Finnmarks rikeste mann

Frans-Arne Stylegar. Foto: Susanne Hætta
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Gamle skattelister gir et unikt gløtt av livet i Finnmark for femhundre år siden.

Den gang bodde noe sånt som 500 norske og halvparten så mange sjøsamiske familier på finnmarkskysten. De norske værene lå lengst ut mot havet, og i det største og østligste av dem – Vardø – var noen av landsdelens absolutt rikeste personer bosatt. Ikke bare det – langs hele kysten fra Jæren og nordover var det bare en håndfull mennesker som kunne matche rikdommen til Finnmarks rikeste mann, Oluf Sjurdsson i Vardø.

Tiendpengeskatten for å betale krigen

Året er 1519, og kong Kristian den 2. av Danmark-Norge drømmer om å vinne tilbake også den svenske kronen. Kongen lar det ikke bli med ønsket, men fører en kostbar krig mot Sverige. De innleide soldatene finansierer han gjennom ekstraordinær skattlegging av undersåttene.

Særlig tyngende er nok den såkalte tiendpengeskatten, som blir vedtatt det nevnte år. Alle skulle betale til kongen en tidel av alt de eide, både av fast eiendom og løsøre. Listene over dem som betalte er bevart for det meste av Vestlandet, Trøndelag og Nord-Norge.

For Finnmarks del er disse listene et uvurderlig kildemateriale når det gjelder bosetning og formuesforhold hos oss for 500 år siden.

Ettertiden husker Finnmarks gullalder

Det tidlige 1500-tallet var en gullalder for tørrfiskhandelen – og for Finnmark. Bosetningen var stor, sammenlignet med nedgangstidene som fulgte. I utvær som aldri siden skulle få fast bosetning, eller som i hvert fall kom til å ligge øde i flere generasjoner, kunne det bo mange familier. Ettertiden husket da også tilbake på denne perioden som en storhetstid.

Fogden Knag, som forfattet en finnmarksbeskrivelse i 1690, gir tydelig uttrykk for denne oppfatningen:

Om Ingøy skriver han at «haver der boet mange folck, oc waaret som een Liden Kiøbsteed, men er nu fast øede». Skjøtningberg og Omgang «ere fast øede, som tilforne haver werit meget well beboet… ja alting er her saa Ruinerit, at det er ynck at see». På Lille Ekkerøy i Varangerfjorden har tidligere «Seiglet 2 stoere Jagter til Bergen, men nu boer der ingen. Når det gjelder Vardø, forteller fogden at dette «Sted har i forrige tider werit, som en Liden Bye, oc Kiøbsted».

Oversikten over dem som betalte tiendpengeskatten i Vardø, viser sammen med andre samtidige kilder at det kan ha bodd så mange som 500 mennesker der, så fogden har nok langt på vei sine ord i behold.

Nedgangstider med sølv fra Amerika

Hva hadde så skjedd i mellomtiden? Jo, i løpet av 1500-tallet hadde folk i Europa opplevd en kraftig prisstigning – som til syvende og sist var forårsaket av tilgangen på sølv fra det nyoppdagede Amerika. Prisen på matvarer økte raskest, og særlig prisen på korn. Dette fikk stor betydning for bytteforholdet korn – tørrfisk. Sett fra norsk side ble gevinsten halvert mellom 1500 og 1570.

Før den tid kunne mang gjøre gode penger gjennom å bytte fisk mot korn, malt, øl og ulike håndverksprodukter sørfra. Nå var varene som måtte skaffes utenfra til Finnmark, blitt svært mye dyrere.

De gamle værene lå på ytterkysten, så å si midt i matfatet, for å slippe lang utror. Sammen med andre forhold – klimaendringer kan for eksempel ha spilt inn – førte prisnedgangen på tørrfisk til at flere utvær ble avfolket etter 1500-tallet. En del norske familier valgte å bosette seg lenger inn i fjordene i Vest-Finnmark og på ulike steder ved Varangerfjorden, der det var mulig å kombinere fiskeri med husdyrhold, og derved få flere ben å stå på.

