Den lille industrielle revolusjon

Ordfører Gunda Johansen og daværende rådmann Hogne Eidissen skålte i sprudlevann da Balsfjord ble årets næringskommune i Troms i 2010. (Foto: Lill-Karin Nyland)
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Balsfjord kommune. Midt i Troms, midt i Nord-Norge. Du har vært her hvis du har fulgt E6 på tur nord eller sør. Og har du kjørt landeveien til Tromsø, har du kanskje lagt merke til de mange oppdyrkede slettene ned mot havet, og småbrukene langs flomålet. Kanskje har du sett beitende dyr og drømt om et liv på landet.

En undersøkelse foretatt av Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning (i dag Norsk institutt for bioøkonomi), viste at jordbruket i Balsfjord i 2013 hadde en verdiskaping på 61 millioner kroner, noe som utgjorde 19 prosent av det totale i fylket. Det gjør kommunen til den største jordbrukskommunen i Troms.

Men det er ikke lenger lys i fjøset på gården Skårheim i Nordkjosbotn. Når Knut Bakken (45) nå går over gårdstunet i gryninga, er det ikke for å melke og fôre kyr. Det er for å sette seg i bilen og kjøre til sin nye arbeidsplass. På det største brunostanlegget i Norge; TINE-meieriet i kommunesenteret Storsteinnes.

– Jeg angrer ikke på at jeg la ned. Men det er ting jeg savner. Som nå på vinteren, da savner jeg friheten til å dra til vedskogen etter morgenstellet, sier Knut og byr på kaffe i det moderne møterommet på meieriet.

Landbruksavhengig

Knut Bakken er ikke alene om å velge bort gårdsdrift til fordel for et enklere yrke. I tiåret 2003-2013 forsvant hele 73 gårdsbruk bare i Balsfjord. I 2015 er det registrert totalt 159 gårder med produksjonssøknad, det betyr alle gårder inkludert hestehold, alpakka og vanlige produksjonsdyr.

I samme tiårsperiode gikk totalt antall liter kumelk ned fra 7 771 000 liter i 2003, til 6 983 000 liter i 2013. En nedgang på nesten 800 000 liter. I 2014 ble det levert 6 880 000 liter kumelk fra Balsfjord.

– Landbruksmiljøet i bygda var fra før nesten borte. Det påvirket også avgjørelsen, sier Knut Bakken. Som i dag trives med å være industriarbeider.

– Den største fordelen er at man har fri når man har stemplet ut.

Meieriet sysselsetter over 60 personer, og er dermed en betydelig arbeidsplass i Balsfjord. Anlegget er det eneste i landet som produserer Nøkkelost, og geitemelk-leverandørene utgjør over 40 prosent av det samla geitemiljøet i Norge.

 

Knut Bakken valgte industri foran gårdsdrift i 2008. Nå er han ysterimedarbeider og lager hvitost av melka som hans tidligere kolleger produserer. (Foto: Lill-Karin Nyland)

Knut Bakken valgte industri foran gårdsdrift i 2008. Nå er han ysterimedarbeider og lager hvitost av melka som hans tidligere kolleger produserer. (Foto: Lill-Karin Nyland)

Lett å få jobb

I likhet med flere andre industri- og handelsbedrifter i kommunen, er meieriet avhengig av jordbruket. Når det er sagt, har det de siste årene kommet andre typer store industrietableringer til landbrukskommunen. Betongfabrikken Element Nor, emballasjeprodusenten Bewi Polar, og ikke minst ølbryggeriet Mack ble reist på Balsfjord-jord i løpet av 2000-tallet. På få år har antallet industriarbeidsplasser økt betraktelig. For Knut Bakken var mulighetene for arbeid andre steder, en medvirkende faktor for livsvalget.

– Jeg sto ved et veiskille. Fjøset var nedslitt, og jeg måtte investere i millionklassen hvis jeg skulle fortsette. At det samtidig kom flere industrietableringer, gjorde at jeg skjønte at det ikke ville bli vanskelig å få jobb, sier eks-bonden.

Han hadde mest sett for seg en jobb på den nye elementfabrikken, men før han rakk å søke fikk han telefon fra meieriet.

– Jeg gikk frivillig og med liv og lyst inn i landbruket. Men etter en tid måtte jeg ta realitetene innover meg. Jeg var i perioder mye plaget med ryggen. De plagene er helt borte nå, smiler Knut Bakken og går ned i produksjonen.

For å ivareta og foredle melka som bøndene der ute har sørget for.

Flere tanker i hodet

Det er ikke bare i Balsfjord at landbruket er i nedgang. Nevnte undersøkelse fra Norsk institutt for landbruksøkonomisk forskning viser også en nedgang i verdiskapning på fylkesbasis, fra 338 millioner kroner i 2004, til 317 millioner kroner i 2013. I samme periode er sysselsettingen redusert fra 1780 til 1140 årsverk i Troms.

En spasertur fra Knut Bakkens arbeidsplass er rådhuset. På et hjørnekontor i første etasje finner vi ordfører Gunda Johansen (Ap). Som selv er oppvokst på småbruk, og som har drevet gård med melkeproduksjon.

– Det har uten tvil vært en avskalling i landbruket i Balsfjord. Men det blir feil å si at industrietableringene de senere år har skjøvet folk ut av næringa, sier hun.

