Vi må forsvare de aller minste!

For tidlig født baby i kuvøse. Foto: Scanstockphoto.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Kjære medsøstre. Dere må aldri gå med på at deres premature små blir en del av et politisk spill, valgflesk, økonomisk retorikk eller en udokumentert kompetansestrid. Dere må aldri vike fra deres post som forsvarere for de minste og svakeste i denne verden. Dere må aldri la de små kjempe for sitt liv i et ambulansefly på vei til et storsykehus langt borte fra de som skal gi dem kjærlighet og krefter til å overleve.

Jeg står sammen med dere, for jeg er prematurmamma til tre små på drøyt et kilo hver. Jeg vet hva dette handler om.

I dag serverte Dagsrevyen nyheten om at tilbudet til de som er født før uke 28 kan bli sentralisert til de største sykehusene i landet. Hvis helsedirektoratet får det som de vil skal de ekstremt premature, som min barn var, kjøres rundt i landet til ett av de fire store sykehusene

Jeg bor i Finnmark og er av de som sendes til Universitetssykehuset Nord-Norge, UNN, når det er fare for en prematurfødsel. Ei prematurmamma fra Oslo hadde havnet i Namsos i Nord-Trøndelag hvis hun skulle tilbakelegge samme avstand som meg og mine små for å komme til sykehus.

Ingenting galt å si om UNN, men jeg vet hva sentraliseringens pris betyr i praksis. Det er denne prisen de aller svakeste babyer og de redde mammaene må betale hvis sentraliseringskåte eksperter og politikere nå får det som de vil i resten av landet.

Hvilken pris, spør du kanskje?

Da mitt tredje premature barn kom visste jeg hva som ventet meg. Jeg hadde erfaring med tvillinger noen år før. Han lille, nye var knapt et kilo da han kom. Han kunne ikke puste selv, ikke spise selv, ikke leve uten legehjelp. Jeg kunne kanskje få holde ham om noen uker, hvis han overlevde, sa de. Operasjoner, infeksjoner, pustestopp, alarmer – uke etter uke.

Det kunne jeg tåle. Men det som var verst var at resten av familien ikke kunne være der for oss og med oss. De var jo på andre siden av landet. Ingen der til å avlaste, trøste, stå i usikkerheten og være redd sammen med. Ingen der for den lille fugleungen som kjempet for livet. Annet enn en sliten mamma som savnet de andre ungene i flere måneder.

Og på toppen av det hele kuttet myndighetene reisegodtgjørelse slik at far og søsken ikke hadde råd til å reise for å kunne komme på besøk. Først sentraliseres helsetilbudet, og så fratas muligheten til kontakt med familien! 

Derfor må vi ikke gi opp kampen mot sentralisering. I nord og andre deler av distrikts-Norge har vi lenge smakt prisen.  

Du spør kanskje: Er det ikke mer kompetent helsepersonell på større sykehus slik at sjansen er større for at dine barn overlever?

Det er jeg ikke så sikker på. Overlevelsen for ekstremt premature er relativt høy allerede. Dessuten er kompetanseargumentet ofte svakt medisinsk begrunnet og formidlet, men desto grundigere økonomisk og politisk begrunnet.

Jeg syns det er skammelig at man i sentraliseringens navn skal gamble med de aller svakeste i vårt samfunn. Sende dem i ambulansefly rundt om i landet, bort fra familien og nettverket som kan støtte moren, hun som er den aller viktigste medisinen for den lille fortidligfødte på knapt et kilo.

Kjære medsøstre. Nå må vi ruste oss til kamp mot sentralisering som går på helsa løs. Vi må være stemmen for de som ikke kan stå opp for seg selv, de aller miste og svakeste av våre barn! Dette er dråpen som får begeret til å renne over.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*