En uværshistorie nordfra

Foto: Harry Johansen
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Skal man lage dokumentarfilm i Finnmark er været og naturen en gave – og samtidig et fullstendig upålitelig element. Legger man til vinter, skuter og storm kan det bli for spennende, på grensen til en helvetes utfordring, for å bruke ord som er laget for uvær.

Det er den historien jeg skal fortelle deg nå. En uværsreise på skuter til et sted «der ingen skulle tru at nokon kunne bu».

Onsdag før skjærtorsdag fikk jeg og fotograf Harry Johansen den glupe idéen at vi skulle dra til Nervei for å filme. Vet du ikke hvor det er? Vel, stedet ligger i Langfjorden, en fjordarm til Tanafjorden i Gamvik kommune i Finnmark. Se øverst på Norgeskartet neste gang du ser på været på tv´en, så skjønner du hva jeg mener.

For å komme dit kunne vi tatt båt fra Smalfjord før fylkespolitikerne strøk den utgiften fra lista 1. januar. Hvis vi fremdeles hadde syntes at båt var tingen, kunne vi ha kjørt ca. 150 km ekstra over to av Norges mest kolonnekjørte og stengte fjelloverganger, til Skjånes. Derfra kunne vi tatt båten til Nervei, en båt som går inn omtrent 3 ganger i uka.

Vi valgte å kjøre. Men det er ikke bare-bare, det heller.

Hvis man vil kjøre bil er den uferdige anleggsveien til Nervei stengt om vinteren, men vi visste at man kan ta skuter på henger og kjøre til parkeringsplassen midt oppe på riksvei 888 Bekkarfjord-Hopseidet, parkere bilen, laste av skuteren og kjøre halvannen mil ned til Nervei.

I dårlig vær visste vi at man må stoppe, gå av skuteren og leite etter vei-stikkene, i godt vær kunne vi regne med å være nede i bygda på en god halvtime. Vi visste også at hvis vi var heldige ville vi finne bilen igjen når vi skulle tilbake, hvis det var uvær måtte vi ha brukt ekkolodd for å finne den. (Det med ekkolodd var ment som en spøk).

Vår plan var skuter ned fra parkeringsplassen. Værvarslet var litt ruskete, men ikke verre enn vi kunne klare. Vi har vært ute en uværsdag før, må vite. Så vi pakket filmutstyr, skuter og slede og la vi i vei. Ingen kolonne over Ifjordfjellet, hurra, men i Bekkarfjord møtte vi kvist. Riksvei 888 var stengt pga. uvær.

Foto: Torill Olsen

Foto: Torill Olsen

– Vi åpner når vi åpner, det er elendig sikt og mye vind på fjellet, usikkert. Sa brøytesjåføren. Så kjørte han bare.

Vi kunne snudd og dratt hjem. Istedenfor ringte vi folkene på Nervei for å høre råd. Å kjøre fra Bekkarfjord til Nervei tar fort en time på skuter, løypa er dårlig merket og vi kjenner ikke veien. – Slapp av, vi kommer og følger dere, sa Jan-Olaf og Robert. De er herved utropt til våre helter. En time senere stod de der, ungguttene, nedsnedd og ugjenkjennelige i hjelmer som så ut som de var stjålet fra en romstasjon.

Turen startet bra, sakte kjøring i lett snøvær, i lav bjørkeskog, over vann og langs elveleier. Øde og vinterlig. Jeg satt på, det gjør de fleste jenter. Skuter er en guttegreie. Ikke nekt. Hvor mange gutter/menn har du sett sitte på det opphøyde «prinsessesete» bak, mens de holder seg fast i håndtakene på siden og nyter naturen?

Ned Laggo-dalen gikk det opp for meg at vi måtte over fjellet for å komme til Nervei. Jeg har gått der om sommeren, det er bratt, veldig bratt. Et voldsomt landskap. Et landskap å respektere.

Foto: Torill Olsen

Foto: Torill Olsen

– Hold deg godt fast, for jeg må gi full gass opp den bratteste delen her, sa unggutten. Jeg lukket øynene, klamret meg til den tynne kroppen hans, og sendte et part strofer til Vår Herre i tilfelle jeg skulle falle av og møte ham før tiden.

I tillegg mumlet jeg for meg selv: «Jeg hater faen meg all skuterkjøring!!!»

Jeg overhørte den indre stemmen som hvisket: «I morra skal du tilbake!»

Joda, vi kom velberget ned til Nervei. Fikk innlosjert oss, snakket med folk, filmet litt og gjorde oss klar til mer filming på fjellet dagen etter. Været skulle bli bra, sa folk. I alle fall tidlig på dagen.

