Selvskading, et taust tabu?

Det er mange unge som sier at de har prøvd å skade seg selv. Men er vi i stand til å hjelpe dem om vi ikke tar problemet ut i lyset?

Marit Noren Helsesøster i Vadsø Marit Noren. Foto: Trine Hamran
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

I Vadsø treffer Sett Nordfra to unge mennesker som ikke vil si hvem de er, men som gjerne vil fortelle om hva de har opplevd i livet.

– Hjemme blir jeg kalt veldig stygge ting. Jeg blir veldig sliten og klarer ikke å konsentrere meg om noe.

Hun er en jente som går på Vadsø videregående skole. Hun sier at problemene hennes begynte for alvor i 6. Klasse. Hun opplever ikke at noen har klart å hjelpe henne, hun føler seg overlatt til seg selv.

I åttende klasse prøvde hun å skade seg selv for første gang.

– Jeg tenkte at det gjorde så vondt det jeg fikk høre hjemme, så jeg tenkte ”hvorfor ikke bare prøve på en annen måte”? Jeg hadde lyst til å kjenne på smerte på en annen måte enn inni meg, prøve om det ble bedre, jeg vet ikke.

– Ble det bedre?

– Nei egentlig ikke. Jeg ble bare skuffet og lei meg.

Sett Nordfra har også snakket med en ung mann, som ikke lenger går på videregående i Vadsø.

– Det var en periode på ungdomsskolen, hele ungdomsskolen egentlig, at jeg drev med selvskading av og på. Det var vel en form for selvstraff rett og slett. Jeg følte meg som en dårlig person.

Selvskadingen varte en stund inn i videregående. Han forteller at det han egentlig slet med var sosial angst, og etter hvert depresjon. Men han fikk ikke hjelp før det nesten var for sent.

– Jeg ble innlagt og grunnen til det var at jeg rett og slett fortalte min mor at jeg hadde lyst til å dø.

Da gikk han i 2. klasse på videregående. Ingen hadde lest hans signaler. Før han sa til sin mor at nå ønsket han å ta livet sitt.

Noen fortellingen kommer aldri helt til overflaten. Noen temaer forblir tabu. Det er mye fokus på psykisk helse i samfunnet, på bruk og kanskje etter hvert overforbruk av medikamenter. Vi hører om unge deprimerte, om ”flink pike-syndromet”. Og likevel er det unge mennesker, i dag, som ikke får hjelp.

Hvorfor?

Tallenes tale

Velferdsforskningsinstituttet NOVA gjør med jevne mellomrom store undersøkelser blant unge i Norge. Undersøkelsen kalles Ungdata, og i 2015 kom den siste, store rapporten, basert på en landsomfattende spørreundersøkelse gjort i 2014.

Rapporten slår i hovedsak fast at unge i Norge i dag er en ”veltilpasset, aktiv og hjemmekjær ungdomsgenerasjon”. Samtidig viser den at mange føler at de ikke strekker til. Særlig jenter rapporterer om at de har følt at ”alt er et slit” og at de har depressive symptomer.

Et tema som ikke finnes i hovedrapporten, og som de fleste fylkene i Norge har valgt å ikke spørre om, er selvskading. Men en del fylker i Norge har valgt å spørre også om dette. Blant annet Finnmark.

På spørsmålet om de unge på videregående skole i Finnmark noensinne har forsøkt å skade seg selv, sier 36% av jentene ja. Blant guttene i Finnmark er det 14% som sier at de har prøvd selvskading.

I Vadsø sier hele 44% av de spurte jentene på videregående skole i 2014 at de har prøvd å skade seg selv i løpet av livet. Blant guttene på Vadsø videregående svarte 22% ja på om de noensinne har forsøkt å skade seg selv.

Selv om flere opplyser at fenomenet er mest utbredt blant jenter, tyder tallene for Vadsø på at også guttene ligger over gjennomsnittet for Finnmark.

