Tror du på spøkelser?

Fraflyttet. Foto: Torill Olsen
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Vi fra nord er kjent for å ha et litt for nært forhold til gjenferd, spøkelser, underjordiske og andre mystiske fenomen. Men er det sant? Skal vi tolke interessen for bokserien om levende sagntradisjoner fra landsdelen, er svaret ja. Forfatter og redaktør Roald Larsen har de siste årene samlet historier fra våre tre nordligste fylker i 6 bøker som selger meget godt i nord.

Som finnmarking er jeg selv oppvokst med en rik fortellertradisjon. Ikke bare om spøkelser og annet skrømt, men også om hvordan vi levde og forstod virkeligheten før moderniteten tok oss, før vi ble som alle andre. Og det er denne fascinasjonen som gjorde at jeg gikk til anskaffelse av den siste boken i Roald Larsens serie, «Skrømt i skrift» (Arktisk forlag, 2015).

Jeg har fått tillatelse fra Arktisk Forlag til å formidle tre historier fra hvert fylke. De fortellingene kan du høre ved å klikke på bildet med podkast. Under bildet kan du lese intervjuet med Roald Larsen om hvorfor han tror folk i nord er mer interessert i mystikk enn andre. Og ikke minst hva han selv har opplevd i sin jakt på gode historier.

Roald Larsen er førsteamanuensis i nordisk litteratur ved UiT – Norges Arktiske Universitet og forfatter av i alt 9 folklorebøker. Han er oppvokst i Seglvik i Kvænangen i en norsk-samisk familie med rike fortellertradisjoner. Ganske likt min egen bakgrunn.

Det kan ha gjort at jeg som journalist fattet interesse for hans første bok som kom ut i 2002 med den skrekkinngytende tittelen «Hodeløse menn og ihjelfrosne haikere». I min tid i NRK Troms og Finnmark dramatiserte og leste jeg en del av historiene på radio fra flere bøker i serien. De ble svært populære, og gjorde at Larsen fikk stadig flere henvendelser fra folk som ønsket å fortelle sine historier.

Overtro i nord

Tror folk i nord mer på spøkelser og overnaturlige fenomen enn i andre deler av landet?

Skal vi tro en undersøkelse som Norstat har gjort for forsikringsselskapet Tryg er det sant.
For Roald Larsen er det et spørsmål han syns det er vanskelig å svare på.

Roald Larsen. Foto: Privat

Roald Larsen. Foto: Privat

– Det som er tilfelle er at kristendom og folketro går mer hånd i hånd her nord enn i andre deler av landet. Her har vi en sterkere tradisjon for å blande eventyr og sagn med religion. Denne oppfatningen baserer jeg også på studenter jeg har undervist og intervjuet om tema. En del studenter sørfra skjønner ikke at kristne nordlendinger kan tro på gjengangere og skrømt!

Han mener denne sammenblandingen er helt uproblematisk, men også det som gjør nordnorske sagn enda mer spennende. Det viser til en annen måte å fortelle på, en slags innenfra-fortalt lokalhistorie gitt med egne ord og en egen virkelighetsoppfatning.

 

– Sagnfortellingene tar utgangspunkt i virkeligheten fra her vi bor. De stemmene er kanskje vel så viktig å høre på som akademiske eller mediefortalte historier med et klassisk utenfra-perspektiv.

Lettere ironisk legger han til at overtro er et ord vi legger på de andres tro. Hver religion tror jo at de er rettroende.

Populært med nordnorske grøss

Det er ikke bare jeg som liker å få nordnorske grøss i julegave. 69 historier fra Vardø i nord-øst til Helgeland sør i nord selger godt i mørketida. Lokale titler pirrer nysgjerrigheten: «Gåtefull hendelse i Masjok», «Mystiske aktiviteter på Setermoen» eller «Merkelige hendelser i et hus i Bodø». Det er nok å ta av.

Og ikke overraskende er det flest folk i nord som kjøper denne typen bøker, også i år. Bare 15 % av bøkene selges utenfor Nord-Norge. Larsen understreker at det betyr mye for salget at media skriver positivt om boka. I fjor, da «Glødende mørketidsland» kom ut før jul, var det 14 oppslag i nordnorske media, i år er tallet 12. Foreløpig.

Selv om bøkene selger godt er det ikke noe å bli rik av. Reisevirksomheten i forbindelse med innsamlingsarbeidet er kostbar og finansieres stort sett fra egen lomme. Det finnes ingen støtteordninger når det gjelder innsamlinger av sagn. Men det fins lyspunkter.

– Det som er litt artig er at avisene ikke lenger siterer pressemeldinger, men faktisk går inn og analyserer bøkene. Kanskje har temaet blitt mer stuerent. Han opplever en større toleranse for alternative forklaringer og fenomen.

– Forskninga møter nå disse temaene med større respekt enn tidligere, forskninga har blitt mer deskriptiv, mindre normativ. Det gjelder også folklore-litteraturen som man ikke tok særlig alvorlig i 2002 da den første boka i serien kom ut. Det er nå større åpenhet og flere publikasjoner innenfor dette feltet de siste årene.