Rikdom gav tilflytting til Finnmark

«Norske» er forresten en upresis betegnelse – det viser skattelistene. For blant befolkningen i de ulike værene finner man også svensker, dansker, tyskere, engelskmenn, skotter og shetlendinger, for bare å nevne noen. De norske innbyggerne har dessuten av og til navn som viser at de har sin opprinnelse i helt andre deler av landet enn Finnmark.

Det er tydelig at utsikten til rikt fiske og stor fortjeneste har ført til at folk fra fjern og nær har trukket nordover.

Skattelistene viser til fulle hvilken rikdom som var samlet i Finnmark. Tiendpengeskatten var en personskatt, men den ble utlignet pr. husholdning, dvs. at én hovedperson betalte for seg selv og sin familie og eventuelle tjenere.

Den gjennomsnittelige innbetalingen i Finnmark var på 9 mark penger (i praksis ble skatten gjerne betalt i annet enn penger, ikke minst i tørrfisk) – klart høyest i landet.

I den eneste av byene som vi har bevart lister for, Trondheim, betalte de 180 skatteyterne i snitt 7,4 mark. I de gode jordbruksbygdene rundt Trondheimsfjorden var gjennomsnittet derimot bare på 3,1 mark.

Finnmarks rikeste mann i Vardø

Og mest av alle betalte altså Oluf Sjurdsson i Vardø. Han måtte ut med hele 94 mark, og må ha vært en meget rik mann. Han betalte for eksempel klart mer enn den største skatteyteren i Trondheim by. For å anskueliggjøre størrelsen på Oluf Sjurdssons formue, kan vi forsøke å regne den om til «ku-verdier», og da viser det seg at han har hatt en formue tilsvarende verdien av flere enn 300 kyr. Det er mye penger.

Oluf var heller ikke den eneste rikingen i Vardø. Anders Søgn betalte for eksempel 76 mark i skatt, mens en «hustru Bodil» betalte 59 og «Helli Arnesens hustru» 50 mark. Og selv om de største formuene var samlet i Vardø, var det også rike folk bosatt i flere av værene lenger vest, så som i Gåsnes og Tunes.

Vet vi så noe mer om hvem disse rikfolkene var, og hvilken tilknytning de hadde til landsdelen? I noen tilfeller gjør vi i hvert fall det.

Fellesnevneren, sikkert for samtlige, er at de har hatt betydelige økonomiske interesser knyttet til tørrfiskhandel og jektefarten på Bergen. De var også i vesentlig grad knyttet til enten landets største by, Bergen, eller til erkebispesetet i Trondheim.

Oluf Sjurdsson i Vardø, for eksempel, er antagelig identisk med den Oluf Sjurdsson som en del år senere er bosatt i Lesja, og da er i erkebiskopens tjeneste. Det er grunn til å tro at han i 1520 var erkebiskopens setesvein i Vardø. Erkebiskop Olav Engelbrektsson hadde så mange som 18 setesveiner som var bosatt i forskjellige vær i Finnmark. Setesveinene ivaretok erkebispens kommersielle interesser.

Hustru Bodil er muligens den samme som også var en betydelig skatteyter i Trondheim i 1520. Av måten hustru-betegnelsen brukes på, må vi tro at Bodil var adelig.

Om den nest rikeste vardøværingen i 1520, Anders Søgn, vet vi en del mer. Han var rådmann i Bergen, eide gård og grunn der og drev frakt med egen skute. Siden han skattet i Vardø, må han ha altså ha vært bosatt der, i hvert fall i deler av året. Hans bror, Halvard, var erkebiskopens setesvein i Vardø i 1533.

Alt dette vet vi fordi gamle skattelister er tatt vare på. Det gir oss et unikt gløtt av livet i Finnmark for femhundre år siden.

___________________

Gjesteskribent i Sett Nordfra Frans-Arne H. Stylegar er arkeolog og direktør for Varanger museum. Han har tidligere vært fylkeskonservator i Vest-Agder og har bakgrunn som journalist. Han har utgitt flere bøker, og er snart aktuell med en bok om den norske utvandringen til Nieuw Amsterdam på 1600-tallet. Stylegar er bosatt i Vardø.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*