NOVA opplyser om at jo mindre et utvalg er, jo større statistisk usikkerhet er det rundt tallene i undersøkelsen.

Finnmark fylkeskommune, som forvalter tallene for Finnmark, ønsker heller ikke at tallene for de mindre skolene publiseres av hensyn til anonymisering.

Tallene Sett Nordfra publiserer kan brukes til å si noe om en trend. Og de ber om å bli tatt på alvor.

Ungdata

Kilde: NOVA/Finnmark fylkeskommune. Tabell laget i Datawrapper.

 

– Det var noen stygge tall for Vadsø

Gerdhild Nilsen er pedagogisk-psykologisk rådgiver (PP-rådgiver) ved Vadsø videregående skole. Hun kjenner godt til Ungdata-tallene fra 2014.

– Vi har diskutert dem, det har vi gjort, det var jo noen veldig stygge tall for Vadsø. Men vi har ikke slått det opp eller noe sånt. Og vi vet jo at dette med selvskading kan være smittsomt.

PP-rådgiveren er altså kjent med tallene, men ønsker samtidig ikke å skape for mye oppmerksomhet rundt noe som kan smitte. Hun sier at de heller ikke har hatt opplæring om dette overfor rådgiverteamet eller lærerne på skolen. Kunnskap om selvskading leser de seg til på egenhånd, og diskuterer seg imellom.

Men hva mener PP-rådgiveren at selvskading handler om?

– Det er en metode for å kanalisere psykisk smerte som for eksempel sorg, skuffelse, kjærlighetssorg, motgang eller aggresjon. Det kan være alt fra at man ikke får den tingen man ønsker seg hos foreldrene til andre som har store, massive problemer som virkelig sliter med ting og som har større smerter, og da kan det bli mer alvorlig.

Det er altså et bredt spekter med problemer som kan ligge bak de høye tallene, ifølge Nilsen. Samtidig ønsker hun å understreke at de er veldig opptatt av å se hver enkelt elev og gi dem en trygg og god skolehverdag. Det skal være en lav terskel for dem som trenger noen å snakke med.

Marit Norén er helsesøster og jobber på Vadsø helsesenter. Hun har kontortid på Vadsø videregående skole mellom ti og to hver tirsdag. Listene hennes er fulltegnet. Det er mange ulike ting elevene vil ta opp, alt fra spørsmål om prevensjon til at de ikke har det så bra.

– Det er elever som har det vanskelig. Flere her risper seg. Men det er jo ikke bare det, det er sammensatt.

– Hva tenker du at selvskading er?

– Det er jo et symptom på noe. De sier jo at de gjør det i fortvilelse, som avreagering. Jeg synes selvskading er veldig vanskelig, fordi det er vanskelig å forstå at de gjør noe sånt.

– Hva gjør du i møte med noen som har skadet seg?

– Jeg spør hva som utløste det, for eksempel hva som var situasjonen rundt. Jeg prøver å gi dem andre metoder, kanskje kan man ta seg en joggetur, eller ut å rope eller bare å bruke noe så uskyldig som en strikk i stedet. Eller at de prater om ting. Noen har kanskje snakket med venner om det, men noen har ikke snakket med noen om disse tingene.

– Det er en hemmelig verden bak der.

Vi vet at sosiale og psykologiske problemer finnes, de fleste vil i løpet av livet kjenne på det, erfare det. Noen tidligere enn andre. Men hvordan kommer så unge mennesker på ideen om å skade seg selv?

Jenta vi har snakket med husker godt hvor hun fikk ideen fra, i åttende på ungdomsskolen.

– Vi snakket om det på skolen noen dager før, og så tenkte jeg at det kunne sikkert vært greit å prøve det.

– Hvem var det som snakket sammen?

– Jeg og noen folk i klassen.

– Var det noen som hadde prøvd det eller, hvordan snakket dere om det?

