Våre vergeløse små

Torill Olsen. Foto: Johan Isak Niska
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Det lå en krøllet 50-lapp i lomma etter at den ekle, gamle mannen hadde vært innom for å spørre etter foreldrene mine. Han visste godt at de ikke var hjemme. Jeg nådde ham i gangen da han var på vei ut og slengte pengene tilbake til ham, rett i det svette ansiktet hans. Hvis jeg ikke hadde gjort det ville jeg blitt involvert i en skitten avtale der han bestemte vilkårene.

Dette er en bitteliten selvopplevd historie om det som kunne blitt til et seksuelt overgrep mot barn. Men jeg var 12 og ikke så lett å lure som de mye yngre jentene han senere ble dømt for å forgripe seg på.

Det er 40 år siden nå. Men i slike saker går ikke verden fremover. I januar 2016 fortalte tv2.no at det aldri før har blitt avdekket så mange seksuelle overgrep mot barn som nå, i vårt moderne Norge. Kripos viste at økningen var på over 100 %.

Ikke en gang i barnehagen er ungene trygg. Nylig ble nok en barnehageansatt siktet for voldtekt av en liten gutt på 4 år pluss flere andre barn der han jobbet, i følge NRK.

Så redd de små må ha vært, tenker jeg. Så forsvarsløse og alene.

Mange av barneofrene må selv bære skammen fordi samfunnets taushet og tabu ikke åpner for å se hva som foregår. For hvis vi åpner øynene og ser, må vi også gjøre noe. Mange av oss velger å tie og lukke øynene. Å ikke ville vite. Feighet er en kollektiv sykdom, men det er ingen unnskyldning.

Han med 50-lappen en gang i min fortid var vel ansett, hyggelig og med en viss status. Da jeg fortalte en voksen hva han hadde gjort mot meg, fikk jeg høre at jeg ikke måtte ta ting så alvorlig og at jeg kanskje hadde smilt litt for imøtekommende til ham? Som om bevisbyrden lå på barnet og ikke den voksne, som om det var min feil at han hadde tilbydd meg penger for å «få kjenne»!

Det hjelper ikke stort for ofrene at samfunnene og bydelene dette skjer i er små og gjennomsiktige. Slarvkjærringene- og gubbene vet alt, snakker om alt og bringer negative nyheter rundt til alle som orker å høre på. Men handler det om overgrep mot barn eller vold i hjemmet sitter de feige og musestille og sier ingenting. Hadde «slarverne» vært til noen nytte i samfunnet ville det vært akkurat der når de små trengte hjelp.

Selv så moderne, rik og selvopphøyet sivilisert vi tror vi er, så har vi et samfunn der vi ikke en gang klarer å verne våre egne barn. Derfor er det uten tvil et stort ansvar som nå hviler på myndighetene og de som arbeider i systemer som skal verne de vergeløse. Nye regler må iverksettes, forebygging og kunnskap om seksuelle overgrep mot barn må vektlegges mere, og strafferammene for de som prøver seg må bli mer avskrekkende.

Men – vi må slutte å tro at det bare er myndighetene som må gjøre noe. Ikke fordi de skal slippe unna sitt ansvar i slike saker, men fordi vi ikke må få lulle oss inn i en oppfatning av at vi, du og jeg, kan fraskrive oss vårt ansvar. Tiden for feighet er over.

Vi må våge å snakke om seksuelle overgrep mot barn, være åpen om det og vise at vi er mange som ikke vil tåle at forsvarsløse små får bli fritt vilt for voksne menneskers lyster.

Min mor var åpen om «de svinate mannan dokker aldri må være aleina med», som hun sa. Helt fra vi var små pekte hun dem ut for oss, både til oss jenter og til guttene. Det var ikke noe dramatikk i det, det var bare en kjennsgjerning, et selvsagt faktum. Sagt på samme måte som når hun advarte oss mot biske hannhunder i løpetida eller frarådet oss å hoppe fra garasjetaket før vi visste om sneen var djup nok til å ta av for fallet.

Men advarsel alene er ikke nok. Hun visste at den eneste sikkerheten hun kunne ha for å bøte på hvis skaden likevel skjedde, var at vi var trygg på at til henne kunne vi komme med alt.

Det gjorde også jeg da den ekle, svette mannen prøvde å lokke meg med en skarve 50-lapp som betaling for et overgrep som kunne ha skjedd. Hun stod fast på min side med full støtte og fordømmelse mot den voksne.

Men det var ikke nok. Mannen med 50-lappen fortsatte sin ødeleggende jakt på de uskyldige. Det var for mange som lukket øynene og nasjonen Norge var ikke rigget for vern. Ikke den gang – og heller ikke nå.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

3 Comments

  1. Flott og velbegrunnet innlegg om overgrep mot barn.

  2. june kristiansen 23. april 2016 at 00:46

    Kjempe bra skrevet, æ å du vokste opp med en bra lærdom fra våre mødre, Men noen ble ofre

  3. Så bra du skriver om dette tabubelagte tema tross at vi lever i 2016 og blir stadig presentert for flere og flere episoder. Godt du ikke ble en av disse ofre. Din mor var en klok kvinne som på en riktig måte hadde forberedt dere, kjempebra. Vi må aldri stoppe å bry oss og dette må være tema oftere i det offentlige rom

Leave a comment

Your email address will not be published.


*