Kunsten å kjede seg

Torill Olsen. Foto: Johan Isak Niska
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Her om dagen ble jeg slynget inn i fortiden med et brak. ”Ingen tjeneste”, stod det på Iphonen, WiFi-ikonet på mac´en var en skygge av seg selv, og da jeg prøvde ”Kople til et annet nettverk” kom det ikke ett eneste valg opp som forslag.

Fasttelefonen i det lille sommerhuset vi bodde i innerst i en fjord var sagt opp (jeg trodde forresten ikke det fantes fasttelefoner mer) og monstret av en TV viste ”Ingen signal” da vi slo den på og brukte halve formiddagen på innstillinger til vi forstod at antenna hadde falt ned en gang i løpet av vinteren.

Bokhylla (eller heter det skjenk?) stod der uten bøker, selv den gamle bibelen var borte. I skapene var det bare ett papirark å lese på der det stod hvordan man skulle stenge av vannet for vinteren. I desperasjon lette vi etter en radio, men fant det ikke. Jeg ble en smule bekymret, for hvis verden gikk under ville vi ikke en gang fått vite det!

Vi ble litt stille der vi tråkket rundt og lette etter det bestefar ville kalt ”nymotens greier”. Satt ut, liksom. Så vi kokte kaffe på gammelmåten, smurte ei brødskive med gauda og satt oss tungt ned på pinnestolene rundt kjøkkenbordet og hørte på duringa fra det gamle kjøleskapet i hjørnet.

– Ja, strøm har vi no heldigvis, og vi slipper å gå på utedo, sa den ene slektningen som en slags trøst i all tristheten vi følte vi opplevde da den digitaliserte, teknologiske hverdagen sviktet oss så brutalt.

Vi andre svarte ikke, men stirret ut kjøkkenvinduet mot fjorden, de hissige austavindsbølgene, holmen der ute, den grå fjellveggen enda lenger ut. Slurpet litt kaffe og var tause. Kanskje en smule i sjokk over at vi ikke hadde noe utenfor oss selv å være opptatt av, og en mistanke om at vi kanskje måtte prate med hverandre på gammelmåten. Før eller siden.

– Ja, ja,, hørte jeg meg selv si med et sukk på enden av det andre ja´et.

Herregud, tenkte jeg, jeg høres jo ut som ho bestemor. Jeg stoppet meg selv i å fortsette setningen med noe sånt som ”- hør på måsen, nu blir han regn snart.” Jeg tenkte det bare inni meg, og så tenkte jeg at det barndomsminnene begynte å sige innover, den gang vi hadde utviklet stor kunnskap i å kjede oss. Etter en evighet sa en av oss: ”Vi skulle no hatt en ordentlig kikkert her”. «Mmm», sa vi andre og tygde på kaffegruten som ble med på siste slurken.

Det begynte å demre for oss sommergjester at vi var i ferd med å tilpasse oss. Nå gjenstod det bare å få dagen til å gå, få fylt timer som var lenger enn inne i byen. Jeg våknet faktisk et par netter av mareritt som handlet om mailer jeg ikke fikk svart på, facebook-oppdateringer jeg ikke fikk utført og regninger jeg ikke fikk betalt i nettbanken.

Men så falt jeg til ro. Eller for å si det rett ut, jeg resignerte. Jeg kjedet meg så mye at jeg sov lenger, spiste frokost lenger, gikk lengre turer, begynte å gå på besøk og sitte der lenger enn det som var høflig, fortalte lange, gjentagende historier om gamledager og vær og bibelen og slekta i setninger som var fylt av tause mellomrom. Jeg tenkte lange tanker som ikke førte noen steder hen, og lot blikket hvile ut vinduet mens pusten var rolig og stress-ordet ikke lenger var en del av mitt vokabular.

Det tok noen dager, men så husket jeg hvordan det var å kjede seg. Det er en kunst. Den kan jeg fra barndommens somre her fra innerst i en fjord. Den gang ferien varte en evighet.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

1 Comments

  1. Arthur Sandberg 3. august 2016 at 12:54

    Det høres ut som om du virkelig har funnet deg selv om livsglende, Torill ! Det ville vært artig å møttes igjen, men avstandene, vet du, avstandene…

Leave a comment

Your email address will not be published.


*