– Det var søsteren til hun ene, hun hadde gjort det. Og så hadde søsteren tatt bilde fordi hun ville vise folk at det kan være veldig skjult, så hun la det ut på Facebook. Og så snakket vi om det da, vi snakket mye om det den tiden der. Men etter det så har vi aldri snakket om det igjen, egentlig.

Den unge mannen vi har snakket med har ikke like klarer minner om hvor ideen først kom fra.

– Det vet jeg faktisk ikke, egentlig.

PP-rådgiveren på Vadsø videregående skole, Gerdhild Nilsen, har en klar oppfatning om hvordan de unge får ideer til selvskading fra. Hverandre, og internett.

– Vi har jo snakket med elever hvor det nesten er litt status å ha noen riper. Slik at alt er nok ikke like alvorlig tenker jeg.

Nilsen forteller at det også finnes nettsteder hvor de nærmest blir oppmuntret til selvskading, og med oppskrifter på hvordan det kan skjules. Hun sier det er mye i tiden.

– Det er en hemmelig verden bak der, med forslag til hvordan man kan ta livet sitt, folk forteller historiene sine om hvordan de har prøvd og ikke fått det til, om andre som har fått det til og, ja… Hvordan man skal sulte seg. Og ungene gir jo oppskrifter til hverandre.

Alt er ikke like alvorlig sier Nilsen, fordi de bakenforliggende problemene ikke er like alvorlige. Men kanskje ligger det likevel et alvor i en ungdomskultur hvor denne typen inspirasjon ser ut til å ligge så tett under overflaten?

Jenta vi har snakket med skulle ønske det var mer åpenhet rundt temaet.

– Hvordan er det her på skolen, snakker man om psykisk helse og selvskading og sånt.

– Nei, det er ingen ting om det.

– Savner du det eller?

– Jeg synes man burde ta det mer alvorlig. Å snakke om det, og skjønne det, liksom.

– Det snakkes om at mange henter inspirasjon fra nettsider, kjenner du deg igjen?

– Ja, hvis du snakker om sånne motiverende sider, så er det jo mye på nett ja.

– Har du vært på sånne nettsider?

– Ikke så mye. Noen gang har det bare blitt verre, men hvis man ser de rette tingene så blir det bedre.

– På hvilken måte verre eller bedre?

– Det er ikke alle tekstene som er like hyggelige da, noen sider oppfordrer nærmest til selvmord. Og hvis det er sider som er laget til noen som ikke har det bra, så sier de ting som egentlig bare får folk til å føle seg verre.

Også den unge mannen som forteller om sine erfaringer, har et forhold til livet på nettet.

– På videregående så brukte jeg tumblr veldig mye til det, da var jeg i et miljø på tumblr der liksom. Men på ungdomsskolen var det ikke noe miljø rundt det, rett og slett.

– Har du hatt din egen tumblr-side som du har brukt eller?

– Ja.

– Når det kommer til selvskading så er det mye høyere tall for jenter enn for gutter, har du tenkt på noen kjønnsdimensjon?

– Det vil jeg definitivt tro også. Altså, av personlig erfaring. Alle jeg vet om som har gjort det, har vært jenter.

– Har det vært noe ekstra for deg, at du var gutt?

– På ungdomsskolen var det jo greit for da hadde jeg ikke det miljøet rundt meg på en måte, da var det bare min greie liksom. Men på videregående merket jeg det veldig. Det gjorde det kanskje lettere å komme ut av miljøet også, fordi miljøet ikke passet for meg rett og slett. For det var veldig sentrert rundt jenter.

Ungdom påvirker hverandre

En del av dem som trenger hjelp, blir fanget opp av systemet. Det kan være fastlegen som ser at det er noe, eller helsesøster som sender dem videre til fastlegen. Da kan det godt hende at ungdommene blir henvist til spesialisthelsetjenesten, til Barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk (BUP) i Kirkenes.

Enhetsleder for BUP Kirkenes heter Siv-Anita Carlsen, og hun har jobbet på denne avdelingen i 10 år.

