Tør der mange tier

Anki Gerhardsen holder ikke kjeft i utrengsmål. Fordi hun har noe på hjertet.

Anki Gerhardsen Anki Gerhardsen. Foto: Trine Hamran
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

2015 har vært heftig for journalist og teaterkritiker Anki Gerhardsen i Bodø. Hun har byttet jobb, ledet hete debatter og selv skapt storm rundt seg da hun prøvde å oppfordre Medie-Norge til å være mer kritisk til rosabloggere. Da tok det helt av, og Gerhardsen måtte forsvare seg høyt og lavt.

– Gleder du deg til et nytt år, med blanke ark og fargestifter til?

– Det blir ingen blanke ark tror jeg, man må nok bare drasse arkene sine med seg inn i det nye året. Men det er mye spennende som skal skje så jeg gruer meg i hvert fall ikke!

– Du prøvde å reise kritikk mot journalister som er for servile mot makthavere, nærmere bestemt unge bloggere med makt. Dette eksploderte. Hva gikk skeis?

– Jeg har sagt at jeg ikke angrer på noe av det jeg skrev, og det står jeg fortsatt for. Så er det klart at hvis jeg hadde valgt andre formuleringer, så hadde kanskje ikke debatten endt opp med bare å handle om hvorvidt jeg er slem eller ikke. Det er helt greit å diskutere det også, men jeg er skuffet over at det fikk så stor plass i mediene. Jeg mener jo at jeg reiser en legitim kritikk, og at den er verdt å diskutere.

Infeksjon i debattklimaet

Anki Gerhardsen mener at mobbe- og krenkelseskulturen nærmest har satt seg som en infeksjon i debattklimaet.

– Jeg synes det er hårreisende at UNICEF går ut og sier at jeg mobber Sophie Elise Isaksen. De store og viktige ordene mister tyngde, og språkets alvor vannes ut. Hvis det å rette krass kritikk mot et voksent menneske som driver en stor business skal kalles for mobbing, er UNICEF dessuten med på å gjøre ytringsrommet veldig trangt. Men norsk debattklima skjemmes av et intenst behov for å sette folk i slem eller snill-bås. Det er tydeligvis viktigere enn å lytte etter poengene.

– Hva var det viktigste poenget du ønsket å få fram?

– Det viktigste jeg ville si er at det er for lite maktkritikk. Jeg mener at media må se makta der den dukker opp, og ikke bare gå i tradisjonelle mønstre. Dette er en blogger med nærmere 80.000 daglige brukere, hun har en hærskare av følgere som har en slags venninnerelasjon til henne. Det betyr at mange av leserne følger bloggen uten kritisk blikk, også fordi de fleste av dem er svært unge.

Gerhardsen mener det er vår plikt å spørre om dette er uproblematisk, og understreker dessuten at mye av det Isaksen formidler også er verdt å diskutere. Høylydt.

– Jeg er svært skeptisk. Og grunnen til at jeg bestemte meg for å skrive kronikken min er den lange rekken av heia-reportasjer som har vært om henne. Jeg forstår ikke hvorfor hun skal heies fram, og jeg mener det er for få kritiske røster i mediekoret rundt henne. Det burde gjøres grundig, undersøkende journalistikk på hele fenomenet.

– Du sa at du virkelig fikk møte nettrollene etter dette, hva var det egentlig du møtte?

– Jeg tar meg ikke nær av det, men noen få kom opp med ting som at ”du er stygg” og slikt, det er vel det nettroll gjør. Kritikk har jeg jo fått for kronikker tidligere, men ikke på dette nivået.

– Jeg så det ble skrevet ting som at du er en misunnelig kjerring og driver med hersketeknikk?

– Det var ikke bare nettrollene som sa dette med hersketeknikker, det ble også sagt i den offentlige debatten. Jeg er ikke enig i at jeg bedriver hersketeknikk. Jeg tar Isachsen alvorlig som en stor maktfaktor i offentligheten, jeg ser at hun har enorm påvirkningskraft og jeg påpeker hvordan hun dobbeltkommuniserer holdninger til kropp, utseende og kosmetiske inngrep. Og tro meg eller ei, men jeg er altså ikke misunnelig. Jeg har intet ønske om å være en rosablogger.

– Det virker som offentligheten står lett i brann om dagen. Utdelingen av prisen for årets Oslo-borger eksploderte også. Hva skjer når så mange blir så fort indignert?

