Uredd svensk Finnmarkspatriot leder sin første Varangerfestival

Robert Lundgren, festivalsjef for Varangerfestivalen. Foto: Torill Olsen
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Andre uka i august kjøres den 34. Varangerfestivalen i gang. Det er «eksamen» for den nye festivalsjefen som er like gammel som festivalen selv. Bli kjent med Robert Lundgren fra Umeå i Sverige som kom som journalist til NRK Finnmark og endte som festivalsjef.

Du står foran din første Varangerfestival som sjef, hvordan føles det?

– Jeg må bruke et svensk ord på den følelsen: Gledesfrykt, har dere det ordet i Norge? Vel, jeg er spent og gira, har lyst til å sparke i gang festivalen nå med en gang. Det kommer til å gå bra, jeg ser positivt på utfordringer og er ikke nervøs.

Den praktiske gjennomføringa er jeg ikke redd for, for jeg har kompetente folk sammen med meg. Eirik Hagerup jobber med festivalen og Kooperativet Kulturscene hele året, når det nærmer seg den travle festivaltiden tar vi inn Inger-Marie Lampe-Lupton i staben. Dessuten er dette en festival som er veldig godt innarbeidet og omfavnet av folket her.

Mye jobb og god stemning på festivalkontoret. F.v. Eirik Hagerup, Inger-Marie Lampe-Lupton og Robert Lundgren. Foto: Torill Olsen

Mye jobb og god stemning på festivalkontoret. F.v. Eirik Hagerup, Inger-Marie Lampe-Lupton og Robert Lundgren. Foto: Torill Olsen

Det er ikke alle som vet det, men du har vært festivalsjef før. Fortell.

– Ja, jeg og noen kompiser startet og drev en gratisfestival i 10 år på et lite sted nær Umeå: Täfteåfestivalen. Det hele startet med at vi var noen ungdommer som spilte i et band og manglet øvelseslokale og scene og spille på. Løsningen var å lage vår egen festival. Første året samlet vi 100 ungdommer, etter 10 år var det 2-3000 publikummere. Det var en idealistisk måte å lage og drive festival på. Ikke veldig lik måten Varangerfestivalen blir laget på. Men en ting er det sammen: Du må klare å samarbeide med ulike mennesker for få ting til. Det er helt avgjørende.

Hva gjør Varangerfestivalen spesiell?

– Her er jo mer folk, større artister, mer penger involvert. Men for meg er det viktig at vi ikke bare kjøper musikk, vi produserer også. Vi skaper nye forestillinger fra nord. På den måten er vi med på å bygge opp et kulturliv i regionen. Det gjør oss til en annerledes festival.

Northern Soul er Varangerfestivalens festivalkunstner-prosjekt; I år er det Arctic Talent -vinnerne fra 2014, The band Called Oh m.fl. som står for bestillingsverket som utgjør åpningskonserten: «Guerrilla Garderning«. I tillegg har vi i sommer to Varanger Sessions, «Dunkelzeit & Haugen» og Sami Stage Lab. De har også urpremiere og stiller med egenproduksjoner.

Hva er din signatur på årets festival?

– Jeg vil ikke komme inn og snu hele festivalen. Jeg liker den som den er. Den er spesiell i seg selv. Jeg vil fortsette å blande det populære med det som folk ikke har hørt før. Jeg vil at folk skal være nysgjerrige, at den skal overraske musikalsk. Den særegenheten fortsetter også under mitt styre.

Men profilen i år er ny. Jeg er opptatt av å belyse enkeltmennesket, de som gjør at det går an å ha en så stor festival på en liten by som Vadsø; Publikummerne, frivillige, samarbeidet og dugnadsånden som preger denne festivalen. Husk at vi har mer enn 200 frivillige som står på hvert år, det er det den nye profilen viser.

Om noen år ser vi forhåpentligvis at det også blir andre deler av samfunnslivet som kommer inn i festivalen, som for eksempel løsningsorienterte politiske diskusjoner om vår region.

Plakatdesign og festivalprofil: Arc Giraff, Vadsø

Plakatdesign og festivalprofil: Arc Giraff, Vadsø

Dere selger billetter som aldri før, hva er oppskriften?

– Varangerfestivalen skal være både smal og kommersiell. Da er det lurt å bruke den største scenen, Vadsøhallen, til band som trekker mye folk, som Garbarek, Violet Road, Kari Bremnes og Admiral P. Så bruker vi de mindre scenene for smalere musikk, på den måten oppfyller vi festivalens særegne profil: Sær og populær.

Dessuten tror jeg at man aldri får undervurdere publikum. Det må være et program som også vekker nysjerrighet. Hvis det bare er gamle kjente travere så stagnerer vi. Hele poenget med festival er å gjøre nye musikalske og kunstneriske oppdagelser. Det er som regel de som setter størst spor i hukommelsen.

Og så kan det jo hende at min erfaring med hvordan media fungerer har noe å si på billettsalget. Som journalist vet jeg hva som vekker interesse og hvordan sosiale media skal brukes. Man må gjøre det ukjente kjent for folk. Og så må man ikke være redd for å by på seg selv.

Festivalsjefer før deg som Kjell-Magne Stålsett og Maria Utsi, det er store sko å fylle. Hva tenker du om det?

– Det kom en fyr bort til meg i fjor og sa nettopp det, at jeg har store sko å fylle. Jeg svarte ham at jeg har store føtter. Men fra spøk til alvor. Maria Utsi har gjort en kanonjobb med å modernisere festivalen og Kjell Magne før henne som bygde opp en stor jazzfestival over flere tiår. Jeg har en vanvittig respekt for det.

