Hun vil bygge «Varslernes hus»

Advokat Kari Breirem. Foto: Privat
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Hvis du tenker på å bli en varsler skal du først lese dette åpenhjertige intervjuet fra en som virkelig har fått smake varslerstempelet. En sterk historie der du får førstehånds innblikk i hvordan maktfolket svarer når noen våger å si fra. Og hvor vergeløs varsleren blir.

Det er en stund siden det blåste som verst i Kari Breirem sitt liv, kvinnen som er landets mest kjente varsler. Men kampviljen for å se «rettferdigheten skje fyllest» er like sterk som alltid. Nå vil hun at Norge skal gjøre som Nederland: Etablere «The house of Whistleblowers», en etat som tar vare på de som varsler om urett og ulovlige forhold på arbeidsplassen.

Breirem ble kjent som varsler da hun som direktør i advokatfirmaet BA-HR nektet å underskrive en utbetaling på 1,5 millioner til tidligere helseminister Tore Tønne. Pengene var for konsulentbistand han hadde utført for Kjell-Inge Røkke sitt selskap mens han hadde etterlønn fra ministerposten.

Det førte til at hun ble oppsagt, presset ut fra advokatfirmaet. I 2007 kom boka «PÅ BA-HR BAKKE – En varslers historie» der Breirem gir en personlig beretning om hva som gjorde at hun ble en «Whistleblower».

Nå hjelper hun andre varslere, for hun vet hva det vil si å stå alene og utstøtt. Les dette åpenhjertige intervjuet Sett nordfra fikk med Kari Breirem, 14 år etter at hun nektet å gjøre noen ulovlig.

– Det kostet deg jobben å bli en varsler, hva mer kostet det?

– I en sånn situasjon er man så kjørt, man er ikke bare sliten, man er inne i en slags sorgprosess. Det var voldsomt dramatisk i perioder, politibeskyttelse, avskjed og sluttpakke. Jeg ble ikke rik, fikk en årslønn og det var det. Forlik. Jeg aksepterte det fremfor en rettssak, jeg ville bare ut av den svarte tunnelen.

– Hvordan påvirket dette familie og venner?

– Jeg hadde vel neppe klart å komme gjennom det uten en uforbeholden støtte fra familie og venner. De var meget irritert og indignert over det jeg ble utsatt for. Saken gjaldt jo kriminell hvitvasking av betydelige beløp. I tillegg fikk jeg svært mange sympatierklæringer fra mange ukjente over hele landet.

– Hvordan var det å prøve å få jobb igjen?

– Det var ikke enkelt. Når man har varslet blir man ofte sett på som ei bråkebøtte, mange kommer aldri ut i jobb igjen etter at de har varslet. I mitt tilfelle begynte jeg å søke jobber etter en stund, og jeg ble innkalt til intervju. Men jeg fikk ikke jobb. Det var som de bare var interessert i å høre min historie.

– Med du fikk til slutt jobb i Borgarting lagmannsrett, hvordan klarte du det?

– Jeg går ut fra at årsaken var at jeg rett og slett var best kvalifisert, men det fantes enkelte dommere som ikke så med en ubetinget velvilje på at jeg fikk jobben. De juridiske bånd mellom advokater i de store advokathusene og dommere i hovedstaden er sterkere enn vi aner. Det juridiske miljø i hovedstaden har nok innslag av hva jeg vil betegne som en laugstankegang

– I 2010 går du av som direktør i Borgarting lagmannsrett med øyeblikkelig virkning. Til avisene sa du at det hadde pågått en kampanje mot deg og at du sa opp fordi du ikke orket mer. Hadde dette noen sammenheng med at du var en kjent varsler?

– Jeg er sikker på at det hadde sammenheng med varslerstemplet og at BA-HR hadde en finger med i spillet. En viktig årsak til at jeg ble presset ut var at VG høsten 2009 startet en kampanje med banale og usanne påstander om meg der det i 11 oppslag ble fremhevet at jeg var varsleren fra Tønne-saken.

Våren 2009 holdt Røkke sin berømte (eller kanskje heller beryktede) pressekonferanse på restaurant Månefisken etter statsråds Brustads beskyldninger om at han hadde lurt staten. I sin presentasjon hengte han ut meg som en av hans hovedmotstandere. Jeg hadde vært aktiv også tidligere med bokutgivelse og en rekke innlegg og intervjuer i media. Så da var vel tiden inne for en motaksjon.

Personlig er jeg den dag i dag overbevist om at VG ble leid inn med formål å presentere en skittpakke. Det var ingen andre media som slo opp saken.

Videre er jeg overbevist om at enkelte elementer – spesielt to fagforeningsledere fra funksjonærsiden og et par dommere i Borgarting lagmannsrett også ble kjøpt for å medvirke og fremme usanne og banale påstander. Dommerforeningen i Borgarting uttalte at de ikke hadde noe å utsette på meg. Jeg vil jo aldri kunne bevise disse påstandene, men sammenfallet i tid var altfor tilfeldig. Dette var en planlagt aksjon for å ramme meg. Noen annen forklaring er ikke mulig.

