By og land – i bakvendtland?

Foto: Rolf-Inge Sleipnes
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

«Som Hanne Skartveit skrev i sin politiske analyse i VG i forrige uke, -«Senterpartiet står stille, men de treffer tiden». Som om tiden står stille hos de som forsvarer utkantene. Mens tiden «flyr» i området der jeg og VG-redaktøren bor. Hun skal sannelig ha kunnskap om det som skjer rundt i hele landet for å komme med en så arrogant, overbærende, og ikke minst provoserende påstand. Når jeg leser hennes analyse tenker jeg på noe den fantastiske retorikeren Jan P. Syse sa.-«Det hjelper ikke om du er på rett hylle i livet, hvis du er i feil skap»…»

Dette er sitat fra Rolf-Inge Sleipnes sin kommentar som ble publiserte på hans egen blogg Godværsbloggen nylig og som har spredt seg som ild i tørt gress på sosiale medier. 

Sett Nordfra har fått tillatelse til å publisere Sleipnes sin kommentar som setter ord på hvor forskjellig verden ser ut – om man ser den fra by eller land. Her er den:

Jeg er en snart 60 år gammel nordlending. Jeg har i løpet av livet bodd og jobbet i mindre kommuner som Meløy og Rødøy, men også i en større nord-norsk by som Bodø. Nå bor jeg i Oslo. Og jeg reiser stort sett hver uke rundt i hele landet i forbindelse med jobben. Besøker små kommuner. Store kommuner. Hyggelige folk. Flinke folk. Enten de bor i sentrale eller perifere strøk av landet.

Jeg konstaterer at by og land alt for ofte ikke går hand i hand. At de begge ser verden for ensidig, og ofte bare gjennom sine egne briller. Nå om dagen reagerer jeg mest på den ensidige politiske analysen som de gjør her nede i hovedstaden. Representert blant annet med Hanne Skartveit i VG og sentrale stortingspolitikere fra de største partiene. Ja, selv regjeringssjef Erna Solberg kaller folk som stiller relevante spørsmål om gevinstene av kommunesammenslåinger, politireformen og bare generell sentralisering for bakstreverske. Alt som blir større blir bedre, er omkvedet. Senterpartiet sin fremgang «snakkes ned», og hevdes å være et uttrykk for populisme på vegne av en tapt sak.

Som Hanne Skartveit skrev i sin politiske analyse i VG i forrige uke, -«Senterpartiet står stille, men de treffer tiden». Som om tiden står stille hos de som forsvarer utkantene. Mens tiden «flyr» i området der jeg og VG-redaktøren bor. Hun skal sannelig ha kunnskap om det som skjer rundt i hele landet for å komme med en så arrogant, overbærende, og ikke minst provoserende påstand. Når jeg leser hennes analyse tenker jeg på noe den fantastiske retorikeren Jan P. Syse sa.-«Det hjelper ikke om du er på rett hylle i livet, hvis du er i feil skap»…

For har Hanne Skartveit rett ? Og analyserer hun i rett skap ?

Jeg bor selv i en bydel som heter Løren i Oslo. En fantastisk fin bydel. I stor utvikling, nær sentrum, og der boligblokker og småhus reiser seg i et rasende tempo. Slik det skjer i mange byer. Bare de 15-20 blokkene i en sirkel på noen hundre meter rundt vår egen boligblokk rommer flere mennesker enn det bor i hele Rødøy kommune. Rundt oss popper butikker, treningsentre, ja et helt serviceapparat opp. Næringsliv etableres, og det skapes verdier av at vi er samlet så mange mennesker på et begrenset geografisk område. Nærmeste butikk er nå ett minutt unna inngangsdøra mi. Da jeg flyttet hit i 2013 var det nesten 7 minutter å gå til nærmeste butikk.

Så for å svare på spørsmålet kan det være en artig øvelse å sammenligne de 1258 innbyggerne nærmest meg i bydelen Løren i Oslo med en kommune jeg kjenner veldig godt. Med 1258 innbyggere.

Rødøy kommune i Nordland. Jeg har hus også der. Jeg jobber der. Jeg reiser dit ofte. En «ubetydelig» kommune for Skartveit og de største politiske partiene i Norge. En kommune de mener ikke er bærekraftig. En kommune der folk karrer seg fast der de bor.