-Førsteamanuensis Magne Lindholm ved Høyskolen i Oslo har skrevet en doktoravhandling om at norsk journalistikk er veldig moralistisk. Det er svært interessant å reflektere over. Jeg ser at journalistikken stadig handler om å lete etter offer og skyldig. Et slags David og Goliat- syndrom. Også trigges vi sterkt av at noen er slemme mot dem vi definerer som svake. Det ligger i ryggmargsrefleksen på oss journalister.

– Hva skjer ved å definere unge kvinner eller minoriteter som svake, og som noen som trenger beskyttelse?

– Da tar vi fra dem egentyngden og ansvaret. Vi sier indirekte at de ikke helt vet sitt eget beste eller er sterke nok til å argumentere selv. Vi tildeler dem en offerrolle. En slik rolle kan gi noen fordeler, men ulempen er at man ikke blir tatt alvorlig i den forstand at det stilles krav. Da faller også samfunnets rett til å fremme kritikk bort. Møter du aldri kritikk kan det tyde på at samfunnet ikke regner deg som noen det er verdt å lytte ordentlig til.

Ikke bare kjeft å få

Anki Gerhardsen er damen i stormen i 2015. Da Morten Strøksnes kom med antydninger om Bodø som en korrupt by, gikk også denne debatten fort varm. Og det var Gerhardsen som ledet den høyt profilerte direktesendte debatten fra kulturhuset Stormen. Det fikk hun mye skryt for.

– Det var stort trøkk i den saken, hvordan var det å lede den debatten?

– Det er hyggelig å få så mye positiv respons, men jeg gjorde bare et vanlig journalistisk arbeid. Jeg forberedte meg godt, intervjuet alle debattantene på forhånd for å finne ut av hva de var opptatt av, og formulerte konkrete spørsmål. Vanskeligere er det ikke.

– Hvorfor er den typen maktkritikk som Strøksnes reiste viktig?

– Det er alltid viktig med maktkritikk, og som samfunn skal vi være glade for all den maktkritikken vi kan få. Når rådmannen sier at dette skader Bodøs omdømme… Altså; jeg vet ikke hva som faktisk har skjedd i denne saken, men som rådmann skal man huske på at man sitter og forvalter på vegne av befolkingen og ingen andre. Da skal man bry seg om å få sannheten på bordet, og gi blaffen i hvorvidt bråket skader omdømmet eller ikke. Helt uavhengig av hva som har skjedd, tror jeg uansett at det kommer mye godt ut av denne stormen. Heretter vil det bli vanskelig å drive med lukket og udemokratisk nettverksarbeid i Bodø. Strøksnes har kastet et flomlys på hele problematikken, den har blitt diskutert iherdig og med høy temperatur, og det i seg selv er bra.

– Gjorde saken noe med lokaljournalistikken i Bodø slik du ser det?

– Ja, Siri Gulliksen i Avisa Nordland satte seg fore å ettergå alle Strøksnes påstander i sømmene. Hun har gjort et skikkelig grundig arbeid med dette. Det er veldig bra av en lokalavis å møte samfunnskritikk på en slik måte, og ikke nøye seg med å skrive ”nå er det to stykker som bråker”. Slik tar de vare på samfunnsoppdraget og blir selv en viktig aktør. Det er i det hele tatt bra når lokalavisene skriver om det som virkelig betyr noe. Hvis det er den minste mistanke om en eller annen form for korrupsjon, så må lokalavisa åpne alle dører og vinduer for å lyse inn og lufte ut.

Anki Gerhardsen har også undervist i journalistikk, men i høst gikk hun ut av Universitetet i Nordland etter ikke å ha fått fornyet kontrakt. Nå skal alle fagansatte ha doktorgrad, og Gerhardsen har ”bare” mastergrad. Dermed kom hun heller ikke med i betraktning da en ny stilling ble lyst ut. Da gikk studentene ut og slåss for Gerhardsen, hun som i fjor ble kåret til den beste foreleseren av studentene selv, og fikk diplom av rektor og studentlederen.

– Hva skjedde her?

– Jeg ble jo både glad og rørt over at studentene gadd å bruke energi på å slåss for meg. På eget initiativ har de mobilisert fordi de ville ha meg som lærer. Da følte jeg at jeg hadde gjort en bra jobb, og noen bedre sluttattest kunne jeg ikke ønsket meg.

