk gruppe, mens medstudenter dro til London, eller USA. Dramalæreren hennes spurte om hun ville være med til Oregon og jobbe som regiassistent med Shakespeare, men det lokket heller ikke. Planen var å bli i Kirkenes noen år, og SÅ reise ut i verden igjen.

For Andersen ble det imidlertid raskt klart at de historiene hun ville fortelle, var de historiene som ligger i grenseområdet. De historiene hun hadde hørt opp igjennom tiden og fant verdifulle.

– Og så var det en ting til, jeg ønsket sterkt å lage en teaterskole for barn og ungdom. Det fantes jo musikkskole og danseskole, men ikke teaterskole.

– Hvorfor ble det teater?

– Ja, det er godt spørsmål. Jeg hadde en trang i meg til å prøve bare én gang å komme inn på teaterskolen. Hvis det ikke gikk kunne jeg jo alltids bli sykepleier, det var det som var fornuftig og lurt. Jeg kom helt til siste opptak i Oslo, men ikke lengre. Men da jeg kom inn i Danmark måtte jeg fullføre det prosjektet.

– Hva er det med å stå på en teaterscene, å formidle på den måten?

– For meg handler teater om møtet mellom en skuespiller og en tekst og et publikum. Det å stå på scenen og formidle noe man mener og står for gir en utrolig lykkerus. Det er vel også derfor jeg ikke har valgt en type kompani som gjør andre ting men ikke har en egen forankring i forhold til hva de vil formidle. For meg må det være aktuelt, og det må berøre.

Teaterets kraft

25 år har Bente Andersen drevet teater i Kirkenes. Det i seg selv er ikke småtteri. Hva mener hun selv å ha oppnådd?

– Klart, bare det å overleve med til dels dårlig økonomi og å aldri gi opp, beholde troa på det jeg gjør, er jo stort.

For det har heller ikke skortet på tidkrevende og tunge nedturer. I 2005 brant det ærverdige kulturhuset Malkmlang i Kirkenes, og Samovarteateret mistet sin scene.

– Nå skjønner jeg nesten ikke hvordan vi kom oss igjennom det.

For Andersen er stayerevne nøkkelordet.

– Det å dra på turné finnmarkskysten rundt med en ettåring på slep var kanskje ikke den ideelle barneoppveksten, men det var nå sånn det måtte bli. Og det at vi har gitt et tilbud til barn og unge, at flere av dem nå velger kunstutdannelse er jo stort. Og at man har fått aksept for å leve av scenekunst er viktig. Folk i Kirkenes tenker ikke lenger at det bare er å være skitten på nevene som viser at du har gjort et stykke arbeid.

Hun tenker litt.

– Det finnes ikke samfunn som ikke har hatt kunst og kultur. Det er bare vi som prøver å regne alt om i penger.

– Er teater en politisk arena?

Jeg synes det er en arena som man absolutt kan ta i bruk. I Samovarteateret spør vi alltid, ”hva vil du med kunsten din”? Og det er en viktig rettesnor for meg. Jeg klarer ikke å være likegyldig, det går ikke. Og da er teateret en utmerket plass å få utløp for mine tanker og mitt engasjement. Jeg synes man skal berøre, og at man skal ha noe på hjertet.

– Hva er det viktig å si noe om i dag?

– I barneforestillinga vi jobber med, Hjerterom, handler det om å tørre å ta inn en fremmed. Budskapet er at en fremmed bare er en venn du ikke har møtt ennå. Bare se på fremmedfrykten som vokser fram i Europa i dag. Vi bygger opp gjerder i stedet for å utvide bordet, og det må vi stå opp mot. Dette er viktig for meg, og dette er viktig for Samovarteateret.

– Kan kunsten bidra til en endring?