– Sagnsjangeren har et krav om sannhet, selv om det er en subjektiv sjanger. Men man må jo tro sine egne øyne, ikke sant?

Sier Roald Larsen, som opplevde at hans tidligere bøker i folkloresjangeren ikke helt ble tatt på alvor i akademiske kretser.

Arvelig belastet

Roald Larsen var barn på 60-tallet, den gang folk fortalte mange historier rundt kjøkkenbordet. Han hadde en far som var en glitrende historieforteller som til og med laget eventyr for guttungen. Men det var mora som dro folk til huset, folk som bar på historier unge Larsen aldri ville fått tak i uten henne.

– Det var fullt av folk hjemme hos oss som kom dit for å bli spådd av mora mi. Hun var synsk. Rundt halvparten av folkene i bygda var læstadianere, resten var det ikke. Det var i hovedsak den sistnevnte gruppen som kom for å bli spådd. Det gjaldt å holde den første halvdelen minst mulig orientert om denne aktiviteten. Det var et sirkus uten like og gjorde at jeg ble enormt nysgjerrig på det som ikke hadde en naturlig forklaring.

Da første boka kom ut var motivasjonen for Larsen å ta vare på historiene han husket fra barndommen før de døde ut med de gamle. Etter hvert så han at arbeidet med å samle denne typen historier også handlet om selvfølelse og å bevare kulturskatter.

– Evakueringa i 1944 gjorde at bygninger ble brent i store deler av Nord-Troms og Finnmark. Det gjør at vår kulturskatt ikke er bygninger, men den immaterielle kunsten. Innsamlinger av historier fra folk er et lite, men viktig bidrag til dette.

Egne opplevelser

Roald Larsen, tror du på alle de mystiske hendelsene folk forteller om?

– Nå har jeg blitt kjent med mange synske i Norge. Flere ganger har jeg blitt overrasket over hva de vet om personer jeg har snakket med, hva som har skjedd, ting de ikke kan vite.

Roald Larsen har ved selvsyn fått oppleve merkelige ting i forbindelse med arbeidet med bøkene. Han forteller en av historiene her:

«I fjor var jeg i Ofoten, invitert av et par som hadde et hjemsøkt hus. En person hadde hengt seg i hagen til huset mange år før de flyttet inn, og han gikk igjen. Jeg kom dit om ettermiddagen og vi satt og pratet om denne uroen i huset deres.
– Du skal få oppleve «spøkelset» vårt, for han holder klokka. Kvart over ni kommer han hver kveld, fortalte kona.
Jeg kunne nesten ikke tro det, men da klokka ble kvart over ni, kom det en person inn i gangen, døra ble åpnet, han kom inn, tok av seg klærne og skoene… jeg hørte alt.

Når klokka blir halv ti, da skal du se mot kjøkkenet, for da får du høre skritt som går over golvet og se trykk i bjelkelaget som om folk går der, sa ektemannen. Og ganske riktig, vi hørte alt, men så ingen.
Folkene i huset hadde prøvd å få spøkelset ut av huset med ulike metoder, men han nektet å dra. Til slutt hadde de fått tak i et medium som hadde snakket med spøkelset og inngått et kompromiss: Han kan bo i huset, men må holde seg til spesielle tidspunkter å «spøke» på. Og den avtalen holdes, på minuttet.»

Roald Larsen mener å ha mange andre bevis på at det finnes en annen verden ikke alle ser og fornemmer. Og for ham er ikke det viktigste hva han selv opplever og får etterprøvd, men at han tror på det folk forteller han.

– Det er en tillit jeg er helt avhengig av for å få informanter nok til å lage flere bøker.

Usynlig arbeid

I starten av prosjektet med bokserien lærte han opp studentene sine til å hente inn historier rundt omkring i Nord-Norge. Men det var mye arbeid med redigering og research i etterkant. Derfor tok han selv over mer og mer av innsamlingen av historier. Det er fremdeles mye arbeid, mye av det er oppgaver som folk ikke ser.

– Først skal jeg få tak i informanter, så skal folk intervjues, og det er få som kan fortelle en historie fra A og Å, deretter er det undersøkelse av dokumentasjon og research, så er det å skrive ned så muntlig og autentisk som mulig. Teksten må være åpen, og fakta må stemme.

Larsen legger vekt på å være nøye med hvordan han behandler det folk forteller, og passe på at informantene er klar over hva det betyr å gå offentlig ut med en historie. Noen ganger må jeg beskytte folk, de ser ikke alltid konsekvensene av hva de forteller.

I årenes løp mener Larsen at bøkene hans har forandret seg. Forklaringen er erfaring med å få muntligheten inn i skriftlig form, samt at han har blitt bedre å intervjue folk. I tillegg er det viktig å få komponert fortellingene på en leservennlig måte.

– På mange måter har fortellingene forandret seg; De inneholder mer lokalhistorie og samfunnshistorie.

Når jeg spør om det kommer ei bok jeg kan lese også neste romjul, svarer nordnorges sagnforfatter:

– Jeg kommer med flere bøker i samme kategori, men jeg kan ikke love at det blir noen bok neste år.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*