Splittelse og samhold i Læstadius’ fotspor

Lars Levi Læstadius. Fotokopi fra boka «Læstadianismen i Nord-Noreg», Per M. Aadnanes, 1986.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Læstadiusvalmuen vokser bare noen få steder i grenseområdene mellom Törne lappmark og Troms. Her, hvor nordkalottrikene møtes, spirer den sårbare arten i karrig fjelljord. Som om den var inspirert av vekkelsen som plantens finner startet i Karesuando i 1840-årene.

Vekkelsen ble kalt læstadianismen, etter presten Lars Levi Læstadius (1800-1861). I Norge regner man med at det er om lag 50 000 læstadianere, men det finnes ingen offentlige registre. For læstadianerne har så langt ikke trådt ut av Den norske kirke, selv om de på flere områder er i konflikt med den.

Den norske kirke har siden 1950-tallet tillatt kvinnelige prester, men i de læstadianske bedehusene er de ikke velkommen. Eksemplene er flere på at også mannlige biskoper og prester er nektet adgang til talerstolen. Begrunnelsen kan være at presten er skilt og gift på nytt, eller at vedkommende har et liberalt syn på homofili. Gjennom årene har medieoppslagene vært mange, og for folk på utsiden kan de konservative læstadianernes praktisering av kristendommen fremstå som et gufs fra fortiden.

Guds ord

– For meg handler det om man tror på Guds ord eller ikke. Man kan kanskje forstå menneskers ønske om å trekke Bibelens innhold i tvil, når en ser samfunnets utvikling. Men tror vi at Bibelen er Guds ord, og Guds gode vilje for våre liv, må vi tørre å snakke om hvordan vi skal leve.

Det sier Arnhild Andreassen (46), tidligere kommunestyrerepresentant i Nordreisa. Hun er født og oppvokst i Rotsund, i en kristen, læstadiansk familie. Andreassen vil gjerne prøve å sette ord på sin tro. Men kjenner at det ikke alltid er like lett. For troen er en naturlig del av henne, og ikke noe hun nødvendigvis må definere med læstadianisme eller andre navn.  Som barn gikk hun til forsamling, og beskriver stemninga og samholdet på bedehuset som en trygg ballast å ha med seg i livet.

– Det virker på meg som at vi i kirken i dag bare hører om nåden, og den snille Gud. Og i sannhet er Gud god. Men, det skal liksom ikke snakkes om synd. Dersom synd ikke lenger er synd, blir det vanskelig å forkynne evangeliet rett, for det kaller oss alle til omvendelse fra synd, og til å tro på Guds nåde. Vi trenger både loven og evangeliet, sier hun.

Også i dag møter hun på bedehuset for å delta i skriftlesning. Men det tynnes ut i rekkene. Og tida man bruker på å høre ordet, kortes ned. Prekenene blir færre og kortere.

– Et tankekors når vi lever i ei tid hvor vi mer enn før trenger å høre og samles om Guds ord, sier hun.

– Alle kristne forholder seg jo til samme bibel. Mange velger likevel å tolke den som noe som ikke gjelder i dag. Men for meg står Guds ord fast til evig tid, sier Arnhild Andreassen fra Nordreisa. (Foto: Privat)

– Alle kristne forholder seg jo til samme bibel. Mange velger likevel å tolke den som noe som ikke gjelder i dag. Men for meg står Guds ord fast til evig tid, sier Arnhild Andreassen fra Nordreisa. (Foto: Privat)

Har tv

Fortsatt forbinder mange læstadianismen med å ikke ha juletre, tv eller gardiner. Jentene går kun i skjørt, og selvfølgeligheter som hårklipp og deodorant er synd. Arnhild Andreassen hører med til den konservative greinen av Lyngenretninga, men poengterer at det i dag er vanskelig å se på noen om de er læstadianere.  Læstadius sin lære om at alle former for «unødvendig stas» trekker oppmerksomheten bort fra Gud, gjelder ennå. Men også læstadianerne har endret seg i takt med samfunnet, ifølge Andreassen.

– Ungene kommer hjem fra skolen og forteller at de får spørsmål om vi virkelig har tv. Det viser vel at holdninga og oppfatninga av læstadianismen står på stedet hvil, mens vi som tror går videre og tilpasser oss.

