På hesteryggen fra Finnmark til Portugal

Mia Skrede med hesten Eufadis.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Hun begynte som ponnirytter som 11-åring noen år før mamma bygde egen stall i Vestre Jakobselv i Finnmark. Nå er hun 22 og sprangrytter i Portugal på internasjonalt nivå. Møt Mia Skrede og les hennes fantastiske historie om å få til det man vil, selv om veien er lang og arbeidssom.

Hvordan startet hestekarrieren?

– Jeg husker fortsatt dagen jeg fikk min første ponni, Robert Brown. Jeg var 11 år og Robert var 12. Jeg og mamma skulle dele på Robert, for han skulle lære oss å ri. Det gjorde han i 5 år før jeg gikk fra ponnirytter til juniorytter og måtte ta overgang til en større hest.

Robert skulle egentlig være en sprangponni som jeg skulle lære meg å hoppe med, det var jo sprangrytter jeg ville bli! Men det var lettere sagt en gjort. Robert er nemlig en meget bestemt og utspekulert ponni som fant ut at det var lettere å stoppe før hinderet enn å hoppe over. Siden det er ett større dressursmiljø enn sprangmiljø i Finnmark, holdt jeg og Robert oss til dressuren, og ble etter hvert dyktige. Med Robert ble jeg både kretsmester og Nordnorsk mester, men jeg gav aldri opp håpet om en gang å bli veldig god i sprangridning.

Mange «hestejenter» forlater sine barndomsdrømmer når de kommer i tenårene, men du kjempet deg videre?

– Ja, jeg var fast bestemt på å komme inn på toppidrettsgymnaset i Telemark. Der ville jeg trene for en av landets beste trenere og konkurrere på de større banene i sør. Men de tar bare inn 5 elever hvert år, og konkurransen var hard. Spesielt for meg som ikke hadde noe annet enn dressurresultater å vise til. Jubelen sto i taket da jeg etter opptaksprøven fikk beskjed om at jeg hadde fått plass på skolen. Jeg hadde akkurat fylt 16 år da jeg og mamma kjørte hele Norge ned med to hester i hengeren.

Du startet med Robert, men det var en annen hest som skulle ta deg til nye høyder?

Mia med hesten

Mia med hesten Eufadis. Foto: Privat

– Det sies at alle ryttere en dag får en hest som endrer alt. Caprino var den hesten for meg. Sammen med henne ble jeg kvalifisert til Junior NM og kunne delta på forventet nivå i henhold til vår aldersklasse. Jeg har nå to hester, Caprino og Eufadis, som begge er med på å nå mine mål.

Studier og ansvar for trening og hestestell, det høres ut som en travel studietid?

– Det ble det. Da jeg var ferdig på toppidrettsgymnaset i Telemark gikk veien videre til Oslo for å studere. Hestene ble med i bagasjen og skulle bo i Drammen. Det ble en usedvanlig travel studenthverdag med fulltidsstudier, deltidsjobb og to hester som tok minst 3 timer av min hverdag. I tillegg var jeg gått opp en aldersklasse fra junior til young rider, så hinder og vanskelighetsgradene ble betraktelig høyere.

Både jeg og hestene utviklet oss mye i løpet av de to årene i Drammen, hvor vi gikk opp ett hinderhøyde-nivå og holdt oss veldig stabile. Sammen med Caprino ble jeg kvalifisert til både utendørs og innedørs NM, dette var mine største mål – til da.

Men for et drøyt år siden tok rytterkarrieren et nytt, stort steg. Hva skjedde?

– Sammen med mamma kjørte jeg Europa på langs for å trene og konkurrere i Portugal. Jeg hadde tidligere besøkt en stall der en av Portugals beste ryttere og trenere holder til, og var fast bestemt på at dette var en mulighet jeg aldri i livet ville gå glipp av.

Planen var at jeg skulle fullføre siste året av min bachelorgrad i Norge, mens hestene var i trening i Portugal. Jeg tilbragte først hele sommerferien i Portugal med stevner og trening, før jeg startet pendlingen mellom Oslo og Portugal for å konkurrere og trene. Resultatene lot ikke vente på seg; Det gikk bra både på skolen og med ridningen.

Du begynte å konkurrere på internasjonale stevner, hvordan gikk det?

– Jeg konkurrerte i løpet av det første året mitt i Portugal på over 10 stevner, flesteparten internasjonale. Jeg red på arenaer hvor over 25 nasjonaliteter var representert, og delte startfelt med noen av de største rytternavnene i verden. Det var en opplevelse jeg hele min rytterkarriere har drømt om å føle på.

Jeg og Caprino har det siste året kommet opp på et Grand Prix -nivå på de internasjonale stevnene som er opp til 3 stjerner, noe jeg året før aldri kunne drømt om. Sammen med Eufadis og Caprino har vi fått flere topp 10 plasseringer på ett år enn vi har fått på de fire tidligere årene de har vært i mitt eie.

Nå sitter du med en fersk bachelorgrad og har flyttet til Portugal, hvorfor Portugal?

– Jeg skal nå fokusere hundre prosent på ridningen. Allerede i juli har jeg 3 helger med internasjonale stevner, og jeg gleder meg veldig.