Johansen ble valgt tilbake i ordførerstolen sist høst, men har hele to perioder bak seg fra tidligere (2003-2011). I 2010 tok hun stolt imot en sjekk på 250 000 kroner fra Troms fylkeskommune, sammen med daværende rådmann. Balsfjord ble nemlig kåret til årets næringskommune i Troms, blant annet med begrunnelsen «Tung satsing på nytt næringsliv med utgangspunkt i lokale fortrinn».

– Jeg fikk høre at alle ville rømme fra landbruket når industrien kom. Men man må jo kunne ha to tanker i hodet samtidig. Det blir ikke riktig at ei næring skal kunne stenge ute alle andre næringer. Det handler til syvende og sist om arbeidsplasser, sier Johansen.

Balsfjord er den femte mest folkerike av de 24 kommunene i Troms. Landbruket med tilhørende industri er fortsatt den viktigste næringa. (Foto: Lill-Karin Nyland)

Lokalpolitiske grep

I årene med nyetablering fikk kommunepolitikerne kritikk fra landbruksnæringa. Man mente det ikke ble satset tilsvarende på den som på andre næringer. Kommunen var sågar uten jordbrukssjef en periode, og bøndene holdt debattmøter hvor de samlet både støttespillere og pressen.

– Jeg skjønner at man i ei næring som sliter, kan rette frustrasjonen mot kommunen. Men lokalpolitikerne har begrensede virkemidler for jordbruket. Jeg mener vi har strukket oss langt ut fra det vi har makt til, sier Gunda Johansen.

Som positive eksempler viser hun til muligheten for støtte til kjøp av melkekvote, og at Balsfjord nå har fått felles landbrukskontor med Tromsø. Med plassering i kommunesenteret Storsteinnes.

– Jeg er ikke et fnugg i tvil om at økninga i folketallet kommer som følge av industrietablering. Arbeid er ei forutsetning for å få ungdommen til å bosette seg i stedet for å flytte ut, sier ordføreren, som for øvrig har tre sønner som alle har fått jobb i hjemkommunen, i tre ulike lokale bedrifter.

– Tror du industrietableringene førte til flere gårdsnedleggelser?

– Nei, jeg tror de som la ned, ville gjort det uansett. Før eller senere. De telte på knappene, og grep anledninga når den bød seg.

Forvaltning av jorda

Arealforvaltning er et annet område lokalpolitikerne i landbrukskommunen har fått pepper for. Da Mack og Bewi Polar etablerte seg i trafikknutepunktet Nordkjosbotn, var det ikke fritt for at det gikk med matjord. Og de senere år har enkelte fradelingssaker versert i avisene. Mange av de aktive bøndene tar til orde for at politikerne må styrke de eksisterende brukene, i stedet for at jorda blir omdisponert eller brukt til «hobbydrift».

– Man kan jo ikke vri jorda ut av hendene på folk. Eiendomsretten er sterk, og vi må kunne tenke bosetting i bygdene også, sier ordføreren og mener det ikke er noen god løsning at det blir én storbonde igjen per bygd.

– Når det er sagt, håper jeg fortsatt vi skal finne tiltak som oppleves som støttende for landbruket. For landbruket er viktig for Balsfjord, også i fremtida, sier Gunda Johansen.

Noen kilometer lengre ut i fjorden, på et tradisjonelt melkebruk, har leder i Balsfjord bondelag Arild Heim akkurat avsluttet kveldsstellet. I båsfjøset står melkekyrne og tygger grovfôr.

– Det var nok en del som lot muligheten for annet arbeid være avgjørende for valget om å legge ned. Og noen har oppdaget at det likevel ikke var grønnere på andre siden av gjerdet, sier Heim og smiler lurt. – Du vet, dette yrket har nå sine fordeler også.

Han skifter fra fjøsstøvler til lettere sko, finner veien over gårdsplassen og går inn i huset. Ved stuebordet skjenker han seg en kaffekopp. Arbeidet slutter sent og begynner tidlig.

– Som bonde er man sin egen herre. Og det beste med yrket er stoltheten over å produsere mat. Mat må vi ha, alle sammen, sier bondelagslederen.

 

Leder i Balsfjord bondelag, Arild Heim, mener lokalpolitikerne kan gjøre mer for å tilrettelegge for landbruksnæringa. (Foto: Lill-Karin Nyland)

 

Mat i fremtida

Han var en av dem som tok til motmæle da kommunen sto uten jordbrukssjef. Og fortsatt er han ikke særlig imponert over lokalpolitikernes vilje til å kjempe for næringa. Han forteller at det tross alt er flere bønder som satser. Som bygger nytt og større.

– I årene som kommer, vil bøndene ha enda mer behov for jord. For enhetene blir større og dyrene flere. Det må politikerne ta konsekvensen av. La matjorda gå til bruk i drift.

 – Men det er vel bra med flere bofaste i bygdene?

– Ja, men da må det bli enklere å fradele hus slik at jorda kan gå til bonden. Vi har ferske eksempler fra Balsfjord på at bønder som ønsker å utvide, ikke har fått kjøpt nabojorda når denne ble til salgs.

– Er det positivt at kommunen får industrietableringer?

– I sum er det positivt. Men de må helst ikke ta av matjorda for å bygge fabrikker. Det er begrenset hvor mye det kan dyrkes nytt her mellom fjord og fjell, sier Arild Heim.

Som selv håper at neste generasjon har tro nok på jordbruket til å drive gården videre.

 

 

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Lill-Karin Nyland
Frilanser for Sett Nordfra. Bor midt i Troms. Tips meg på nylandlk@online.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*