Utfordrer forsteinede bilder av samer

F.v.: Mia Krogh, leder for Várjjat sámi musea, Jorunn Eikjok, sosialantropolog og kulturprodusent og Ola Røe, fotograf. Foto: Torbjørn Bjørklid.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Hvordan er egentlig dagens samiske virkelighet? Hvilke dilemmaer, motsetninger og endringer møter samer som minoritet og urfolk der de bor i Norge, Sverige, Finland og Russland?

– Det spørsmålet stilte også antropolog og kulturprodusent Jorunn Eikjok og fotograf Ola Røe. Det resulterte i samiske tidsbilder, et prosjekt som har utviklet seg gjennom et samarbeid som har vart i 18 år.

Nylig åpnet Várjjat sámi musea – Varanger Samiske Museum utstillinga Elleve samiske tidsbilder – 11 sámi áigegova, en foto- og tekstutstilling med videoer som portretterer samer i ulike miljø.

– Dette er en viktig samtidsdokumentasjon der man møter samer fra fire land som forteller om sine liv og ulike aspekter ved samenes situasjon i dag, sier Eikjok.

– Noe av hensikten er å styrke ytringsfriheten om samiske spørsmål i Norge, særlig ved å stimulere til den levende debatten i det offentlige rom.

Som same og antropolog har hun oppsøkt og snakket med 30 samer som til sammen viser mangfoldet i den samiske kulturen og identiteten slik den oppleves i nåtid.

Skeive samer er ett av samtidsbildene som utfordrer seksualitets- og kjønnsnormene i det samiske samfunn. En av ”bildene” eller historiene er av Susann Halvari Johansen fra Vestvågøy, men som bor i Oslo. Hun forteller:

«Jeg er både skeiv og same, men oftest kommer jeg ut bare med den ene identiteten om gangen. Jeg må hele tiden forutse hvordan folk vil reagere når jeg står frem med den jeg er. Det er slitsomt. Jeg har kjempet så hardt mot skammen som andre har prøvd å påføre meg. Det har gjort at jeg har blitt veldig stolt og rak i ryggen.«

Et annet samtidsbilde er om hvordan russiske samer i Russland opplever samtiden. Det bor i dag 1800 samer i Russland som i Sovjet-tiden var i ferd med å miste sitt språk. Nå pågår det en stor revitalisering av samisk språk og kultur i Russland. Nina Kaneva bor i Loparskaja og er direktør direktør på kulturhuset. Hun forteller:

«Vår familie har mistet mye av det samiske språket. Våre foreldre fikk streng beskjed av skolen at de bare måtte snakke russisk til barna. Jeg forsøker å snakke samisk. Mister vi språket, så kan vi ikke overføre vår kultur til neste generasjon.»

Foto: Ola Røe

Nåtidsbilder fra en mangfoldig kultur

Jorunn Eikjok og Ola Røe er opptatt av å formidle kontrastene og vitaliteten til mennesker med samisk kultur og identitet, – vise et utsnitt av dilemmaer og motsetninger de møter som samer, minoritet og urfolk i dag. Det spesielle ved å dokumentere samtiden er at vi ikke trenger å lete etter fortiden, sier Eikjok.

– Vi finner enda holdninger både i majoritetssamfunnet og i samiske samfunn, der det samiske blir assosiert med det tradisjonelle, førmoderne sjølbergingssamfunnet slik det var. Det gir et nostalgisk bilde. I vår dokumentasjon kommer det fram at samer er et moderne urfolk. Det er ikke regnet som helt stuerent, de er liksom ikke ”ordentlige samer”, derfor er det desto viktigere å fortelle de moderne historier.

I samiske tidsbilder legger Eikjok og Røe vekt på å få frem samers sjølforståelse og egenfortellinger. Samiske identiteter er flytende i vår tid, det er så mange varianter av det å være same og et mangfold av uttrykksformer. Noe av intensjonen med prosjektet å knuse stereotypier om samer som enda eksisterer i samfunnet. 

– Vi lager samtidsbilder for å utfordre det forsteinede bildet av samer.

