Klemme-klemma

Illustrasjonsfoto: Scanstockphoto.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

All denne klemminga går meg på nervene. Jeg syns ærlig talt det blir for mye. For jeg kan ikke klemme-reglene og jeg liker ikke å ha ”all slags folk opp i auan”, som vi sier her nord.

Jadda, jadda, jeg vet at du tenker at det får nå være grenser på å være negativ. Men det skal jeg si deg, det er ikke enkelt for oss som syns klemminga har tatt helt av og blitt til et problem!

Ta for eksempel den verste av dem alle: ”Gra-klemmen”. Det er når mannfolk i alle aldre (ja, også de som er i slekt og godt tilårskommen) gir deg en klem og presser kroppen din inntil sin med en bestemt hånd på ryggen og holder litt for lenge. Ikke så lenge at det blir påtagelig, men akkurat noen sekunder ekstra, slik at du skjønner at dette er noe mer enn en vanlig hilse-klem. Det føles ut som en slags lure-flirt, – heslig er det. Og man må nesten rive seg løs fra enkelte, etterfulgt av et øyeblikk pinlig taushet før samtalen kommer i gang igjen.

Så er det ”lukte-stygt-klemmen”. For selv om man kan kjøpe deodorant for 19 kroner på Rema er det folk som ”glemmer” å ta den på, ikke vasker seg hver dag eller går rundt med kraftig hårlukt. Man lukter dem allerede i det de tar et par skritt frem og gjør seg klar for en klem. Da må man skynde seg å gå i ”fjøs-modus”, dvs. å puste bare med munnen. Jeg har prøvd å holde pusten mens klemmen pågår, men hvis den tar litt tid, for eksempel hvis det samtidig er en gra-klem, da er man ille ute. Før eller siden må man ta et dypt innpust og få en storm av kroppslukter inn og samtidig kan klemmeren får feile signaler hvis du blir oppfattet som tungpustet midt i klemmen.

Og så har du ”jeg kjenner deg egentlig ikke-klemmen”. Den er kort og kald, nesten bare som et kjølig streif på kinnet. Den oppstår i to sammenhenger; Enten når du er sammen med ei venninne og så møter hun ei hun kjenner godt og du ikke kjenner så godt, og de klemmer. Når de er ferdig står du der, litt tafatt, og lurer på hva du skal gjøre. Hvis venninna si venninne plutselig gir deg en plikt-klem blir det litt kleint. Hvis du ikke få en klem blir det også galt.

Eller den kan oppstå hvis du møter en gammel venn som du var god venn med en gang i tiden, og som du ikke vet om er en klemmer eller ikke. Hvis du ikke gir klem kan det bli misforstått som overlegenhet, hvis du gir klem kan det føles påtvunget.

Har du forresten vært ute for ”kløne-klemmen”? Det er når man ikke klarer å synkronisere hvilket kinn klemmen skal starte på. Da kan det hende man begynner å famle, knø litt med hvilken side klemmen skal plasseres på, i verste fall kan man slå hodet i panna på den som skal klemmes. Etter en sånn mislykket klem blir det vanskelig å få samtalen til å forløpe naturlig etterpå.

Og så er det ”burde-klemmen” som burde vært gitt, men som du ikke gir fordi du ikke liker å klemme, men siden det har blitt så vanlig syns kanskje den du møter at tyngden og kvaliteten på vennskapet krever en klem. Men når han eller hun ikke får det, går samtalen i stå fordi begge lurer på hva som gikk galt i vennskapet siden klemmen uteble. Hvordan dette blir oppfattet snakkes det aldri om, så man kan risikere at et potensielt vennskap kjølner hen og blir borte.

Men for all del, det fins gode klemmer. Den aller, aller beste er «mammaklemmen»; Et barnekinn som møter mitt og små armer som holder hardt rundt halsen…lenge. Det er klemmen sin, det!

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*