Hun forklarer at selvskading ikke er henvisningsgrunn, men at de oppdager dette når de setter i gang med utredning av dem som kommer til klinikken av andre årsaker. Det er i denne forbindelse de særlig har merket seg en trend med at det kommer flere jenter samtidig, og fra samme sted.

– Da kunne vi vel se at det handlet om ting som skjedde på nett, vi som behandler dette har begynt å snakke sammen om fenomenet med at det kommer i bølger.

Carlsen sier at fenomenet selvskading har vandret mellom de kommunene BUP i Kirkenes betjener: Vadsø, Vardø, Båtsfjord, Berlevåg og Sør-Varanger.

– Det er noe i den ungdomskulturen som er veldig smittsomt. Det gjelder også alkohol, eller all rus generelt, og dette med selvskading. Og vi tenker, er dette barn som er lettere å påvirke? Vi har stilt oss en del spørsmål, men vi har jo ikke svar.

– Nei?

– Men mange av dem har vært lett å veilede, sånn at det har ikke vært en genuin underliggende psykisk forstyrrelse.

– Ok?

– Sant, at dette er noe de blir påvirket til, mange. De har ikke vært her lenge når vi har skjønt problemstillingen. Og noen blir jo selvfølgelig her lenge. Noen har genuine problemer.

– Hva gjør det med dere som skal hjelpe at det er så ulike årsaker til at unge skader seg?

– I utgangspunktet tenker vi at selvskading er en måte å gi uttrykk for innestengte følelser som man ikke har bearbeidet eller fått snakke om. Mange starter å selvskade etter mobbing eller utestengelse, eller på grunn av familiære oppvekstvillkår som er dårlige.

Carlsen mener å se at det er mye selvskading der barn eller unge har vært mobbet og de voksne ikke har fanget det opp, og de selv ikke har klart å formidle det, eller ikke har noen å formidle det til.

– Jeg tror selvskading har vært der hele tiden, men det som er nytt er at det kom 5-6 stykker samtidig og nesten fra samme plass. Det tenker jeg er nytt.

Kan selvskading være en nøkkel til å se?

Ønsker å bli sett

Jenta vi har snakket med sier at hun kom bort fra selvskadingen etter å ha snakket med en venninne. Men problemene hennes er ikke borte, og hun sliter ennå med tanker om selvskading. Hun har også fått hjelp ved å snakke med en kompis som hjalp henne å se at det var moren, ikke hun selv som var årsaken til problemene. Hun forteller at hun også har snakket med helsesøster, men at hun ikke hadde noen løsning på hennes problemer.

Men hvem føler hun burde ha sett henne? Hjulpet henne?

– Familien, aller mest. Men de snakker jo ikke om følelser. Det er mer sånn at man bare ler av det, men egentlig går alle og har det veldig vondt.

– Ja?

– Og så kanskje, at lærerne burde gjør mer. Det synes jeg.

– Hva hadde du ønsket deg fra dem?

– Jeg blir veldig fort ukonsentrert og bare sitter og ser en plass, på samme plass hele tiden liksom. Jeg hadde én lærer, jeg tror hun skjønte at det ikke gikk helt bra, så hun tok meg ut og spurte om jeg hadde det bra og det ble jeg veldig glad for. Men hun var den eneste læreren som gjorde det, så jeg synes lærerne kunne bry seg litt mer.

– Har du snakket med psykolog?

– Nei.

– Er det noen bestemt grunn til det?

– Jeg vet ikke hvordan man gjør det.

– Ville du hatt lyst til å snakke med en?

– Ja.

Vil hjelpe elevene

PP-rådgiver Gerdhild Nilsen er tett på ungdommene på videregående. Hun forteller at hun hadde mange støttesamtaler i det forrige skoleåret, da det ikke var stabil tilgang til helsesøster på skolen.

– Hva gjør du når dere ser slike tall eller mistenker slike trender?