Å jobbe med tidsbilder blir en dialog mellom oss og de som deltar, sier  Ola Røe og illustrerer det med denne historien:

– Skånland, ikke langt fra Harstad var sterkt fornorsket. Besteforeldre og foreldre lærte ikke barna samisk, det samiske skulle skjules, selv langt ute på 90-tallet. Mens vi jobbet med å intervjue andre kom det to ungdommer til oss og ba om et hemmelig intervju. De snakket om sine tanker og redsler for å stå frem som samer, men ville ikke være med i vårt prosjekt med samiske tidsbilder. Men da vi presenterte utstillingen ”Det samiske mangfoldet. Samiske tidsbilder i det nye tusenåret” på Festspillene i Nord-Norge kom de to ungdommene for å overvære åpningen – i samiske kofter.

Men å vise samtidsbilder er en stor utfordring. Sápmi er enormt. De 30 personene som er representert med sine fortellinger bor i fire land, tilhører ulike generasjoner, har ulike livssituasjoner og ulike yrker. De er lulesamer, skoltesamer, nordsamer, sørsamer og kildinsamer. Og nasjonalstatene setter rammer for utøvelsen av samisk identitet; Politisk, juridisk, sosialt og økonomisk.

Derfor valgte Eikjok å benytte en antropologisk tilnærming for å vise samtidens mangfold: Menneskes selvidentifikasjon og egenfortellinger som formidler kontrastene og livskraften hos dagens samer.

Jan Thomas Oskal Finbraaten bodde i Kautokeino til han var drøyt 3 år, siden har han bodd i Oslo, men er tydelig på sin samiskhet:

Min mor lærte meg å være stolt av at jeg er same. Hun har snakket samisk til meg fra jeg var født. Og jeg har spist så mye reinkjøtt som herifra til månen. Min samiske identitet ble styrket da jeg så filmen ”Kautokeino-opprøret”. Hvis ikke Kautokeino-opprøret hadde skjedde, så hadde ikke jeg vært ti. That´s crazy.”

Øystein Nilsen og Margit Eikjok. Foto: Torill Olsen

Sjeldent godt samarbeid

Samarbeidet mellom Jorunn Eikjok og Ola Røe startet allerede for 18 år siden. Hun jobbet på Universitetssykehuset Nord-Norge, UNN. Han jobbet som fotograf og journalist i avisa Nordlys.

– Jeg opplevde at samer ble usynliggjort i møtet med sykehuset. Og jeg opplevde at selv om det var mange samer i Tromsø kunne de ikke stå frem fordi det ikke fantes noe som speilet deres moderne samiske identitet. Det var stort sett rein, kofte og vidda som var oppfattet som samisk.

Slik ble idéen om samiske tidsbilder skapt, forteller Jorunn.

– Jeg kunne aldri fått til dette prosjektet uten Ola. Vi har funnet formen og konseptet for å jobbe sammen.

Ola selv er enig i at samarbeidet om Samiske tidsbilder har vært en fantastisk reise.

– Det er veldig interessant å jobbe med Jorunn. Hun har stor kunnskap om samiske forhold og et talent for å få folk til å snakke åpent. For meg var det fint å høre alle historiene om identitet folk fortalte, det skapte visuelle bilder og gjorde det enklere for meg å fotografere og filme.

Samarbeidet mellom Eikjok og Røe resulterte i boka «NI samiske tidsbilder» som kom ut i 2013. I den er materialet som i 2010-2011 ble samlet inn for å vise mangfoldet i Sápmi, og kom som et tillegg til utstillingen som ble åpnet på Riddo Duottar Musea – De samiske samlinger i Karasjok i 2011 med tittelen «Mangfold og kultur i Sápmi». Denne utstillingen ble også åpnet i russisk versjon på Det regionale museet i Murmansk.

Så kom 10 samiske tidsbilder som ble markert og åpnet på Kulturhistorisk museum i 2015. I deres beskrivelse av utstillinger står det:

”Ti samiske tidsbilder løfter fram mangfoldet i Sápmi og presenterer personlige portretter av mennesker, landskap, tradisjoner og språk i endring. Via følsomme foto og spennende fortellinger møter du mennesker fra ti samiske miljø, i alle aldre og med ulike meninger og forhold til sin samiske identitet. I det tiende tidsbildet “Storbysamer” er fire generasjoner storbysamer representert.”