– Nå jobber du med å hjelpe varslere med din juridiske kompetanse og selvopplevde varsler-kompetanse, hvordan kan du bistå?

– Jeg bistår juridisk og faglig. Fordi jeg har vært varsler selv vet jeg hvilke mekanismer som oppstår i en bedrift eller organisasjon når en ansatt sier fra. Da er det viktig at varsleren har dokumentasjon og «bevis». Men det er også viktig at en potensiell varsler blir informert på en slik måte at vedkommende forstår hvilken innvirkning en varslerrolle kan få for den enkelte.

En varslersituasjon som allerede er oppstått og der varsleren mener å være utsatt for gjengjeldelser blir min rolle av klar juridisk karakter for å finne frem til en løsning av saken. Dette er et nytt rettsområde og jeg har nok dessverre et klart inntrykk av at domstolen ikke helt forstår de forskjellige sider av en varslersak.

Lovgiver har uttalt at det ikke skal stilles strenge krav til varsleren når det gjelder dokumentasjon om at vedkommende er utsatt for gjengjeldelse, men slik retten behandler disse sakene i dag synes det derimot å bli stilt svært så strenge krav.

Det er også slik at det i disse sakene er delt bevisbyrde. Det betyr at hvis varsleren «fremlegger opplysninger som gir grunn til å tro at det har funnet sted gjengjeldelse……..», skal det legges til grunn at slik gjengjeldelse har funnet sted hvis ikke arbeidsgiver sannsynliggjør noe annet. (Arbeidsmiljølovens § 2-5 (1).

Det er mitt klare inntrykk at slik fungerer det ikke ved norske domstoler i dag. Det er også viktig for meg å få frem at det å ta kontakt med advokat ofte kan være en barriere for enkelte i tillegg har man kanskje ikke råd til det. Det å føre en rettssak er også kostbart.

Min erfaring er at det ofte er liten hjelp å få fra tillitsvalgte. Det kan jeg forstå når de tillitsvalgte selv opplever gjengjeldelser fordi de tar opp varslersaker.

– Hva er det varslerne sier at de opplever når de sier fra?

Gjennomgående er det ingen ros og velvilje.

Det uhyggelige er at gjengjeldelsene ofte er av subtil art som kan være svært vanskelig å forklare. Det kan være reaksjoner som fratagelse av oppgaver som man forklarer med arbeidsgivers styringsrett og omorganisering. Det kan være isolasjon etc. Varsleren merker at han eller hun får det vanskeligere på arbeidsplassen.

Gjengjeldelsen kommer gradvis og slutter ofte med at varsleren defineres som et personalproblem. Enda verre er at varsleren av mange i samfunnet stemples som illojal og har store problemer med å finne en ny jobb.

– Alle varslere betaler en pris, er det verd det?

– Det er jeg ikke sikker på. Jeg vil anbefale at hvis man vurderer å varsle, ta deg tid og tenk godt gjennom hva du gjør og søk råd først før du risikerer både helse, familie og økonomi.

For egen del var det kanskje en mening at jeg skulle bli en varsler. Ikke på det personlige plan, men for å hjelpe andre. Jeg har undret meg på det mange ganger. I tunge stunder har jeg spurt meg selv hvorfor dette hender meg? Kanskje er det sånn at jeg skal være til for de som er varslere i dag.

– Hvorfor er varslere viktig i vårt samfunn?

– Hva om vi ikke varsler, hvordan vil samfunnet bli da?

Varslere er viktig for demokratiet og en del av ytringsfriheten. Varsleren er viktig for å avsløre korrupsjon og lovbrudd og få dette ut i offentligheten. Uten varslere skapes en fryktkultur og demokratiet forvitrer.

I den store sammenheng har varslere spilt en verdenshistorisk rolle. Martin Luther var varsler. Florence Nightingale likeså for ikke å forglemme den franske oberstløytnanten som avdekket Dreyfuss/saken som rokket hele den franske samfunn ved grunnvollene. Det er jo også slik at i mange saker som avdekkes skjer dette ved en intern varsler.

Det er internasjonale undersøkelser som viser at ca. 50% av saker innen økonomisk kriminalitet og korrupsjon avdekkes av varslere.

– Nylig vedtok Politiets Fellesforbund at de ikke vil råde medlemmer til å varsle når de oppdager kritikkverdige forhold i politiet. Bakgrunnen for vedtaket var erfaringene med de fire varslerne i det tidligere Hordaland politidistrikt i forbindelse med Monika-saken. Hva tenker du om dette?

– Varsling er ikke noe man gjør på impuls, konsekvensene kan være ødeleggende for egen karriere.