Til tross for at Kaffebrenneriet aldri kommer dit. Til tross for at ungene må flytte hjemmefra etter ungdomsskole for å ta utdannelse. Til tross for at de 1258 er fordelt over mange kretser på øyer og fastland.

På Løren har vi siden vi flyttet til Oslo i 2012 fått ny T-banestasjon. Det var ni, kanskje ti minutter å gå til den vi brukte å ta før. Nå tar det fire minutter å gå til den nye lekre. Den går hvert 15 minutt. Nå vil vi ha oftere avganger. Vi er mange som bor her, så det er helt sikkert en lønnsom investering. I Rødøy betjenes folk av ferjer og båter der motorproblemer er en dagligdags øvelse. Og antall avganger reduseres fra år til år. Dårlig regularitet. Færre avganger, og dårlig og eldgammelt materiell. Begrunnelsen er at det bor så lite folk der. Men de står han av. Selv om de banner og sverger litt. Med god grunn.

Ikke minst fordi det er et faktum at de skaper store, store samfunnsverdier mens de venter på en ferje som ikke kommer.

Bare eksportverdien av den ferske laksen som de produserer og slakter i fjordene i Rødøy kommune hvert år er på ca. 1,4 milliarder. 1.4 milliarder. Med sine 1268 innbyggere. Her på Løren kan vi naboer bare drømme om å bidra med samme verdiskapning. Vi er ikke en gang i nærheten.

Rødøy kommune med sine 1258 innbyggere produserer også langt mer miljøvennlig kraft enn det de bruker selv. De bygger smoltanlegg til 300 millioner. De har mange aktive fiskere, driver med produksjon av gin og whisky på en øy langt uti havet med bare 9 fastboende. De få bøndene som er igjen, har større bruk, og produserer mer mat i kommunen enn noensinne. Malin Arntsen gjør Rødøy «verdenskjent» gjennom å bygge opp Klokkergården på en fjøs.

Med service, smil og arbeidsvilje langt ut over det normale. Mange andre dyktige i kommunen jobber også med reiseliv og turisme med hell. De bor alle i en liten kommune på Helgelandskysten der reiseliv og turisme bare er i startgropen.

Folk i kommunen karrer seg fast, bygger idrettshall, har en revy som gjør seg bemerket nasjonalt. Og de bidrar sterkt til nasjonal verdiskapning. De er både selvforsynt og bidrar i tillegg til å skaffe landet eksportinntekter fra produksjon av mat, energi og reiseliv. Noe vi bare kan drømme om her på Løren med våre butikker, treningsentre, caffe latter og grønnsaksbutikker. Hvorfor er det så få på Stortinget som er opptatt av å fortelle den historien ?

Hvorfor skal utkantene skjemmes av å stille krav til kommunikasjoner og synlig politi, Erna Solberg ? Når de er så viktige i vårt felles prosjekt om å bygge Norge etter oljealderen ?

Mange i sentrale strøk tror at folk i utkantene i Norge lever mest på trygd. At det er stor overvekt av folk som går på trygd. Det er sikkert riktig. Men det skyldes i stor grad en «gammel» befolkning. Vi har alt for få unge generelt sett i Norge, men særlig i utkantene. Det gjør det enda mer påkrevd å gjøre utkantene mer attraktiv også for unge folk. For skal Norge produsere mer mat i havet, mer i jordbruket, utvikle turistnæringen og produsere renere energi så må det skje der det er mulig å gjøre det. Der ressursene er. Der det bor minst folk. Der folk bor spredt. Der det er dyrt å drive samferdsel.

Skal verdiskapning i Norge øke, så må det også legges til rette for at folk kan bo i distriktene. Med kommunikasjon, skole og barnehager. Og idrettshaller. Oljealderen ga oss et pendlermønster med to uker på plattform, og tre uker hjemme. Det vil ikke funke dersom en skal utvikle fiskeri, oppdrett, landbruk og energi langs kysten. Da må det bo folk i husan. Der kan de produsere viktige naturressurser, og samtidig levere gode «gåshudopplevelser» til turister fra både Norge og utlandet. Men da må en høre på dem når de roper.

