Hvis gravejournalistikken dør

Arild Bjørnbakk, politisk redaktør for Saltenposten. Foto: Torill Olsen
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Når media er i krise lider gravejournalistikken. Den typen journalistikk som går i dybden og avslører saker som ikke kommer lettvint i en pressemelding, saker som ikke tåler dagens lys, saker som undergraver vårt demokrati.

For gravejournalistikk krever erfaring, kunnskap, nettverk, engasjement og tid. Det er ikke det mediehusene har mest av når det blir stadig færre journalister, stadig dårligere økonomi og konkurransen om oppmerksomhet hardner til. Når redaksjonene ikke satser mer på gravejournalistikk, er det fordi det er den mest kostnadsskrevende formen for journalistikk. 

– Nedbemanning er blitt en kontinuerlig prosess i redaksjonene, og da blir det mindre ressurser til journalistikk, skriver Siri Gedde-Dahl på NRK Ytring. Hun er leder av Pressens offentlighetsutvalg, journalist i Kapital, og en av flere medieprofiler som roper varsku.

Men det fins unntak

Ikke alle redaksjoner følger strømmen og sier opp sine gravejournalister. Saltenposten er en av dem, ei lita avis i Salten i Nordland med et opplagstall på 4374 og abonnenter i Bejarn, Saltdalen, Sørfold og Fauske.

Arild Bjørnbakk er gravejournalisten som avslører forhold i samfunnet som ellers ikke ville blitt kjent. Han har jobbet over 40 år med kritisk journalistikk. Det er det han brenner for.

Hvilke ”gravesaker” har gjort størst inntrykk?

– Det er to saker som har gjort størst inntrykk. Det ene er Røvika-saken som jeg jobbet med i 14 måneder. Den fikk jeg også nasjonal pris for. Det handlet om en statlig barnevernsinstitusjon der det foregikk grov vold og seksuelle overgrep. Mange ble også feilsendt dit fra hele landet. 

Før Bjørnbakk skrev et eneste ord om saken, fikk han kontakt med gutter fra Kristiansund, Trondheim og Brønnøysund som informerte ham om hva som foregikk. En av guttene fortalte om metodene en av professorene brukte mot ham.

«Jeg ble kledt naken og satt på en pinnestol. Så åpnet han vinduet sånn at februarfrosten slapp inn i rommet. Det var for å knekke meg. Den professoren er enda aktiv i dag…»

Bjørnbakk forteller at den vinteren han satt og skrev på dette, kom Bastøy-filmen om en umenneskelig anstalt der barn ble ødelagt for livet.

– En god del av opplevelsene som ble avdekket i filmen var det samme som jeg hadde skrevet om. Jeg gråt der jeg satt bakerst i kinosalen.

Den andre saken som har gjort stort inntrykk på Bjørnbakk hanldet om de 30-40 bostedsløse på Fauske. Kommunen fikk 12-14 millioner for å bygge et lavterskeltilbud til denne gruppa. 

– Jeg gikk inn i det miljøet og var samme med dem. Følte på kroppen hvordan de hadde det. Det ble mellom 80-100 artikler om saken: Hvordan de bodde og hvordan de hadde det. De bodde på hotell, hospits, hos kompiser, noen sov i tribunen på fotballbanen eller telt om sommeren. Mest vanlig for dem var å bo hos kompiser. For å få bo der måtte de smugle narkotika for dem, ofte ble de tatt. 

Bjørnbakk brukte 2 år på denne saken. Flere av de bostedsløse gikk til sak mot kommunen på grunnlag av det som kom frem i saken. En av dem fikk 1,1 million i erstatning. 

– Jeg anonymiserte alle de bostedsløse. De eneste som fikk stå frem var de som hadde kommet seg gjennom dette. 

Saken fikk konsekvenser: Kommunen brukte 12-14 millioner kroner for å bygge et lavterskeltilbud til denne gruppa på bakgrunn av artikkelserien Bjørnbakk kjørte i Saltenposten. 

Kritisk journalistikk i krise

– Det jeg er urolig for, er at de store redaksjonene blir så små at de ikke har den kraften som trengs for å drive kritisk journalistikk – og være det kontrollorganet det kan være – både i lokalsamfunnene og nasjonalt.

Det sa nyhetsredaktør i VG, Gard Steiro, til Medier24 på journalistkonferansen Hauststormen i Bergen i oktober i fjor. Han mener at endringene er så fundamentale at man kan lurer på hvilke funksjoner pressen vil ha i samfunnet om få år.

Gravejournalist Arild Bjørnbakk i Saltenposten mener det er grunn til å rope varsku.

– Vi har mistet 2-3000 journalister de siste årene, det er klart det må gå ut over noe. Men jeg vil advare mot å tro at gravejournalistikk er ulønnsomt. Se på oss i Saltenposten. Vi går med overskudd. Det er ingen tvil om at det er gravejobben vi gjør som har bidratt til dette.

Et viktig journalistisk mål er å ha en kritisk overvåking av makthavere i samfunnet, men for noen er det en fordel at gravejournalistikken blir en stadig sjeldnere aktivitet i redaksjonene i det ganske land. Det er en farlig utvikling, mener Bjørnbakk.

– Vi har innflytelse, kunnskap og metoder for å få avdekket ulovligheter og få dem til overflaten slik at folk flest vet hva som foregår. Dessverre er det alfor for mange journalister som blir tatt av sånne saker. Redaksjonene skylder på dårlig tid. 

Look to Saltenposten

Men alt er ikke svart for fremtidens gravejournalistikk. De store mediehusene som VG og Aftenposten går nå motsatt vei og satser på gravejournalistikk igjen.

Men de fleste har ikke økonomiske muskler til å la journalister bruke tid på saker som ikke kan løses på en dag eller to. De minste redaksjonene kan tape på det, og de minste fins utenfor Oslo.

Bjørnbakk mener at det ikke bare handler om ressurser til å ha gravesjournalister gående i redaksjonene. Det er en en del andre utfordringer i småsamfunn for gravejournalistikken.

– Mange jourunalister velger det bort, de er for feige eller ønsker å være venner med alle i et lite lokalsamfunn. Gravejournalister blir ikke populære i småsamfunn der alle kjenner alle. Jeg har skrevet bort de aller fleste av vennene mine.

Det aller viktigste for å kunne jobbe med store saker er å ha en rakrygget redaktør som står opp for journalistene og som våger å satse på gravende journalistikk. Redaktøren må dyrke talentene, det ligger ikke for alle.

Hvordan har din redaksjon råd til å ha en gravejournalist gående, du koster jo både mer tid og lønn enn andre som kjapt fyller spalteplass i en vanskelig medietid? 

– Jeg har levert hele tiden og gått inn i tunge saker. Jeg tør påstå at gravende journalistikk lønner seg.

– Mange tror at 3 dagers-aviser er pingler. Men det er genialt. Da kan jeg jobbe to dager i uka med gravesaker. Og vet du, vi blir sjelden slått på saker. Tvert i mot setter vi vår egen dagsorden og markere oss i lokalsamfunnet.

Arild Bjørnbakk er 67 år, han har vært journalist i over 40 år, men har ikke mistet troen på at gravejournalistikken vil være viktig også i fremtiden. Den er faktisk viktigere enn noensinne, sier han.

– Jeg gir meg ikke. Akkurat nå jobber jeg med den største gravejobben jeg noen gang har hatt. Mer kan jeg ikke si, men det blir garantert reaksjoner når det publiseres. 

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*