– Vi kan jo ikke gjøre noe annet enn å snakke med elever når det er aktuelt, dette er jo ikke noe vi driver å underviser elevene i. Og jeg tror jo dette har smitteeffekt. Men vi er ganske tett på elevene og når vi snakker om det så kan det komme fram. Om vi ser eller får vite at noen har skadet seg så tar vi tak i det. Vi henviser videre til helsesøster eller lege, og vi samarbeider også med foreldrene.

Helsesøster Marit Norén kom på plass på Vadsø videregående skole i september 2015. Vi forteller henne om elevene som ikke fikk hjelp før det var gått mange år. Kunne de ha fått hjelp før det ble veldig destruktivt?

– Ja, det er klart, det blir nødvendig å spørre: ”Risper du deg eller skader du deg?”. Akkurat som man av og til må spørre om noen har prøvd å ta livet sitt. Hvis de har det veldig vanskelig så spør jeg om de tenker på å ta livet av seg, og jeg spør også om selvskading. Jeg spør ikke om det hver gang, men jeg er nok blitt mer bevisst på det.

– Ser du noen utvikling?

– Jeg synes jo det har blitt mer de siste årene, men det er klart at etter hvert som man får mer erfaring, så spør man mer. Man ser og spør mer, for man kan jo ikke nødvendigvis se på folk hvordan de har det. Det kan til og med være dem man tror har det best som har det vondest.

Det er ikke sikkert jenta vi har snakket med er helt uoppdaget, at ingen har prøvd. Men hun opplever uansett at hun ennå ikke har fått hjelp til å løse de egentlige problemene sine. Og at det gjelder flere enn henne selv.

– Jeg vet om flere som har villet ta livet av seg, og flere som har prøvd selvskading.

– Ja? Snakkes det om det?

– Nei, det snakkes veldig lite om det.

– Hvordan vet du det?

– Jeg føler at siden ingen vil snakke med meg om det, så prøver jeg å være der for andre. Hvis jeg ser at noen sliter eller ikke har det så bra, så skjønner jeg dem, jeg føler at det blir lettere for meg å forstå dem.

– Det er fint av deg å hjelpe andre, du har jo åpenbart mange ressurser.

– Men… jeg tror egentlig at hvis man hjelper andre for mye og ikke får snakket selv, så føler man seg mye dårligere. For man får liksom deres problemer på seg samtidig som sine egne.

Finnes det er løsning?

Det er mange som gjør sitt beste for å hjelpe. Og det er helt sikkert mange som ennå ikke har kommet på å spørre de unge rett ut om de trenger hjelp, om alt er som det skal. Og har ikke små kommuner også presset økonomi?

Marit Norén har vært på Vadsø videregående siden 1. September 2015, hun sier at Vadsø helsesenter fikk nedskjæringer året før, og da ble videregående nedprioritert.

– Vi leide inn en helsesøster som var litt på videregående men det ble litt ustrukturert. Det blir vanskelig når ungdommene ikke vet når man er der, de vil jo gjerne ha hjelp her og nå, og ikke om en uke.

Hun mener også at en gang i uka er for lite for å dekke behovet som finnes.

– Man skulle jo i hvert fall vært der to ganger i uka, om ikke tre. Men det er jo et ønske på alle skoler, og jo mer man er der jo mer blir man brukt.

– Det kan ta tid å kartlegge hva det dreier seg om, man må kanskje avtale ny tid, og vurdere om det skal henvises videre i systemet. For vi er jo ikke behandlere, sant. Vi er der for støttesamtaler, men kan også ordne time til lege for eksempel, eller sørge for henvisning videre til BUP. Noen ønsker time til psykolog, men det har vi jo ikke i Vadsø.

– Men det kommer vel?

– Ja, det spørs jo hva vi får. Psykologen som kommer nå skal så vidt jeg har skjønt jobbe mer på systemnivå. Jeg vet ikke hvor mye han skal praktisere. Han skal være her på helse-enheten så det blir ikke så lavterskel som det har vært før.

