Grensen som møteplass

Den mystiske baren ved grensa. Foto: Arkivbilde fra Varanger Museum.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Boris Gleb Bar er et prosjekt som ble utviklet spesielt for Oslo Architecture Triennale, den sentrale hendelsen innen nordisk arkitektur, og som foregår denne høsten.

After Belonging er et tema som er valgt av kuratorene, og temaene som de ønsker å ta opp er knyttet til de globale utfordringene som verden går gjennom idag: Flyktningkrisen, fred og krig, grenser og grensepasseringer, økende sosiopolitiske skiller, alternative økonomier og tilhørighet.

Øystein Rø, arkitekt i Transborder Studio. Foto: Arkitektnytt.no

Øystein Rø, arkitekt i Transborder Studio. Foto: Arkitektnytt.no

Øystein Rø er arkitekt i Transborder Studio i Oslo, og er den som har jobbet med prosjekt Boris Gleb Bar som ble presentert på Oslo Architecture Triennale.

Prosjektet handlet om hendelser som foregikk sommeren 1965, midt under den Kalde Krigen, på grensen mellom et NATO-land Norge og USSR.

Hendelsen har vært et eksempel på hvordan grensen kunne ha noen alternative funksjoner enn man vanligvis forbinder med den.

Hvordan kom ideen til prosjektet?

Vi ble invitert ganske tidlig av kuratorene av Oslo Arkitekturtriennalen og fikk rollen som en av ti reportere. Det skulle være ti rapporter og fem intervensjoner på utstillingen.

Akkurat som de andre deltakere, skulle vi lage en rapport fra et av de ti utvalgte steder omkring i verden som hadde vært interessant å diskutere for kuratorerne med hensyn til tilhørighetstematikken: Det vil si steder og arkitektur i verden hvor mennesker er på flyttefot, frivillig eller ufrivillig.

Først skulle vi lage en film, en type teaser som skulle vært grunnlag til intervensjonen. Vi lagde en kort film som fokuserte på grenseboerordningen. Den tok for seg det som skjer når folk har tilhørighet på begge sider av grensen, en type transborder citizenship.

Samtidig som vi jobbet med rapporten, skulle vi forberede materialer som kunne passe i utstillingssammenheng. Jeg har jobbet med bl. a. kuratorgruppen Pikene på Broen som er basert i Kirkenes, og samtidig gjort mye research i hele Barentsregionen, særlig grenseområdet.

Vi var klare over at denne mystiske baren fantes ved siden av grensen, og har lenge vært fascinert av den: Men vi ikke har funnet en anledning til å undersøke den mer.

Hvordan fikk dere vite om denne historien?

Vi leste om den og kraftbyggingen i forskjellige kilder. Vi kom ganske raskt på denne ideen at vi kan bruke historien, koble den til konteksten av den kalde krigen og undersøke samtidige hendelser ut fra et historisk perspektiv.

Samtidig er baren også et stykke arkitektur, det er jo en bygning, en space.

Står den fortsatt der?

Nei, men vi fikk organisert et besøk, og det var et samarbeid mellom Det norske grensekommissariatet og det russiske grensepolitiet. Vi møtte det russiske politiet på grenselinjen, det var en type seremoni da det russiske politiet tok oss over tollen og vi kjørte til Boris Gleb. Vi gikk til fots da. Jens Stoltenberg gjorde vel det samme for en stund siden.

Så reiste vi dit, til en liten landsby, en samling av hus hvor de som bor der jobber på kraftverket. Det er rundt 20 personer som bor der fortsatt, en landsbygd og et kappell fra XIX århundre. Rundt kapellet var disse brakkene med baren lokalisert på 1960-tallet.

Pasvikelva er en naturlig grense mellom Russland og Norge, idag ligger Kirkenes og Nikel på ulike sidene av grensen. Det var ikke noe grense her før 1826, og det var den siste grensen som ble opprettet av Russland. Når den først ble tegnet, var Russland interessert i å få kapellet på den ”norske” siden av Pasvik elven, og da fikk Norge den større delen av det russiske området for det.

Det virker da som en dårlig deal, men det viser også hvor viktig kapellet var for russerne. Idag organiseres turer til kapellet fra Nikel og Zapolyarny hvor folk kan melde seg på.

Er det noe av baren som står igjen?

Nei. Det var et trehus som hadde ganske enkle konstruksjoner, ved siden av baren var det en restaurantavdeling, et dansegulv og en kino. Det var også et spritutsalg. Det var også en utstilling der.

Hva slags utstilling var det?

Det var en utstilling om Boris Gleb som sted og lokalhistorie.

Dere har fått tak i noen arkivbilder. Hvem er menneskene på disse bildene?