Gerhardsen har vært på Universitetet i Nordland i fire år, og synes egentlig det er helt greit å gjøre noe annet nå. Men hun mener det er urovekkende at en journalistutdanning, som er et profesjonsstudium, ikke legger større vekt på at de som underviser har journalistisk egenerfaring.

– Hvis man vil overleve i et marked som nå må slåss om studentene, så må man satse på undervisningskvalitet og en fagstab der en stor andel har fersk praksiserfaring. Men akademia stiller andre typer krav, og spørsmålet blir: Hva er det egentlig bransjen trenger? Jeg synes det er på tide å diskutere om journalistutdanningen egentlig har noe i akademia å gjøre.

Et lite savn kan det likevel bli.

– Jeg hadde gode og inspirerende kolleger, og så jeg ble jeg veldig glad i studentene mine. Alle sammen. Det var gøy å diskutere journalistikk med dem og jeg likte godt å undervise, sier hun.

– Men jeg har masse spennende prosjekter på gang som frilanser!

Hva skal vi med ytringsfrihet?

Men la oss snakke om flere seire.

– Fritt Ord ga deg et kritikerstipend på 200.000, hva skal du gjøre for disse pengene?

– Jeg skal være så mye kritiker som jeg får til, og det skal jeg gjøre på forskjellige måter – både ved å skrive flere kritikker og kommentarer, men også ved å etablere en debattarena for kunst og samfunnskritikk. Det tror jeg blir et spennende konsept, og jeg holder nå på å gjøre helt konkrete avtaler for 2016. Ære være Fritt Ord som skaper sånne muligheter. Jeg er veldig takknemlig og glad for denne sjansen til å utvikle meg som kritiker og meningsytrer.

– Er det for få kvinner som mener noe i offentligheten?

– Ja, det er for få kvinner, men hvorfor det er sånn tror jeg er temmelig sammensatt. Vi kan ikke bare skylde på menn eller samfunnet. Kvinner må ta mer ansvar selv, og ikke insistere på en offerrolle. Mitt inntrykk er at kvinner som engasjerer seg blir tatt imot med begeistring. Jeg har i hvert fall aldri selv opplevd å bli utestengt.

Gerhardsen er også styremedlem i journalistnettverket Barents Press International. De har fått en større pott fra Barentssekretariatet i Kirkenes for å arrangere kurs for russiske og norske journalister.

Det overordnede målet er å gi befolkningen i Norge og befolkningen i Russland økt kunnskap om naboen.

– Det første kurset skal ta norske journalister med til Nordvest-Russland for å se på urbefolkningens situasjon. Så blir det et kurs for norske og russiske journalister på Svalbard, og et til felleskurs om forsvar og sikkerhet. Til slutt et kurs for russiske journalister om det norsk barnevernet.

– Ja, det har vært mye snakk om at russerne er kritisk til det norske barnevernet?

– Ja, det er derfor vi tar opp dette temaet. Kurset skal handle om menneskerettigheter, og spesielt barns rettigheter. Målet er å gi russiske journalister bredt tilfang av kilder og et nyansert bilde. Så vi vil også snakke med folk som peker på ting som ikke fungerer i det norske barnevernet, noe propagandakurs blir det ikke.

– Sånn på tampen, hva er ytringsfrihet i sin ytterste konsekvens?

– Det store spørsmålet er hvor mye ytringsfrihet vi egentlig vil ha. Jeg er svært opptatt av at den ikke må begrenses, men ser en del faresignaler. Ved å trekke krenke- eller mobbekortet i utrengsmål, svekkes ytringsfriheten. Men det aller viktigste er ikke å unngå tå-tråkking. Det aller viktigste er at ytringer kommer ut og kan diskuteres, konfronteres og vurderes.

– Hva skal vi med ytringsfrihet?

– Uten ytringsfrihet har vi ikke demokrati. Hvis vi vil kjempe for demokratiets verdier så er det nødvendig å holde ytringsfriheten så åpen og romslig som overhodet mulig. Jeg mener derfor at også antidemokratiske og anti-liberale ytringer må få slippe til i offentligheten, selv om det provoserer og sårer. Men det krever mye av oss som mener at de antiliberale holdningene er farlige. Vi blir faktisk nødt til å ta til motmæle. Men forhåpentligvis kan samtalene og den åpne debatten ta noe av makta fra de mørke ekkokamrene på nettet der ingen kommer med et eneste motargument.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Trine Hamran
Gründer, tidligere nettansvarlig og skribent i Sett Nordfra.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*