Jenta som ikke gledet seg til jul

Illustrasjon. Foto: Lev Dolgatchjov
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Jeg kjente en gang ei lita jente som likte mandager best, og som syntes jula var et sjansespill som kunne gå begge veier. Hvorfor tror du at hun tenkte sånn?

Hun var av de barna som vokste opp med alkohol som tema hjemme. Det betydde ikke at alkoholen styrte hverdagen, eller at det var flasker og rot overalt og ungene ble overlatt til seg selv. Nei, det var høytider, ferier og helger som kunne skape uro for henne som barn. Ikke hver gang, ikke spesielt ofte, men det var alltid en sjanse for at det kunne skje.

Og barn som henne, som var litt for sårbar og som vokste opp i et vanlig hjem med bare «litt» alkoholbråk, det er slike som henne som har skjulte arr som ingen brydde seg om, som kanskje ingen visste om, som ingen snakket om og som kanskje ikke var så farlig?

Jo, det er farlig og det er urettferdig overfor unger. Det er ikke sånn det skal være. Ingen barn skal gå rundt å gru-glede seg til jula fordi de ikke vet om det blir ei bråke-jul eller ei god jul.

Jenta fulgte godt med på hva de voksne gjorde og tenkte i førjulstiden, helt fra hun var 7-8 år. Hun var i kjelleren og kikket etter hvor mye øl og sprit det var der, om det var venner av foreldrene som stimet hjembrent til jul, og om når foreldrene hennes skulle på julebord eller julefest. Hun visste alt om sjansen for at det kunne bli alkoholbråk.

Hva mente den lille jenta med bråk, tenker du kanskje? Her er en typisk hendelse hun husker.

Jenta og hennes søsken har lagt oss for lenge siden, klokka er omtrent 3 på natta. Hun våkner av at ytterdøra slamres litt for hardt igjen. Det gir henne øyeblikkelig en klump i magen. Så hører hun at noen faller mot en vegg etterfulgt av saftig banning. Dårlige tegn, nattmorran kan bli lang, for nå begynner det, tenker hun. Og får rett.

I starten sier de «hysj, tenk på ungene, de kan høre.» Men etter hvert er det glemt og jenta blir bombardert av sint voksenprat, ting en unge ikke skal høre, det er roping, gråt, av og til slag, det er stoler som faller og til slutt; dører som slamres hardt igjen. Så blir det helt stille.

Da har jentungen hatt et 2 timers hørespill hun ikke selv har valgt å lytte til. Som barn ikke skal behøve å bli utsatt for. Og den lille jenta gråter stille og håper at ikke søsknene hennes har våknet og hørt og opplevd det samme som henne selv.

Det triste er at jentungen ikke kan huske en eneste julefeiringer som var fredfull. Det eneste hun visste var at hvis julaften ble bråkete, ville nyttårsfeiringen bli rolig, eller omvendt. Hun ble et barn som ikke våget å glede seg til jul.

Tror du at dine unger ikke reagerer på at du blir «litt i baisen». Tro meg, de er som hunder, de kjenner deg og kan høre det på deg etter bare et par glass vin. De føler at det er en annen mamma eller pappa som kommer frem, en fremmed variant, en man kanskje ikke kan stole på? Hvis de var av samme sårbare typen som jenta i denne historien, vil de bruke resten av kvelden til å være redd for hva dette kan utvikle seg til.

Den lille jenta fortalte med lav stemme at at det verste var usikkerheten, hun kunne jo aldri vite når bråket kom. Hadde det blitt bråk og kaos hver gang det var alkohol med i bildet, ville hun ha vært forberedt, da hadde hun ikke behøvd å sitte der med håpet om at det skulle bli en rolig feiring, sånne koselige feiringer som hun trodde alle andre familier hadde. Slike julefeiringer som er på barnefilmene julaften. Hun hvisket en gang til meg: Knuste håp er verre enn ingen håp.

Så ble jenta voksen og tenkte tilbake på sine urolige julefeiringer. Hun ønsket at hun som barn kunne vært mer modig og hadde våget å si til foreldrene sine: «Ikke drikk dere full i jula, da blir det bare bråk og jeg blir redd og lei meg.»

Hun faller i tanker og ser igjen seg selv som den lille jenta, så sier hun:

– Det verste er at jeg tror de ville sagt: – Det skal vi selvsagt ikke gjøre, lille venn, vi skal ha en koselig julefeiring med dere unger som vi er så glade i.

Og de ville ment der og da, av hele sitt hjerte. Så ville skuffelsen klokka 3 en julenatt bli enda verre.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*