Det var ganske sammensatt. Baren ble jo drevet av den statlige turistbyrå som het Intourist som hadde visse forbindelser til KGB. Da førte det til en rekke spekulasjoner om hva var målet med det hele. En teori var at for KGB var det en måte å rekruttere informanter på.

Arkivbilder. Foto: Varanger Museum.

Arkivbilde. Foto: Varanger Museum.

Hadde det vært mulig at ansatte i Intourist bestemte seg for å gjøre en møteplass på grensen?

Det var jo ganske rart, fordi det var jo det storpolitiske i bildet. Det var jo det stedet hvor NATO møtte Sovjet, så dette må ha vært klarert fra øverste hold, fordi det var også en viss sikkerhetsrisiko. Man måtte jo åpne grensen.

Hvem ledet Intourist på denne tiden?

Det vet jeg ikke. Samtidig kan man tolke dette som kulturimperialisme. Propaganda var en del av prosjektet. De viste filmer, og meningen var jo å showcase det sovjetiske.

Hva er forskjellen mellom propaganda og for eksempel reklame?

Det var jo propaganda fra begge sider under Den Kalde Krigen. Forskjellen er jo i en showcase-bevissthet, eller et ønske om å påvirke andres oppfatning. Men det er jo, selvfølgelig, en interessant diskusjon om hva det er.

Det var for eksempel litt rart hvis man reiser til et turiststed og mye av det som kommuniseres var å vise hvor fin Sovjetunionen var. Det var plakater som for eksempel «Se, vi reiser til verdensrommet».

Viser ikke Norge sine positive sider i kommunikasjon mot turister?

Hvis det fortelles om Norges bragder som nasjon, hvis det er en hensikt å vise suverenitet og gode egenskaper, så er det propaganda i mitt hode. Det var jo også det som det politiske regimet som var. Det var også en arena for å vise til et annet land at Sovjet var bra. Det tror jeg ikke var tilfeldig.

Hvorfor valgte du Russland, og ikke et annet land?

På denne grensen kommer mange problemstillinger sterkere til uttrykk, som flyktningkrisen og grensegjerdebygging, som jo er problematiske. Samtidig skjer det en rekke interessante og positive ting som Barents-prosjektene, Grenseboerbevis og andre måter å samhandle på.

Har du sett noen lignende eksempler på slike møteplasser andre steder i verden?

Folk reiser for eksempel til Sverige for å kjøpe flesk eller alkohol – den såkalte svenskehandel. Det fins også flere andre eksempler hvor grensen brukes som kommunikasjon, da er det tilgang til et større publikum. På Boris Gleb var det suksess og det kom så mange besøkende, fordi byen Kirkenes ikke hadde noe Vinmonopol. Det var kanskje en av grunnene til at norske myndighetene mente det var problematisk, kanskje fordi de så en utglidning av drikkekulturen.

Arkivbilder. Foto: Varanger Museum.

Arkivbilder. Foto: Varanger Museum.

Har du fått snakket med de menneskene som har bodd der på den tiden?

Jeg snakket med en mann som var barn på denne tiden, og som bodde der med foreldrene sine. Han ville kjøpe Coca-Cola på denne baren, men det hadde de ikke, så da var han ganske skuffet. Han het Fred Gytti.

Er det et russisk navn?

Nei, men det var jo bare norske som reiste til dette stedet. Russere jobbet der, men det var nordmenn som besøkte baren. Eller skandinaver da.

De 20 personer som bor der nå, er de nordmenn eller er de russere?

De er russere og jeg har ikke snakket med dem.

Hvorfor ikke det?

Det var noen begrensninger når vi reiste dit, vi traff rett og slett ikke noen lokale folk når vi var der.

Tenker du på å fortsette å jobbe med dette prosjektet i fremtiden på et eller annet vis?

Vi ser hva det leder til. Det var viktig å fortelle denne historien, selv om den har både mørke og lyse sider, og man kan være enig eller uenig om lesninger eller betydninger om hva det var. Vi synes den er interessant og er en påminnelse om at grensen kan være noe annet, ikke bare et sted for kontroll og gjerder.

Det kan være en diskusjon om at det er et verdifullt område der mange nasjoner møtes, og som kunne ha andre funksjoner. Man må ikke så langt tilbake i tid for å se hvor optimistisk det var. For noen år siden var det et forslag om å skape Den Transnasjonale Industrizone, eller Pomorzonen, på tvers av den norsk-russiske grensen.

Hva slags prosjekt var det?

Det var et norsk-russisk prosjekt om en felles gass og oljeutvinning i Barentshavet. Nå er dette prosjektet veldig usikkert, men det var jo et eksempel å tenke noe annet om grenseområdet.