– Hva tenker du om det?

– Nei, vi ser jo et stort behov for psykolog, som et lavterskeltilbud for barn og unge. Og den private har vi, men det koster jo en del for en ung person.

Jens Betsi

Rådmann Jens Betsi. Foto: Kenneth Strømsvåg, Finnmarken.

Rådmann i Vadsø kommune, Jens Betsi, er den som må svare for situasjonen i kommunen. Han forsikrer at de tar ungdoms psykiske helse på alvor. Selv om kommunen har stått uten kommunepsykolog i ett og et halvt år.

– Vi søkte og fikk midler til kommunepsykolog, og gikk i gang med tilsetting. Men den stillingen er utlyst to eller tre ganger uten at vi lykkes!

Betsi kan også fortelle at han tok opp problemet med helseminister Bent Høye da han var her under valgkampen i fjor.

– Han har en avtale med psykologforeningen om at hvis det er problemer med rekruttering, så kan man kontakte psykologforeningen så kan de bistå med å knytte nærmere kontakter. Men gjennom et rekrutterings-samarbeid med en annen arbeidsgiver her i byen fikk vi faktisk tak i psykolog til slutt.

– Jeg lurer på en sak, det er Helsedirektoratet som nå gir midler til denne psykologstillingen, mens den stillingen som var her tidligere betalte kommunen selv?

– Ja, den stillingen er jo dratt inn. Den var knyttet til familiesenteret og vi opplevde vel at den ble sittende som en form for sakkyndig som tok stilling til ting innenfor flere områder, og så var han veldig mye reservert mot barn og unge. Så det vi sa er at nå oppretter vi en kommunepsykologstilling som skal jobbe med rus- og psykiatrigruppen uavhengig av alder.

– Det er uttrykt frykt for at psykologen vil jobbe på systemnivå, og kanskje ikke være tilgjengelig for lavterskeltilbud for unge.

– Ja, det blir jo litt av jobben min da, å passe på at den blir det. Og det har vært hele hensikten med etablering av rus- og psykiatrienheten, at også barn og unge skal få del i de knappe ressursene, og hvis ikke det fungerer så må vi se oss om etter andre mulige løsninger.

– Jeg ser det står i vilkårene fra Helsedirektoratet at stillingen skal fungere både forebyggende og som et lavterskeltilbud for unge blant annet.

– Jeg mener vi er veldig bevisst på at denne stillingen skal treffe på dette, gjerne der skoen trykker mest. Og da er barn og unge prioritert fordi det har en livsløpsmessig konsekvens. Men klart vi skulle ønske vi kunne hatt både to og tre psykologer tilgjengelig.

 

Det er utfordringer i en kommune. Og det vil alltid være noen som faller utenfor. Jenta på videregående som har fortalt sin historie om denne saken, er foreløpig en av dem. Jeg spør henne hva som gjør henne glad her i livet.

Det blir stille en liten stund.

– Det… vet jeg ikke. Jeg har ikke tenkt over det, egentlig. Jeg føler ikke at jeg har krefter til å ville gjøre noen ting.

 

Her kan du få hjelp

Sliter du med selvskading, eller kanskje tanker om selvmord? Det er mange som kan hjelpe!

Helsesøster Marit Norén i Vadsø sier at hun er tilgjengelig for dem som vil prate, og det gjelder også helsesøstrene ved andre skoler. Hun kan også anbefale ulike nettsteder:

http://www.ung.no/hjelp/

http://www.klara-klok.no/

https://www.korspahalsen.no/

Røde kors, som driver kors på halsen, har også telefontjeneste: 80033321

Landsforeningen for Pårørende innen Psykisk helse kan også ringes for pårørende med spørsmål: 22491922

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Trine Hamran
Gründer, nettansvarlig og tidligere skribent i Sett Nordfra. Kan kontaktes på trine.hamran@settnordfra.no.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*