Det er ikke så underlig at Læstadius’ lære fikk fotfeste i nord. Men for å forstå bakgrunnen, må vi tilbake til starten. Lars Levi Læstadius var fra Arjeplog i Nord-Sverige, og vokste opp i fattige kår. Faren var delvis alkoholisert. Takket være støtte fra en halvbror, ble Lars Levi student i teologi og botanikk. Han ble først kjent som en lovende botaniker, og høstet internasjonalt ry for sin forskning. Likevel valgte han prestegjerningen til slutt. Han var sogneprest i Karesuando i flere år, og møtte her igjen den alkoholismen han husket fra egen oppvekst. Brennevin var lett tilgjengelig hos kritevillige handelsmenn, og alkoholen ble for mange starten på en ond spiral av fyll, vold og fattigdom.

De første årene slet Lars Levi Læstadius som sogneprest. Ifølge en artikkel om ham skrevet av førsteamanuensis i religion, livssyn og etikk, Bengt-Ove Andreassen, sa Læstadius selv at han hadde en «død tro». Han følte at noe manglet, og selv ikke de få som faktisk møtte trofast i kirka, klarte han å nå inn til.

Omvendelsen

Men i 1844 skjedde det noe som skulle endre hans liv. På en visitasjonsreise i Åsele lappmark møtte han den samiske jenta Mille Clemensdotter. Hun var en levende troende, og det gikk opp for Læstadius at hans måte å forkynne på var for svak. Etter møtet begynte han å preke på en ny og kraftfull måte, med ord og billedspråk som folket forsto. Dette skulle bli starten på læstadianismen. Frøet var sådd.

Ved å forkynne at den eneste måten til Guds nåde er å leve et fromt og puritansk liv, fikk han et helt folk til å endre sine liv. Bare ved å ta Bibelens norm og formaninger mest mulig bokstavelig, kunne en komme til den rette tro. Brennevinet kalte han djevelens drikk.

«Selv en reintyv eller en dranker kunne oppnå frelsen om det ble gjort bedring for det det som engang var gjort», skriver Bengt-Ove Andreassen.

– Læstadius brakte gudsordet til Nordkalotten, og til bygdene og fjordene her. Han er nok den samme budbringer for oss i nord, som Hans Nielsen Hauge var det i sør, sier Arnhild Andreassen.

Hun tror Læstadius sin evne til å forstå folket, og tale med bilder fra deres eget hverdagsliv, gjorde at han fikk så mange tilhørere. De geistlige sørfra, som sto uten kulturell tilhørighet, klarte sjelden å oppnå samme begeistring.

Splittelse

Etter Læstadius’ død var vekkelsen preget av ulikheter mellom øst og vest. Siden har splittelsene blitt flere. I Norge kan man forenklet dele læstadianismen i tre; De førstefødte (Ofoten – Lofoten), Lyngenretninga (Nord-Troms) og Alta-retninga (Vest-Finnmark). I tillegg er Lyngenretninga delt i to, de konservative og de liberale. Arnhild Andreassen tilhører den første, som blant annet holder fast på at skilsmisse og gjengifte er uønsket. Begge retningene mener også at homofili er synd, og at kvinnelige prester ikke er tillatt.

– Er dere på kollisjonskurs med resten av samfunnet?

– Jeg føler vel mange ganger at vi lever i ulike virkelighetsforståelser. Folk forstår ikke, eller er ikke interessert i, sakens kjerne. Det kan virke som at andre mener man er imot menneskenes kjærlighet, frihet og lykke. For meg handler det om å være tro mot Gud og hans ord, ikke mot folkemeninger og trender i samfunnet. Man skal likevel fremme Guds ord i kjærlighet til mennesket, sier Andreassen.

Som kan bli mismodig av å lese de negative medieoppslagene om tradisjonen hun tilhører.

– Vi gjør jo ikke dette for å være gammeldags eller vanskelig, men fordi vi er hellig overbevist om at det er til det beste. Men man skal ikke si mye som konservativ kristen i det offentlige rom, før det blir rabalder og man kalles for mørkemann, intolerant og uten nestekjærlighet.

Utenfor bedehuskapellet i Skibotn ble det i år 2000 satt opp et monument i forbindelse med 200-årsdagen for Lars Levi Læstadius’ fødsel. Hans første predikanter, som fikk stor betydning for Nord-Troms, er også hedret. (Foto: Lill-Karin Nyland)

Utenfor bedehuskapellet i Skibotn ble det i år 2000 satt opp et monument i forbindelse med 200-årsdagen for Lars Levi Læstadius’ fødsel. Hans første predikanter, som fikk stor betydning for Nord-Troms, er også hedret. (Foto: Lill-Karin Nyland)

Glede

Læstadius lærte folket at alle kunne få frelse. Uavhengig av språk, tilhørighet og jordisk gods. Man kan dermed si at læstadianismen har spilt en viktig rolle som identitetsfaktor, særlig for samer og kvener. Innad i vekkelsen var det rom for flerspråklighet, samhold på tvers av landegrenser og kultur, og en egen tilhørighet for de som følte seg fremmed i Den norske kirke.