Allikevel finnes det jo en grenseboerordning. Den har i seg mulighetene for utvikling av handel, kultur, grensekryssende ordninger for utdannelse og lignende. Det er også grunnen for hvorfor vi valgte dette tema. Det er et veldig spennende område å undersøke.

Det bygges et gjerde mellom Finnmark og Murmansk Oblast idag. Hva synes det om det?

Det er jo en Donald Trump-aktig greie.

Hva mener du med det?

Det er en slags holdning til verden at man skal bygge gjerder og murer, at man prøver å løse problemer ved å sette opp fysiske barrierer. Denne grunnholdningen er veldig problematisk.

Til slutt viser det seg at den praktiske nytten er lite effektiv. Gjerdet er 200 meter lang, og grensen har en lengde på 196 kilometer. Den tidligere grensekommissaren sa jo at dette er bare tull. Det er en slags symbolpolitikk som bedrives, noe som skal appellere til velgere i Sør-Norge, noe som viser at man har kontroll.

Man kan jo spørre seg om hvorfor det ble gjort. Det var jo mange protester lokalt, og Barents Sekretariatet var også kritisk til dette. Når det er sagt, kan man også huske på at for noen år siden var det en ordning som gikk forbi hele den russiske grensen, en 30 kilometer militærområde ved grensen, som gjorde at det var vanskelig å reise til Norge fra ulike  områder som Nikel og Zapolyarny.

Det viser seg at kreftene fra nasjonenes hovedsteder ønsker å kontrollere, mens lokale krefter vil ha mer kommunikasjon.

Nå jobber dere med et prosjekt i St. Petersburg. Er det også en grensekrysning?

Vi bedriver jo grensekrysning i det daglige, hvordan plassere våre bygninger i den konteksten, og hvordan vi jobber med byene. Vi ble invitert for å utvikle en strategi.

I sentrum av St. Petersburg er det et Grey Belt-område, hvor det er mye forurensning. Det er en type bakgård av byen med lagerbygninger, mye infrastruktur som jernbaner, motorveier. Samtidig ligger den sentralt, på terskelen til sentrum. Byen sliter med at mange bor i periferien og de bruker mye energi for å komme seg på jobb noe som skaper en rekke andre utfordringer.

Ved å utvikle Grey Belt løser man problemene med befolkningsveksten på en bærekraftig måte. Det er et transformasjonsprosjekt, og vi ble bedt om var å finne de nye bydelene, de nye sentrene internt i Grey Belt, utvikle nye forslag for grønt område og ny infrastruktur. En ekstremt kompleks oppgave, men ekstremt spennende.

Hvor lang tid bruker dere på å utvikle prosjektet?

Vi var på oppstartsmøte der i mai, 17. mai faktisk. Vi har jobbet om sommeren og skal presentere forslaget vårt i St. Petersburg om tre uker.

Hvem inviterte dere?

Myndighetene er opptatt av nordisk arkitektur. De tok kontakt med ambassaden og ba om en liste over aktuelle kandidater. Siden vi har jobbet med Russland og har interesse for landet, kom vi på en denne listen. Vi sendte en portfolio og ble plukket ut.

Vi har også gjort en rekke prosjekter i Norge som går på transformasjon av industribygg, bl.a. Landsbrukskvartalet i Oslo med transformasjon av et meieri som skal bli 60 000 kvadratmeter med bolig, kontor, restauranter og butikker.

Historien er en viktig del av oppgaven i St. Petersburg, fordi i Grey Belt inneholder mye av den russiske industriarkitekturen. Det er ønskelig at den skal bli en integrert del av den nye utviklingsstrategien.

Vi har jo vært mye i Russland, så derfor fikk vi denne oppgave. Men vi er et jo «wild card». Vi er absolutt det yngste og det minste arkitektkontoret som ble valgt ut. De fleste kontorene har 40-50 ansatte, vi har kun ti. Så vi er en annerledes type, som er litt interessant.

Deres kompetanse er spennende, og ikke bare for hovedstaden, men også for regionene. Kunne du tenke deg å delta i flere prosjekter i Russland?

Ja, sikkert det. Vi har vært på Nordic Architecture Days, hvor vi presenterte prosjektet i St Petersburg. Det er mange russiske byer som har konkurranser, det er jo en bølge i byplanlegging. Så ja, det er interessant.

——————–
Gjesteskribent i Sett Nordfra er Ekaterina Sharova, kunsthistoriker og kurator for Arctic Art Forum i Arkhangelsk. Ekaterina har jobbet bl.a. i Vestfossen Kunstlaboratorium, Pikene på Broen, og hun har skrevet for bl.a. colta.ru, Ny tid, Billedkunst, Klassekampen. Ekaterina jobber i Arkhangelsk og i Oslo.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Gjesteskribent
Under denne profilen vil flere ulike gjesteskribenter berike Sett Nordfra med sitt innhold.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*