Derfor er kvinnedagen viktig

Foto: Solveig Kåberg
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Den internasjonale kvinnedagen ble innstiftet i København i 1910. Hos oss i Norge ble kvinnedagen markert for første gang 5 år senere. Fart i feiringa ble det først 8. mars 1975 da FN proklamerte dagen i forbindelse med det internasjonale kvinneåret.

Første gangen jeg ble oppmerksom på kvinnedagen var da jeg gikk i 5. klasse på barneskolen i Mehamn, 11 år gammel. Hjemme hos oss ble ikke kvinnedagen markert. Så langt derfra. På den tiden forhandlet mamma med pappa om å få fri 2 timer hver tirsdag for å være på sangøvelse i damekoret. Svaret var nei. Han skulle ha seg frabedt å passe småunger mens hun skulle «realisere seg selv».

Jeg trodde ikke da og tror fremdeles ikke at det handlet om damekoret. Han var redd, for kvinneåret i 1975 gikk ikke upåaktet hen, heller ikke i Mehamn. Vi hadde våkne, feministiske og frittalende kvinnelige lærere på skolen som satte kvinnedagen på agendaen. Vi gikk hjem og fortalte hva vi hadde lært. Det ble trykkende stille rundt mangt et middagsbord det året.

Andre gang jeg husker kvinnedagen er i 1978. To måneder etter 8. mars det året blir det et ja til fri abort i Norge. Samfunnsdebatten raser. Størst motstand mot abortloven kommer fra menn i Nord-Norge og deler av prestestanden. Hjemme hos oss ble saken debattert. Jeg var blitt skråsikker tenåring og argumenterte høylydt for abort, pappa var i mot og mamma var stille.

Den tredje gangen kvinnedagen gjør et stort inntrykk på meg er i 1985. Jeg er 22 år og studerer på universitetet i Tromsø. Jeg holder nøye regnskap med hvor mye jeg gjør av husarbeid i forhold til kjæresten min, går han ut på byen fredag, går jeg lørdag, jeg måler urettferdighet med hard hånd. Og jeg studerer historie med fordypningsemne «Sørafrikansk kvinnehistorie».

Naturligvis står kvinnedagen sterkt i mitt miljø. Da får jeg for første gang gå i 8. mars-tog med ordentlige paroler, kamprop og kvinnefelleskap. En fantastisk opplevelse. Parolene er «Ja til kjønnsnøytral ekteskapslov», «Solidaritet med alle verdens kvinners kamp» og «Likelønn NÅ». Jeg tror forøvrig det var det året en kompis fra Vadsø tilfeldigvis krysset gata foran det store 8. marstoget i byen i det en pressefotograf knipset et bilde. Dagen etter fant han til sin fortvilelse bilde av seg selv i avisa foran paroler han aldri ville båret selv.

Den fjerde gangen jeg skulle ha feiret dagen er året blitt 1996 og jeg sitter i sofaen og ammer tvillinger mens storesøster leker med dukker på rommet sitt. Tørkestativet har grodd fast på stuegulvet, oppvasken hoper seg opp på kjøkkenbenken og tv´en står på døgnet rundt. Der flimrer bilder av 8. mars-tog over skjermen, men det angår liksom ikke meg. Jeg er sliten, jeg har falt ned fra talerstolen for kvinners rettigheter og havnet i et kjønnsrollemønster skapt av vår herre som utstyrte oss med melkespreng og omsorg mens mannen er på jobb.

Så kom 8. mars 2005, den femte av dem som jeg husker godt. Jeg ser meg rundt i yrkeslivet der menn har gått forbi kvinner i lønn og stilling, som meningsbærere i media og på talerstolene, i næringsliv og økonomi. Jeg går ikke i tog, og det er få som feirer dagen. Unge jenter syns kvinnekamp er usexy som et par et par av kvinnene i bekjentskapskretsen klarte å lire av seg: – Vi har jo full likestilling nå, sånn stort sett.

Jeg velger å ikke svare. 20 år før ville jeg har møtt en slik uttalelse med høylydt protest. Vi har på langt nær nådd målet med likestilling her i Norge.

Men sett i forhold til kvinner i andre deler av verden blir bildet enda utvidet. Fokus retter seg mer og mer mot internasjonal solidaritet og kvinners kår i andre land. Sammenlignet med vår verden blir ikke vår kvinnekamp mindre viktig, men får nye og voldsomme dimensjoner i møte med fattigdom, seksuelle overgrep, krig, død og tusener av år med avmakt og understrykkelse.

Den sjette gangen jeg feirer 8 mars er i dag, en særlig viktig milepæl i vår feiring av kvinnedagen.

Den internasjonale verden har kommet til oss, bokstavelig talt. Vel har vi hatt flyktninger hos oss i flere år, men ikke så mange, ikke så tydelig som nå, ikke så påtrengende nære. Jeg ser ansiktene deres, øynene og vet at de har sett og opplevd undertrykkelse og lidelser som er unevnelig. De holder sine barn tett inntil seg, sårbar og maktesløs i et fremmed land. Det er disse kvinnene vi må kjempe for nå. Ikke på bekostning av vårt eget likeverd, men samtidig.

Alle kvinnedager jeg har opplevd fra 1975 til 2016 har hatt sin misjon. Ikke en eneste av dem har vært unyttig i samfunnsutviklingen og for menneskeverdet. Det beviser at vi ikke kan sitte stille i båten og tro at ting ordner seg. Når våre søstre banker på døren til vårt land åpner vi med solidaritet. Kvinnekampen er langt fra over. Den har såvidt begynt!

Gratulerer med dagen.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*