Iskirken – samtidsruinen som smelter

Iskirka under oppføring. Foto: Andreas Hoffmann.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Sett Nordfra får av og til tekster og brev som nettopp har et så sterkt nordperspektiv at det krever spalteplass. Et av dem er fra Andreas Hoffmann, kulturpersonlighet og kultursjef i Kjøllefjord, Lebesby kommune i Finnmark. Her er historien om prosjektet «The Melting church»

Gamle Kjøllefjord kirke. Foto: Arkiv. 

«Jeg husker godt da jeg kom til Kjøllefjord for første gang. Det var i september 2015 og vi drakk te på hotellet og så på fundamentet til den gamle kirken som var synlig i vangen. Det jeg så var for meg et stort spørsmålstegn.

Den gang visste jeg ikke at vi en dag skulle flytte hit og at jeg skulle jobbe som kultursjef i kommunen. Men kirkens fundament hadde prentet seg inn i hodet mitt.

Som person er jeg er opptatt av steder som hadde en stor betydning, men som står i fare for å bli bortglemt og som ikke lengre spiller en sentral rolle i bygdenes liv. En slags no-places, plasser som fins, men som ingen snakker om. Plasser som er udefinerte.

Jeg tror på en plass sin betydning. Jeg tror at en plass husker det som skjedde der en gang og at en plass kan fortelle sine historier. Det er det narrative som gjør hver plass unik.

I tillegg er den gamle kirkegården den eneste plassen som forteller om Kjøllefjords historie i det 18. århundrede.

I flere måneder pønsket jeg på hvordan man kunne synliggjøre den gamle kirken. Å reise den opp på nytt var ikke et alternativ. Da har man bare en kopi uten liv. Å synliggjøre kirken måtte skje på en måte som viser byggets tidligere dimensjon, men samtidig refererer til det som skjedde der en gang. At kirken ikke finnes lenger, at bygget ble et offer av krigen.

Kirken hadde en klar visuell dialog med Finnkirka, dvs. at Kjøllefjords gamle kirke representerte den nye religionen, en motsetning mellom samisk folketro og kristendommen. Hvordan kunne prosjektet reflektere denne historien i vår nåtid, en historie som er preget av ødeleggelser av religiøse minnesmerker når en ny religion «overtar» nye landarealer?

Hvordan kan et utendørs kunstverk gjøre folk oppmerksom på fragiliteten av kulturarv i tiden preget av krig og ideologiske, geopolitiske og klimatiske forandringer?

Sommeren 2016 fikk jeg idéen å bygge opp den gamle kirken som en samtidsruin av is, et materiale som tilhører arktis, men som forsvinner pga. klimatiske forandringer. Isen har en nulltoleranse mht. temperaturen. +1 eller -1 betyr vann eller is. Da er det rart når verdens viktigeste politikere underskriver en avtale om at det globale klimaet ikke skal varmes opp med mer en 2 grader…

Iskirka. Foto: Andreas Hoffmann.

I tillegg liker jeg den kunsten som bare forsvinner fordi vi lever i en tid som altfor ofte vurderer kunsten ut fra et økonomisk verdiperspektiv. Men – kunsten som forsvinner forsvinner jo aldri. Hvis man har sett verket én gang vil man alltid huske at den fantes. Plassen husker det som skjedde.

Da har det immaterielle plutselig en større verdi enn det materielle.

Kirken smelter bort, en prosess som daglig skal dokumenteres med intervallfotografering. Derfor heter prosjektet «The Melting Church».

Filmen, som er prosjektets sluttresultat, skal vises på ulike kunstfestivaler i Norge og i utlandet. 
Eller det vil si: Iskirken lever videre, selv om den ikke lenger fins i Kjøllefjord.»

————

Følgende aktører står bak prosjektet. Iskunstnerne Rashid Sagadev og Sergey Potashev. Kjell Sørbø: Tekniske løsninger og lyssetting. Daniel Jenssen og Ruben Jægervand Rygh som saget is i vind og vær. Bjørn Ovesen for heavy-duty oppbakking. Tatiana Amossova for hjelp med tolkning. Maria Sørbø for fantastisk overnattingstilbud. Barentssekretariatet og KORO for finansiell støtte og Lebesby kommune som er åpen for nye ideer.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*