Dem må man stole på, dem har lest været hele livet, det gjør man når man bor på steder der jobbene er ute på havet. Det ble mumlet om polare lavtrykk, men det overhørte jeg muligens. Da jeg våknet i 9-tiden på morran av båtene som kom inn fra feltet var det strålende vær. Pøh, polare lavtrykk, du liksom.

Foto: Torill Olsen

Foto: Torill Olsen

Det begynte å snø da vi dro opp på vannet for å filme skjærtorsdagens påskegudstjeneste. Det snødde rett ned. Stille før stormen, tenkte jeg, alltid klar for en katastrofe. Jeg er ikke synsk, men jeg har ikke vokst opp i en «uværsmagnet» som Mehamn for ingenting. Og polare lavtrykk, det er ikke til å spøke med.

Vi møtte presten og skysskaren Per-Birger som hadde kjørt fra Bekkarfjord.

– Begynner det å blåse på dette blir det et inferno i hvitt, sa dem og så i været.

Jeg tvang meg til å tro at vi ville rekke å kjøre over fjellet før stormen. Vi hadde tross alt en prest i området.

Foto: Torill Olsen

Foto: Torill Olsen

 

Oppe på vannet med andre skuterfolk klarnet det litt opp og jeg trodde nesten at presten hadde sendt en vær-bønn til Vår Herre og blitt hørt.

Man kan bli både åndelig og andektig av å stå ubeskyttet og sårbar og vente på tre av de verste tingene som fins: Skuterkjøring i uvær med mannfolk som svulme av selvtillit ved rattet tror de kan hamle opp med hva det måtte være!

Jeg skal gjøre en lang historie kort. Det ble et helvetes vær. Vi nådde ikke å komme oss ned før det begynte.

Vi kjørte 5 skutere i lag. Hadde vi kjørt alene hadde vi fremdeles vært på fjellet. Noen kjørte seg fast, noen måtte snu for å hjelpe, sikten var null og det var storm. Og ingen vei-stikker. Det eneste fornuftige var å stoppe, og stå der og håpe at det ville løye.

Jeg vet ikke hvor lenge vi stod der eller satt på skuterne med ryggen mot vinden. Ti minutter, en halvtime, mer? Jeg aner ikke. Ingen snakket, det hadde ikke nyttet – vinden ville tatt lyden uansett.

Jo, jeg var vel egentlig redd, jeg tenkte på hvor lenge vi kunne stå der uten å begynne å fryse. Kanskje noen ville sende ut ettersøking etter oss, noe så flaut, tenkte jeg. Mer alvorlige tanker skjøv jeg bort. Ting måtte ikke bli verre.

Foto: Harry Johansen

Foto: Harry Johansen

Vi hadde kjentfolk med i følget. Gudskjelov. De kunne alt om det bratte terrenget ned til Laggo. De kjente hver stein som stormen blåste snefri i sitt raseri. Mellom kastene studerte de hvor vi var, og langsomt, langsomt begynte de å lose oss ned, forsiktig for ikke å komme for nær de farlige stupene, snehengene og kløftene vi visste var der.

Og plutselig og mirakuløst var vi nede i dalen. Været roet seg. Sikten ble bedre. Jeg smilte takknemlig inni hjelmen min. Det tror jeg de andre også gjorde. Vi kjørte i full fart langs fjellsiden mot hytta der vi skulle ta en velfortjent kaffekopp før vi tok fatt på siste etappe til Bekkarfjord.

Da tippet skuteren jeg satt på. Den venstre foten kom i klem, jeg følte at ankelen ville brekke. Jeg var redd skuteren skulle rulle over meg der jeg lå, men de andre stoppet og løftet skuteren bort. Kvalm av smerter, men jeg kunne stå på foten. – Går det bra? Ja, sa jeg. Litt senere ble foten dobbelt så stor. Forstuing.

Resten av påsken satt jeg hjemme i den varme stua mi med foten høyt, så påskekrim på tv og måtte avlyse et par tilbud om skuterturer og annen uteaktivitet i vinterlandskap.

– Åh, stakkars deg som måtte være inne hele påsken, sa venner og så på meg med trøstende øyne.

– Jeg kunne ikke hatt det bedre, svarte jeg. Bare jeg slipper skuterturer og påtvunget uteliv i all slags vær, så er jeg fornøyd!

Så det så.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

1 Comments

  1. Tore-Jan Gjerpe 30. mars 2016 at 00:20

    Nydelig historie om velkjent terreng og folk ?

Leave a comment

Your email address will not be published.


*