Men vi er forskjellig.

Jeg tror at jeg muligens har en litt mere jovial fremtoning. Festival skal jo til syvende og sist være gøy. Det skal bygge stolthet for stedet og landsdelen. Det skal vise en livsglede som gjør at man klarer et helt år til neste!

Jeg har også et brennende interesse for at inkludere samfunnsdiskusjon og debatt i festivalmiljøet. Det er en god måte å få med seg folket ved å legge slike arrangement inn i en festivalkontekst. Fritt for grå menn i dress på et eller annet konferansehotell eller kommunestyresal.

Men mest av alt tror jeg at vi er ganske like som festivalsjefer på den måten at vi brenner for byen og området vi bor i.

En festivalpause i sommervarmen. T.v. Morten Jørgensen, styremedlem i Vadsø Jazzklubb/Varangerfestivalen og Robert Lundgren. Foto: Torill Olsen

En festivalpause i sommervarmen. T.v. Morten Jørgensen, styremedlem i Vadsø Jazzklubb/Varangerfestivalen og Robert Lundgren. Foto: Torill Olsen

Du er selv musiker, hva betyr det for jobben som festivalsjef?

Som musiker ser jeg musikkbransjer fra to ulike sider; Både som arbeidskjøper og arbeidsselger. Det er en rå kapitalisme i musikkbransjen, de som får oppdrag og lykkes er de som har et navn og trekker publikum. Men det er hardt å bygge seg et navn, man må selge seg billig for å få ordentlig betalt en gang i fremtiden.

Jeg vil at Varangerfestivalen skal ha råd til å satse på begge deler; Publikumsmagnetene og de nye.

For egen del spilte vår gruppe, The White Foxes i fjor, men tar en «pause» fra festivalen i år. Jeg er jo litt opptatt med min første festival.

At du er svensk, hvilken betydning tror du det har for jobben du gjør som festivalsjef?

– At jeg er svensk tror jeg ikke betyr så mye, men at jeg ikke er fra Vadsø og Finnmark tror jeg betyr noe. Jeg har ikke gamle skjelett i skapet, etablerte bindinger og tradisjoner jeg må følge. Jeg kommer inn og ser på festivalen med nye øyne. Dessuten har jeg også litt andre kontaktnett på den andre siden grensen fra min tid som festivalsjef i Umeå. Det kan gjøre at vi får inn flere interessante artister fra Nord-Sverige.

På den andre siden er det en icebreaker at jeg er svensk. Folk tuller litt med det, det er kontaktskapende. Og så kjenner jo folk meg som «svensken» fra den tiden jeg jobbet i NRK, det tror jeg også gjør at folk fortere tar kontakt.

I rollen som festivalsjef må man være tilgjengelig og ikke være redd for at folk mener et aller annet om deg. Jeg tar sjelden meg selv for høytidelig. Man må kunne by på seg selv, det har jeg lært meg gjennom livet.

Fotoshoot for media. Robert Lundgren poserer for journalist Karine Hildonen Henriksen fra Personal og Ledelse. Foto: Torill Olsen

Fotoshoot for media. Robert Lundgren poserer for journalist Karine Hildonen Henriksen fra Personal og Ledelse. Foto: Torill Olsen

Hvis du skulle beskrive deg selv, hvem er du?

– Det vet jeg ikke selv for jeg har jo ikke levd ferdig. Kanskje finner jeg aldri ut av det. Fikk et spørsmål fra Finnmarken om jeg trodde på et liv etter døden. Jeg er faktisk ikke så opptatt av det, jeg er mer opptatt av å leve her og nå. Det er ingen som vet hva som skjer når vi dør, så hvorfor bruke livet på å tenke på det? Tenk å oppdage at det ikke fantes noe liv etter døden, så har du brukt opp hele livet istedenfor å leve det.

Dessuten håper jeg at folk ser på meg som livsglad og hyggelig. I et litet fylke som Finnmark er det viktig å oppføre seg ordentlig, hvis ikke sprer det seg fort at man er en uryddig person som ingen vil samarbeide med. Jeg synes generelt at vi burde tørre og være mere rett frem, gi klare beskjeder og adressere ting vi syns er feil. Det handler sjelden om at beskjeden er negativ, men måten den blir gitt på.

Og så har jeg en innstilling om at det går an å velge å se positivt på livet. Det er avgjørende for å ha det bra!

Blir du en stund i jobben som Varangerfestivalsjef?

– Om det blir mer enn 4 år vet jeg ikke, det er åremål på denne stillingen. Vi får se når disse årene er over hvordan ståa er. Akkurat trives jeg sykt mye med dette, til tross for at det er mye nytt og at jeg sikkert har fått noe flere grå hår i løpet av dette året.

Jeg har samboer, har kjøpt hus og trives veldig godt i Finnmark. Jeg bruker naturen mye, fisker laks i elvene og er gjerne med på et sjøvær på havet hvis sjansen byr seg.

Da jeg flyttet hit for 5,5 år siden trodde jeg at jeg skulle bli maks 1 år. Men Finnmark setter klørne i deg! Det er som et gift du bare må ha. Hver gang jeg kommer ut av flyet enten i Kirkenes eller i Vadsø så kjenner jeg det i det jeg tar mitt første åndedrag: Friheten.

Jeg liker Finnmark, det er som New York i fylkesformat. Det er en smeltedigel av folk fra hele verden som bor her, en sånn flerkulturell styrke finner man ikke mange andre plasser.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

1 Comments

  1. Your article peelcrtfy shows what I needed to know, thanks!

Leave a comment

Your email address will not be published.


*