Fortsatt kan læstadianske forsamlinger samle flere hundre tilhørere fra hele Nordkalotten. Men Andreassen merker at selv de konservative læstadianerne i mindre grad søker ordet og forsamlingene.

– Det som vil avgjøre om læstadianismen finnes i fremtida, er om folk fortsetter å søke Guds ord. Det er bekymringsfullt at vi alle er så opptatte av andre ting, som arbeid og fritid. Vi har det så godt at det blir mindre plass til Gud som herre i vårt liv, vi vil heller være herrer sjøl.

Andreassen er likevel optimistisk på vegne av troa.

– Gud har lagt ned i oss en søken etter ham, så den forsvinner nok ikke. Men da er det viktig at vi søker han der han finnes.  Troa gir meg stor indre glede, og uansett hvor mismodig jeg blir, tenker jeg at Gud har en plan med det hele og at også jeg er en del av den. Det gir meg trygghet.

Utestengt

Læstadianismen har vært gjenstand for debatt, kritikk og forskning. En av dem som både har inngående kjennskap til vekkelsen, og har stilt seg kritisk til den, er tidligere sogneprest i Skjervøy, Kjell Skog. Han vokste opp i den læstadianske tradisjonen i Lyngen. I dag er han pensjonist, etter å ha vært prest i Tromsø frem til 2012. Det var i 1992 at bedehuset ble stengt for ham første gang, senere har det skjedd igjen. Senest i 2013. Både det at han ble skilt og gift på nytt, og hans liberale syn på homofili, har vært brukt som begrunnelse.

– Det var sårt å bli stengt ute, særlig fordi jeg trodde at det gamle prinsippet om at sognepresten var prest uavhengig av sine meninger eller sitt liv, fortsatt gjaldt. Men overraskende var det ikke, for jeg kjente jo til holdningene.

Skog sier han i dag savner de gamle predikantene og stemninga i forsamlingene. Men han stiller seg kritisk til det han anser som fundamentalistiske trekk, og mener læstadianismen de senere år har vist økende grad av det.

– Læstadianerne har alltid vært klar på at utenfor vekkelsen, er der ingen frelse. De gamle predikantene proklamerte gjerne med stor overbevisning at de hadde ikke møtt en prest som var skikkelig omvendt. Og fortsatt virker det på meg som at predikantene leter med lys og lykter for å finne noe å være uenig med prestene om. Argumentet er at de skal verne om menighetens ve og vel.

Tidligere sogneprest i Skjervøy, Kjell Skog. (Foto: Jens Boge)

Tidligere sogneprest i Skjervøy, Kjell Skog. (Foto: Jens Boge)

Bibeltro

– De konservative læstadianerne tar Bibelens innhold bokstavelig, og på alvor. Er ikke det positivt, sett fra en prests synspunkt?

– Ja, vi forholder oss til de samme ordene. Problemet oppstår når noen hevder å ha den eneste rette forståelsen av dem, sier Skog og viser til at alle religioner som forholder seg til skriftlige kilder, tolker disse ulikt.

– Det er mange ting i Bibelen vi tolker, og Gudsordet er ikke så enkelt å forstå.  Det innså allerede Luther, som ba oss lese skriften i lys av Kristus. Jesus var i sine møter med menneskene inkluderende, i sterk motsetning til datidens skriftlærde, og følgelig nåtidens fundamentalister. De river enkeltord ut av skriften og slår hverandre i hodet med dem.

– Har læstadianismen en fremtid, slik du ser det?

– Fundamentalismen står dessverre sterkt i verden i dag, både i kristenheten og i andre religioner. Når samfunnet er i endring og med stor usikkerhet, vil folk gjerne ha de enkle løsningene.

– Hva er ditt forhold til læstadianismen nå?

– Jeg elsket min barndom, og visste fra barnsben av at jeg ville bli prest. Jeg ville tjene de menighetene jeg kjente til, nemlig forsamlingene i Nord-Troms. Men livet førte meg ikke dit. Nå bærer jeg med meg de gode minnene fra de gamle predikantene og deres ord. Jeg ser både begrensingene ved det de sa, og styrken ved det de var.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Lill-Karin Nyland
Frilanser for Sett Nordfra. Bor midt i Troms. Tips meg på nylandlk@online.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*