Kvinnekamp og mors valg

Torill Olsen. Foto: Johan Isak Niska
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Jeg har alltid vært feminist, kvinnesakskvinne, en forkjemper for rettferdighet og likhet. Gått i tog, stått på kravene og våget å si fra. Det er bare én sak som viker for min likestillingskamp: Det er om den går på bekostning av mine barn. 

Barna er kvinnens akilleshæl, det gjør henne sårbar og påvirker hennes valg hvis det står mellom sak eller barn. Sånn er det, og sånn skal det være. 

Hvis lengden på arbeidsdagen gjør at vi mister tid med ungene, må jobben vike.
Hvis kvinnesaksdiskusjonen gjør mannen sint og voldelig hjemme, tier kvinnen for barnas skyld.
Hvis barnet blir syk handler det ikke om hvem sin jobb som er viktigst; Barnet først. Alltid.

Jeg bryr meg ikke om diskusjonen om omsorgen til barna mine er lært atferd, biologisk fundert eller en svakhet i kvinnens natur. Det eneste jeg bryr meg om er at vårt samfunn bør legge til rette for at vi kan ta oss av våre barn uten å havne nederst på lønnsstatistikken, ikke får lederroller eller blir sett på som et arbeidslivsproblem fordi vi er hjemme med syke barn.

Noen samfunn bruker kvinners omsorg for barna som et våpen til å undertrykke henne, seksualisere hennes vesen, gjøre henne mindreverdig, tvinge henne til å kle seg som et spøkelse og ta fra henne retten til å delta i samfunnslivet.

Noen samfunn skaper verdibaserte system der en mors trøst til barnet blir sett på som mindre verd enn penger og status, som måler kvinnens suksess ut fra om hun har høy lønn, er leder, sitter i bedriftsstyrer eller er inne på andre arena der menn dominerer. Slik er standarder for suksess, slik måles likestilling hos oss. En mors kjærlighet for sine barn måles ikke i noen statistikker. Forøvrig heller ikke fars.

Poenget er at samfunnets vektskål på suksess ikke måles i kjærlighet og omsorg for det aller viktigste for fremtiden, barnet. Og jeg innrømmer at også jeg har vært blindet av vårt samfunns suksesskriterier i yngre år, og ikke alltid har handlet til barnas beste. 

Men jeg begynner å forstå at likestilling mellom menn og kvinner handler om hva et samfunn ser på som suksess, hva vi måles etter, hva vi bejubles av. Det er på de arenaene der menn er best. Hvis suksesskriteriene var det vi gjorde til barnets beste, det mest dyrebare vi som individer og samfunn har, ville vi ikke lest opp statistikker på nyhetene 8. mars som handlet om at målet er flere kvinner i ledende stillinger eller at det er bra at det nå er en økning i kvinners deltakelse i styrerommene. 

Jeg er fremdeles feminist, kvinnesakskvinne og talerør for likhet og rettferdighet. Men vi må ikke miste fokus, vi må verdsette og måle verdier ut fra det som er viktigst av alt: Barna våre. Tallene viser at flest kvinner tar hensyn til dette faktum. Det er derfor det er så få av dem i styrerom og i maktnettverk, derfor de ligger lavere i lønn og ikke har full stillingsprosent. Til syvende og sist får de laveste pensjon.

Slik ser man hvilke verdier vårt samfunn er bærer av, hvem som premieres og hvem som ikke.

 

 

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

2 Comments

  1. Gunnel Nordström-Løvlie 9. mars 2017 at 08:31

    Utrolig godt skrevet! Personlig føler jeg det har vært maktpåliggende og gi en stor f… i hva som er success og ikke, hvordan jeg burde vært, hvilke ambisjoner jag burde hatt eller ikke, og fremfor alt: aldri følt/tenkt at det å ha barn skulle stå i veien for noe som helst i livet.
    Hele tankegangen bygger på frykt, og ikke på den trygge forvissningen at alt er til sin tid.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*