Som jeg har nevnt tidligere er det viktig å tenk grundig gjennom før dere varsler, sett opp en liste for og imot. Da kan en kanskje få litt mere oversikt over konsekvensene og søke råd og bistand. Slik det er nå blir ikke varslere ivaretatt slik at de får hjelp til hvordan de rapporterer og går frem i en varslingssak. Hvis bedriften har utarbeidet rutiner for varsling skal disse benyttes – da vil du alltid ha varslet forsvarlig – som er et av vilkårene loven stiller. Typisk er det vel at varsleren i den gigantiske Panama Papers saken betinget seg absolutt kildevern.

– Du ønsker å slå et slag for varslerne i arbeidslivet, har de ikke rettsvern nok som det er?

– Nei, det er opplagt at de ikke har. Derfor er jeg for at vi oppretter en sentral varslerenhet som sørger for at varsleren får beskyttelse og hjelp. Jeg syns det som nå skjer i Nederland med etableringen av «House og Whistleblowers». Jeg ønsker en norsk variant av en slik enhet.

– Jeg har jobbet en del for å få norske myndigheter til å følge Nederlands eksempel for å få et skikkelig varslingssystem. Det har foreløpig ikke ført frem, men jeg gir meg ikke. Det kan være organisert som en stiftelse, men også andre organisasjonsformer kan være aktuelle. Uansett bør det implementeres som en lovbestemmelse, som gir beskyttelse og bistand til varsleren.

– Hvordan vil du jobbe fremover for å få til en norsk utgave av «House of Whistleblowers»?

– Det som er viktig for meg å få til bedre beskyttelse av varslere i Norge. Det er flere måter å få til dette på: En av dem er altså «Varslernes Hus».

Jeg kan ikke en oppskrift på det, men det viktig å diskutere dette i ulike fora. Det er for meg viktig at når man diskuterer dette problemet må utviklingen kun styres av forskningsmiljøer, selvsagt skal de være med, men å få inn personer inn i diskusjonen som har praktisk erfaring er viktig.

Jeg mener jeg har dette fra alle sider av bordet for å si det slik. Dette er på dette grunnlag jeg jobber videre for et bedre vern. I tillegg kommer man ikke utenom at dette er gode mediesaker og at det er media som bestemmer dagsordenen.

Etter å ha jobbet med denne problemstillingen i mange år må jeg kunne si at jeg er ikke veldig imponert av norske rikspolitikeres forståelse av problemstillingene rundt varsleren.

Som et apropos kan jeg nevne at jeg hadde en dialog med en stortingsrepresentant ca. 1 uke før Monikasaken ble kjent i media. Vedkommende uttalte da: «jeg beklager men varsling står ikke på dagsordenen for tiden»…

Jeg har undret meg på hva vedkommende tenkte da denne omfattende saken ble kjent. Jeg har også et stort ønske om at norsk domstoler tar inn over seg de ulike elementer en varslersak består av, noe som jeg mener mangler i dag.

– Ditt engasjement for varslersaken syns å være bunnløst, det tar aldri slutt, hva er det som driver deg?

– Jeg blir jo smigret av ditt spørsmål. Da jeg varslet for snart 14 år siden var varsler et ukjent begrep. Siden den gang er det gjort kvantesprang i forståelse og medieoppmerksomhet.

Drivkraften er nok de menneskene jeg møter som er i en vanskelig situasjon enten de er potensielle varslere eller har varslet. I tillegg har jeg en tro på at vi på et eller annet tidspunkt kan få til bedringer, men dette er krevende.

Det som undrer meg som et selvmotsigende faktum er den iver alle institusjoner legger for dagen når det gjelder å utarbeide retningslinjer for god behandling av varslere reagerer på en helt annen måte når varsleren melder seg.

Vi mangler rett og slett regler for hvordan ivareta en varsler. Det krever kanskje en ny generasjon med bedre verdier enn den nåværende for å akseptere varsling?

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

5 Comments

  1. Anne Kathrine Eckbo-Fangan 2. mai 2016 at 22:22

    Sååå enormt bra!!! Kanskje håp om at vi både blir hørt og trodd, og endatil slipper unna hevnaksjoner og trusler på livet.

  2. Heidi Dammann 2. mai 2016 at 22:24

    Hvordan vi behandler varslere sier svært mye om et samfunn. Mange glemmer også at vi faktisk har plikt til å varsle.

  3. aina gregersen 3. mai 2016 at 01:01

    Takk ,Torill – for og ta dette opp -slik at prossen kan begynne med Breierhem !

    …. det værste er at jeg sitter med en sterk følelse av at Siv Jensen flagget dette ved noe tid under valgkampen … på høy tid og hente kollektet ? Vedrørende dette som pågår seg i POD under Hennes egen justisminister , og sånn !

  4. Tone Ravnaas 4. mai 2016 at 09:23

    Med langt mer enn 1001 takk vil jeg bidra i byggingen av Varslernes Hus – Sett Nordfra.

  5. Tone Ravnaas 4. mai 2016 at 09:23

    Med langt mer enn 1001 takk vil jeg bidra i byggingen av Varslernes Hus – Sett Nordfra.

1 Trackbacks & Pingbacks

  1. Varsleren – et liv på vent | Sett Nordfra

Leave a comment

Your email address will not be published.


*