– Ja det mener jeg. I Slovakia etter forestillingen snakket vi først ufarlig om dette med hvordan grensene har endret seg, og dette gikk gradvis til å handle om alle syrerne som nå kommer til Norge over grensen. Vi kommer ikke forbi at det er store forskjeller på hvordan vi i Kirkenes og de vi snakket med i Slovakia ser på dette. Jeg tror det er viktig å si dette høyt og tydelig, og gi et rom for at denne diskusjonen skal komme opp. Jeg tror også det er viktig at kunsten er en motpol for å provosere fram en del viktige diskusjoner.

Bente Andersen

Foto: Torgrim Halvari

– Du har et brennende hjerte for nord, det er lett å oppfatte. Hvordan ser du vårt nord i dette store bildet?

Vi har fått et merkbart endret fokus på nord, både med dette som skjer i dag og med Barents-regionen hvor vi plutselig ble ”Barents-borgere” uten at noen hadde spurt oss om det var dette vi ville være. Vi bor ikke i utkanten men på et sentralt politisk sted, det må vi være oss bevisst. La oss ikke underbygge tenkinga nord-sør, vi er i et område med enorme ressursen og grenser i endring. Vi er ikke bare en idyllisk utkant.

– Jeg må nesten tenke på 70-tallet, den gang det het Nordkalotten, og Hålogaland Teater (HT) spilte politiske stykker om tilhørighet og ressurser. Tror du vi er tilbake i en ny, politisk tid?

– Ja, jeg tror det. Jeg tror også at vi trenger å være det. Som teater og kunstnere trenger vi tørre å ta det skrittet. Selvsagt skal vi også ha kunst for kunstens egen del, men vi må også tørre å ta stilling til det som skjer i verden i dag. Jeg er også vokst opp med Nullpunktet og Det é hær æ høre tel, og det har nok påvirket mine tanker. Men jeg tror også at jeg ville vært der jeg er i dag uansett, fordi det handler om et engasjement som medmenneske.

– La oss komme oss tilbake til nåtid. Hvordan ser resten av høsten ut?

– Jeg har jo et toårig arbeidsstipend, og det er helt fantastisk og en stor seier at jeg fikk det. Det betyr at jeg kan få tatt meg igjen og utviklet det sceniske arbeidet jeg gjør med tanke på videre internasjonalt engasjement.

– Men akkurat nå står jubelhelga for døra, med kaffeslaberas med historier fra krigen, premiere på Hjerterom og The Freudian slippers. Og så reiser jeg til Belfast. Der er det jo også noen grenser som er spennende. Der skal jeg jobbe i dybden for å se på hvordan jobbe med skuespillere og sceneutøvere med ulike kulturell bakgrunn, språk og utrykk. Og så blir det et nytt Simmering point som er en del av arbeidsstipendet mitt. Så blir det turné for familieforestillingen Hjerterom. Og så skal vi se mer på dette med utviklingen i Europa med et stykke som heter Lost in the horizon.

– Så du har litt å pusle med. Hva med de neste 25 årene?

– Ja, hva skjer da? Jeg håper vi kan få inn flere nye, unge folk i teateret som kan overta mer av driften og viderederføre det arbeidet som er lagt ned, og gjerne med det tankegodset som er lagt inn i teateret. Og vi er på vei dit, noen yngre krefter har vi allerede. Jeg håper de får det lettere, at de slipper å ta økonomiutdanning bare for at de vil være skuespillere. Jeg håper at jeg har gått opp noen stier for dem som vil følge etter.

– Er det siste ord så langt?

– Jeg vil også gjerne si at det har vært viktig for meg å bygge bro mellom Samovarteateret og lokalsamfunnet. Å bygge bro mellom de ulike kunstutrykkene har vært viktig, og det har vært viktig å bygge et kompani. Dette er ikke ”Andersen produksjoner”, det er mange folk gjennom disse 25 årene som har vært med på å løfte dette til hva det er i dag. Det er ikke ”meg”, det er ”vi”. Og det er jeg glad for.

Samovarteateret

Foto: Torgrim Halvari

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Trine Hamran
Gründer, tidligere nettansvarlig og skribent i Sett Nordfra.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*