Hovedgrunnen til mitt opphold i Portugal er treneren, Antonio Portela Carneiro, som min mor tidligere ble kjent med da hun var på rideferie i Portugal. Muligheten til å trene for ham var hovedgrunnen til flyttingen. Antallet internasjonale stevner, som enda er langt unna det Norge arrangerer, var også en vesentlig faktor, sammen med et klima som gjør det enklere å holde toppform året rundt.

Jeg er nå seniorrytter og konkurrerer mot alle, både menn og kvinner over 22 år. Det innebærer at jeg nå konkurrerer mot ryttere som har ridd stevner i flere år enn jeg har levd.

Men det som skiller min idrett fra de fleste andre idrettsgrener er at det faktum at man sitter på et levede dyr som faktisk må være god nok til å prestere på det nivået du ønsker, og som man må skape et unikt bånd med hver dag for å kunne prestere sammen i et team.

Hvorfor satser du så sterk på hestesport?

– Ridning er så mye mer enn en hobby og en idrett, det er en livsstil. Jeg har selv stilt meg det samme spørsmålet når jeg ser hvor flinke de aller beste rytterne i verden er og hvor mye penger de beste hestene og veien dit koster. Men det er rett og slett en så sterk lidenskap at jeg er villig til å gjøre alt jeg kan for å kunne satse på denne sporten.

Båndet jeg får med hestene og den følelsen jeg får under en konkurranse etter at jeg har ridd en feilfri runde kan ikke byttes ut med noe annet i hele verden!

(Intervjuet fortsetter under bildet)

10154415_10206289229643652_694805983822618780_n

Eufadis i Vilamoura Champions Tour CSI3*(Competition showjumping international 3 stjerner) der hun blant flere plasseringer fikk en 11. plass. Foto: Privat


Hestesport på internasjonalt nivå koster store penger, har du sponsorer?

– Ja, jeg har vært så heldig å få to sponsorer dette året som har hjulpet meg til å delta på de største internasjonale stevnene. Klesmerket Claire gav meg støtte til Vilamoura Atlantic tour som jeg ellers ikke kunne hatt deltatt på. Deretter fikk jeg et sponsorat fra Sector Alarm for å hjelpe stevnesesongen 2016. Uten denne støtten kunne jeg aldri ha deltatt på mitt største stevne hittil; Et 3-stjerners offisielt internasjonalt stevne i Lisboa, hvor jeg ble tatt ut for å representere Norge.

Det er helt umulig å drive med denne idretten uten sponsorer. Derfor ser jeg nå etter en bedrift som kan tenke seg å sponse stevnene eller hestene for den kommende sesongen. Som enkeltutøver er det vanskeligere å finne sponsorer, men jeg håper at noen kan se verdien av å sponse meg fremover som enkeltindivid i denne spennende sporten.

Hvor skal dette hestesportseventyret ende?

– Mitt mål er noe så enkelt som å bli så god som overhode mulig, og ha det veldig gøy på veien. Når man driver med en idrett hvor penger og hestemateriell kan være veldig avgjørende for suksess, er det viktig å holde hodet kaldt. Du kan rett og slett miste motet om du hele tiden skal sammenligne deg selv med de andre.

Jeg håper at jeg innen 2016 har levert så gode resultater opptil hinderhøyden 1.45 m at jeg kan legge meg på et stabilt nivå i Grand Prix -klassene. Det at jeg er i Portugal vil hjelpe meg til å nå målet, for her har jeg tilgang til flere og bedre stevner og her får jeg en unik oppfølging av min trener hver dag.

Du oppfyller din drøm, har du et råd til andre som nøler med å gå videre med sine ambisjoner?

– Mitt beste råd er å bite tennene sammen og bare gjøre det. Alltid. Det kommer ikke til å være enkelt, men tenk på hvor mye det er verd  når drømmen går i oppfyllelse og du lykkes. Og så må du ikke være redd for hardt arbeid eller redd for å feile. Man skal lære av nedturene og leve for oppturene, sies det. Selv om oppturene er mer sjeldne enn nedturene er det verd det!

Mia med Caprino var på CSIO3* (Competition showjumping international official 3 stjerner) i Lisboa, hvor vi hadde en feilfri runde i 1.40 som representant for rytterforbundet for å representere Norge.

Mia med Caprino var på CSIO3* (Competition showjumping international official 3 stjerner) i Lisboa, der hun fikk en feilfri runde i 1.40 som rytterforbundets Norge-representere. Foto: Privat

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

2 Comments

  1. Så flott artikkel med en ambisiøs, målrettet og bestemt Mia. Du er flink, Torill, å få frem alt arbeid og forsakelser som ligger bak å nå så langt som Mia er kommet. Fantastisk inspirerende å lese. Husk, alt er mulig med sterk vilje, hard jobbing og litt hjelp + en fantastisk mamma Hege! Lykke til videre Mia, du er rå!

  2. Heja Mia! Vilken fin inspirerande intervju! Både för unga ryttare och för oss mammor! Mycket lycka till kommande säsong i Portugal! Kommer och hejar på dig och de andra i APC-teamet i sommar!

Leave a comment

Your email address will not be published.


*