Farlige folk

Jakob Arvola Jakob Arvola. Foto: Kathrine Sørgård
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

For en god stund tilbake: Skillingsvisene våre gir et tidsbilde av hvordan folk har forholdt seg til hverandre i flere århundrer. Klarest er beskrivelsene av taterne, som lusker rundt i buskene, skitne og tilsjaskede, der de stjeler som ravner og forfører storbondens datter. Skillingsvisene beskriver taterne som totalt upålitelige, og myten har stått seg godt.

Nærmere vår tid: I visa “Hvem er den mannen” skrevet av Ole Paus i 1982 skildres frykten for det ukjente svært presist: “Han ser helt harmløs ut nå, men det er aldri godt å si hva sånne folk kan finne på!” heter det i teksten, der betrakteren ser med stigende frykt og raseri på helt uskyldige mennesker.

Og nå er vi ved dagens dato: PSTs frykt for finnmarkinger.

Felles for skillingsvisene, Ole Paus-teksten om frykten for de ukjente, og forrige ukes avsløringer av PSTs trusselvurdering av finnmarkinger, er at betraktningene er gjort i god avstand fra virkeligheten, i nesten bokstavelig forstand bak kjøkkengardinene.

Men likhetstrekkene er flere: Man vet aldri hva sånne folk “der oppe” kan finne på! Journalist og forfatter Kjetil Stormarks kildegrunnlag nærer bekymring for hvordan folk i Finnmark ville oppført seg i en væpnet konflikt.

La oss være oppriktige, vi vet det jo, alle sammen: Byråkrater i departementskorridorer og saksbehandlere i hemmelige tjenester har alltid sett på finnmarkingene som eksotiske, nokså skremmende, småskitne, og tidvis en trussel. I det hele tatt har Finnmark hatt et image-problem. Som en eldre dame fra en sørlandsby så presist formulerte det til meg en gang: “Ja, for dere er jo litt utenfor folkeskikken der oppe!” Og så lo hun.

Det er ikke første gang det blir stilt spørsmål ved finnmarkingenes lojalitet. I frustrasjon over å ha kommet for seint til frigjøringen av Finnmark i 1944, satt de norske soldatene på brakka i Kirkenes og diktet nidviser om befolkninga. Et av versene lød slik:

Vi hadde ventet tro og enighet og fullnorsk samfunnsånd
En nestekjærlig hjelpsomhet og arbeidsvillig hånd
Men fant en blind tilbedelse av egennyttens gud
Med egotilfredsstillelse som aller første bud.

Befolkninga ble selvsagt rasende, og svaret kom i dikts form:

I bomberegn og granatild vi rolig holdt oss her
Mens dere satt på Skottlands kyst, falt mange bomber der?
I hvert et hus og hytte brøt tyskerne seg inn
Allikevel så holdt vi oss da norske i vårt sinn.

Det er lokalhistoriker Finn Fløtten som skriver dette i boka “Festung Kirkenes” utgitt i Sør-Varanger i 1993.

En ting vet vi: Russisk overordnet politikk fra Kreml har vært, og er, brutal, imperialistisk, uforsonlig, ustabil og destabiliserende. I likhet med den amerikanske. Den britiske. Den franske. Kort sagt: Land vi liker å sammenligne oss med.

Samtalen som fant sted i Moskva den 11. juni 1955 viser med tydelighet hva vi snakker om: Norges ambassadør til Sovjetunionen, Erik Braadland, er sjokkert mottaker av følgende budskap fra Sovjets visestatsminister Mikojan:

“Hadde vi visst at dere gikk til amerikanerne, ville vi aldri trukket oss ut av Finnmark!”

Opptrinnet er omtalt i Alf R. Jacobsens bok “Iskyss”, Aschehoug 1991. Dette var et første skremmeskudd. Det andre kommer under oppmarsjen ved norskegrensa i juni 1968. I stillingene på norsk side ligger også finnmarkinger fra GSV, og de blunker ikke mens de ser inn i kanonløpet på sovjetstridsvognene.

Denne vinteren har det vært populært å ta avstand fra å forstå. Det toppet seg da Per Fugelli ytret et enkelt faktum: For å bekjempe barneekteskap, må vi forsøke å forstå hvorfor verden er slik.

Dét falt absolutt ikke i god jord, og det offentlige ordskiftet flommet over av samstemt godhetsonani der folk skrek i ekstase og rullet øynene bakover i nytelse over å få lov til piske Fugelli: “Vi trenger ikke forstå noe som helst!”

Herre min skaper, for et nederlag den sistnevnte setningen er for et demokrati.

La oss derfor selv gjøre øvelsen: Hvis vi skal forsøke å forstå hva det er PSTs analytikere sikter til, så kan vi ubehagelig peke på et nordnorsk næringsliv, som ikke i nevneverdig grad har vært opptatt av kafkaprosessene i nabolandet vårt.

Vi kan peke på et tidvist sveiseblindt nordnorsk aviskommentator-establishment som, i likhet med næringslivet, har sittet helt stille i båten mens menneskerettighets-observatører i felt har gjort jobben med å ta temperaturen på den russiske bjørnen, sammen med noen få internasjonalt opererende journalister som er trofast til døden mot det livslange prosjektet som journalistikk egentlig er: Den betingelsesløse kjærlighet til sannheten.

Hvor var det nordnorske politiske oppropet til forsvar for de tretti miljøaksjonistene som satt varetektsfengslet i Murmansk høsten og vinteren 2013? Avisa Ny Tid, i sin nyeste utgave sist uke, er den eneste som påpeker at regjeringa for tiden låner ut penger til Russland, samtidig som den har innført kald handelskrig. Hva tror vi at russiske myndigheter bruker disse pengene til? Hva håper vi at de ikke bruker pengene til?

Så langt forståelsen. Hva like viktig er: PST bommer, og feilberegner.

Ordfører Rune Rafaelsen i Sør-Varanger sa det slik til Radio Norges nyhetssending tirsdag 16. februar i år, etter å ha hørt PSTs vurdering:

“Jeg kjenner ingen som er i tvil om hvor de hører hjemme. Her heier vi på Norge så det kviner etter!” At en norsk politisk leder skal være nødt til å gå offentlig ut og presisere det, understreker dramatikken i mistilliten. Og etter hva jeg har erfart de siste dagene:

Folk i Finnmark er oppriktig lei seg. Det har de grunn til. Det er en ydmykelse og en sårhet i å bli anklaget for vilje til svik.

PST kan ikke ha gode nok kilder på nasjonalfølelsen nordpå. Det er i seg selv ikke betryggende.

De har enten forlest seg på egne vurderinger fra femtitallet, hørt på folk med forfølgelsesvanvidd i departementene, sittet på brakka og diktet skillingsviser om de skumle, eller selv stått for lenge bak kjøkkengardinene og studert fremmedfolket nordpå mens de har tenkt, for å si det med Ole Paus fra innledningsvis siterte tekst: “Der smiler’n! Hva, er han soper? Javisst! Og medlem av Norsk Front, ihvertfall er han kommunist!”

———————

Jakob Arvola, f. 1967, er forfatter og journalist.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Gjesteskribent
Under denne profilen vil flere ulike gjesteskribenter berike Sett Nordfra med sitt innhold.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*