Et spesielt formidlingsprosjekt

Dokumentasjonsprosessen og bearbeidelse av materialet føres frem til formidlingen, selve presentasjonen til publikum. Den er mangfoldig. Samiske tidsbilder formidles gjennom fotografier, tekster, hefter, videoer, utstillinger, debatt og kulturdialog.

Som fotograf i situasjonen jobber Ola Røe dokumentarisk, dvs. at bildene ikke arrangeres. Intervjuene tas opp på video og redigeres til den formen som passer for utstillingene. Lyden brukes som utgangspunkt for skriftlig materiale, i tillegg tar han stillbilder av hver person.

– Det er mye materiale å redigere, men det er svært givende å se sluttresultatets virkning på de som besøker utstillingene.

Årsaken til at man velger å benytte så mange ulike uttrykksformer er for å nå ut til flest mulig, sier Eikjok.

– Vi påvirker majoritetsbefolkningen sjølforståelse med ulike formidlingsformer. Målet er som sagt å skape offentlig debatt og samtidig skape moderne speil for de som vil hente, endre eller forsterke sin samiske identitet.

Elleve samiske tidsbilder formidles også til ungdom gjennom et eget skoleprogram. I januar får 10. klassinger i Unjárgga gielda/Nesseby kommune tilbud om å diskutere, stille spørsmål og reflektere over sin egen identitet.

I forbindelse med utstillingen inviteres det til Kulturdialog-seminarer. Målet er å skape en møteplass, gi innsikt og skape dialog om hva som utfolder seg i den samiske samtiden, sier Eikjok.

– Vi ønsker å skape refleksjon om hvordan Sápmi i dag også er med på å forme den norske selvforståelsen.

Disse seminarene vil også bidra til å skape en arena hvor samer og ikke-samer kan møtes for å diskutere vesentlige aspekter ved dagens Sápmi.

Vandreutstillingen 11 samiske tidsbilder til Tråante 2017

11 samiske tidsbilder blir en vandreutstilling i forbindelse med Tråante 2017 – en felles feiring av 100-årsjubileet av samenes første landsmøte i Trondheim 6. til 9. februar 1917. Målet med Tråante 2017 er å markere og formidle kunnskap om samene, samisk kultur og samisk historie i et 100-års perspektiv.

Det 11. Samiske tidsbildet er produsert av Várjjat sámi musea – Varanger samiske museum. Alle 11 er i nytt format; Rollups, som gir et spennende og moderne uttrykk. Utstillingen åpner på Ringve museum 5. februar og og skal være en vandreutstilling ut 2018.

I forbindelse med åpning av utstillingen skriver muséet:

”Samtidsdokumentasjonen får frem mangfoldet i samisk kultur, samiske menneskers selvidentifikasjoner og egenfortellinger. Den formidler aspekter ved situasjonen for samene i dag. Den viser også kontrastene og livskraften som mennesker med samisk kultur og identitet står oppe i og er skapere av, samt dilemmaer og motsetninger de opplever som samer, minoritet og urfolk. Det kommer også frem at samer har mye til felles. Likevel har hver samiske region sine kulturelle særtrekk, og de ulike miljøene har sine spesielle kulturuttrykk. Dokumentasjonen viser også at samer er moderne urfolk. Denne samtidsdokumentasjon er laget fra samisk perspektiv.”

Blir det flere samiske tidsbilder, Jorunn Eikjok?

– Jeg ikke noen planer akkurat nå. Jeg er bare så glad for at vi har fått inn de skeive samer. Når de nå er med, blir det er det en fullstendig fortelling om samisk modernitet. Men hvem vet hva som skjer i fremtiden? Vi får se.