Så hva med oss på Løren ? Jo, vi trives. Vi har viktige jobber. Vi blir sett av politikerne. Her bygges det t-baner og bedre kollektivtilbud. Her forteller ikke Skartveit at tiden står stille.

For hun kjenner folk i dette området. Hun bor her i Oslo. Hun vet at vi lever. At vi tilpasser oss. Men vi produserer ikke olje. Vi produserer ikke laks eller annen fisk. Vi produserer ikke blåskjell eller annet fra havet. Vi produserer ikke kjøtt. Vi produserer ikke energi. Vi ser knapt en turist vi kan selge noe til. Og vi er 100 prosent avhengig av at de som bor langs kysten gjør det. Hvis de ikke får lov å gjøre det må vi snart bytte ut cafe latte med beiksvart kaffe. Hva skal vi med Kaffebrenneriet da ?

Og ikke minst må vi høre på de som nå roper at investeringene i det fremtidige Norge ikke bare kan skje der det bor mest folk. En oppfatning mange som bor sentralt har.

Jeg har aldri stemt Senterpartiet, og kommer sikkert aldri til å gjøre det. Men de bærer for tiden en viktig stemme i den ubalansen som er blitt mellom sentrale strøk og utkantene i Norge de siste årene. En stemme mot lukkede rom og korridorer der de viktigste beslutningstakerne snakker mest om prestisjeprosjektene som er lønnsomme «inn til byen»-prosjekter. Mot ensidigheten der. Mange gode og viktige prosjekter. Men alene er de livsfarlige. Som motvekt til denne ensidigheten trenges blant annet Senterpartiet.

Før hadde vi flere politikere som tenkte både by og land. Hand i hand. Tror jeg. Det skremmer meg at utbygging av samferdsel nå økonomisk sett bare beregnes ut fra hvor mange mennesker som bor og skal kjøre på veien eller ta ferjen. Uavhengig av verdiskapning som skjer i det samme distriktet.

Jeg skal ta et konkret eksempel. Det er sikkert brukt mange hundre millioner på ny t-banestasjon på Løren. Det er fornuftig. Vi er mange som reiser. Men samtidig har ikke samfunnet «råd» til å prioritere ferjefri riksvei 17 med bru over Holandsfjorden og videre vei til Lurøy gjennom mine gamle hjemkommuner Rødøy og Meløy. En investering på noen skarve milliarder.

Og en vei som også er en vintervei langs kysten når Saltfjellet er stengt. Som ikke prioriteres fordi det bor for få folk der. Det er liksom ikke «lønnsomt» når en teller folk og biler. Til tross for det faktum at eksportverdien bare av laks som produseres i de tre kommunene på ett eneste år er 3-4 milliarder kroner. Det er større enn hele veiinvesteringen. Laksen alene kunne betale veien på ett år. Er det samfunnsøkonomisk riktig å la være ? En vei som sikkert kan avskrives over 100 år. Og som vil bety så mye for turisme og annet næringsliv.

Hanne Skartveit antydet også i analysen sin at noe av Senterpartiets fremgang skyldes at vi som er flyttet til byene, men har aner i distrikts-Norge sympatiserer for mye med disse stillestående standpunkter der ute. Og at vi jobber for å la tiden stå «stille» i hele Norge i ren sympati.

Neida. Vi heier ikke på bygde-Norge fra Løren fordi vi er nostalgikere, eller av medynk til våre røtter og forfedre. Vi gjør det fordi vi vet at uten at vilkårene er til stede for å bo, leve, elske og produsere i distriktene der ressursene finnes, så svekkes verdiskapning i hele Norge dramatisk. Vi klarer å tenke to tanker samtidig.

Så kjære Hanne Skartveit og Erna Solberg og andre med alt for stor avstand til distriktene. Folk stemmer neppe Senterpartiet fordi tiden står stille. Det har de det for travelt til. De gjør det trolig fordi de er skuffet, lei seg og ørlite forbannet fordi dere ikke tydelig nok ser verdiskapningen som skjer i de små kommuner og utkantene fra de fine bygårdvinduene deres i Oslo og Bergen.

Og det er trolig et større problem for dere enn for dem….

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*