Jorunn Eikjok foran utstillinga som omhandler skeive samer. Foto: Torill Olsen

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

2 Comments

  1. Uten å ha lest deres arbeide, er det et spørsmål som melder seg. Har de fått med seg den stakkarsliggjøringen som både NSR og Same Ap fremmer for å oppnå politiske mål. Har de fått med seg og omtalt det faktum at i dag er faktisk alle stortingsrepresentanter fra Finnmark pluss Europaministeren i regjeringeb samer? Spørsmålet blir da om samer faktisk er en folkegruppe som har behov og rett til beskyttelse av ILO 169.? Jeg er også registrert i Sametibbgets valgmantall og er elektronikkingeniør, har hus, etpar hytter, lever i bysamfunn, er i dag pensjonist med god pensjon, deltar som politiker for Høyre, og føler ikke å behøve noen beskyttelse av konvensjonen som jeg mener er nødvendig for endel folkegrupper som ikke kan sammenlignes med Skandinavias urbaniserte samer. Heller ikke reindrifta, som utgjør noen av de rikeste menneskene i fylket, syneså ha slike behov. At det eksisterer samer, som lever på grensen av fattigdom, og kanskje ikke er språklig og boklig sterke, som våre samepålitikere, er det ingen tvil omkring, men slike grupper finner man i alle lag av befolkningen, også blant kvæner, finner, nordmenn og svensker. Og spørsmålet om samer virkelig er en urfolksgruppe i Norge, står det fortsatt berettiget tvil omkring, selv om NSR hevder det motsatte, og lever etter regelen om at hvis man gjenngir en påstand lenge nok og mange ganger nok, blir den en sannhet uansett om den bygger på en usannhet. Samer eksisterer ikke i historiske dokumenter før på 1500 tallet, selv om kreative personer har tatt seg den frihet å oversette historiske dokumenter uriktig, hvor de har gjort finner i teksten til samer. Ottars fortelling, som ble innskrevet i Orseus reviderte historie av kong Alfred den store, er et av disse dokumentene. Atde nevnte finner umulig kan være samer, når man leser hele beretningen, er det ingen i NSR som bryr seg om. Så lenge de bevilger penger til diverse prosjekter for UIT, synes det som man der følger opp på samme vis.

  2. Du forveksler DIN tvil med fagfolks tvil når du skriver at samer ikke kan være urfolk fordi finner umulig kan være samer slik du leser teksten. Det er et tverrfaglig konsensus som ligger bak definisjonen som urfolk. Både historikere, antropologer, sosiologer, genforskere, kulturhistorikere og andre som leser og sammenstiller kilder er av en annen oppfatning. Det kan være at du har rett og at et samlet akademia tar feil, men sjansen for det er minimal. Finner var det gamle, norske ordet på samene. Gjennom svensketida kommer ordet lapp inn, fordi svenskene kalte samer det. I vikingtid og tidlig middelalder kaltes kystsamene kvæner (qwenfolk), senere kalte norske embedsmenn de nye nordmenne de inviterte inn fra Finland under sulten på slutten av 1800tallet også for nettopp Kvener. De hadde bruk for en termonologi på de inviterte nybyggerne som ga hevd i forbindelse med suverenitetskampen. Så, både kven og finn er samisk. Fra gammelt. Idag er alle samer – og svenskfinnene er blitt kvener. Din holdning til at UiT skulle ta imot penger til forskningsprosjekter som om de skulle være bestillingsverker er feil – det er ikke slik forskning foregår. Problemet har heller vært at funn i typisk samiske områder ikke blir prioriterte. Det er faktisk uhell i mange tilfeller at en utgravning viser seg å avdekke samisk bosetning, som med Skjoldhamnfunnet – der fant man en vikinggrav av ukjent karakter. Vikingedrakten som ble funnet ble påkostet rekonstruksjon av en ekspert i volgarussiske vikingdrakter. Da drakten var ferdig så man det var en gammel kystsamedrakt. Denne er den tidligste som er funnet – og er nå datert til 1050. Du skjønner, samene her oppe i nord var veldig mange, og nordmenn som holdt ut de lange, kalde vintrene var i realiteten veldig få. Så når du nekter for at samer har hatt tilhold her over tid, så er du faglig sett på syltynn is. Den mest kreative lesningen er det her ikke NSR eller UiT som står for. Du leser Ottar som fanden leser bibelen.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*