Stille før dommen

Torill Olsen. Foto: Johan Isak Niska
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Om 11 dager behandler Stortinget regionreformen. Den 8. juni er datoen da Finnmark tvangssammenslås med Troms med et rungende stortingsvedtak. Et mirakel måtte til om det ikke skjer. For på Stortinget er de som vil i flertall, de som ikke vil i mindretall eller vingler fra side til side, og vi som bor her i Finnmark sitter ganske så stille i båten. Hvorfor?

Det handler om fakta og følelser. Det handler om makt og avmakt. 

Historier om overmakta

Finnmark har årelang erfaring med å bli overstyrt av myndighetene og mangel på selvråderett. Gjennom flere generasjoner forteller folk historier om statsstyrte tiltak som fornorskning, krigsstrategi, behandling av partisaner, fiskeripolitikk, gruvedrift, forsvarspolitikk, reindrift, samer, kvener og forholdet til Russland, for å nevne noe. 

Aksjonstretthet

Få områder av landet har satt i stand mer opprør og protester enn Finnmarkingene: Kautokeino-opprøret i 1852. Mehamnslaget 2. juni i 1903, Folkeaksjonen mot utbygging av Alta-Kautokeino-vassdraget i 1979, Folkeaksjon Framtid For Finnmark (Aune-lista) 1988-89, Folkeopprøret i 2001, Kystaksjonen mot Røkke i 2014, Kystaksjonen i Vardø 2017, for å nevne noen.

Det var ikke mange som førte til vesentlige endringer. Det koster å stå i kamp, folket blir sliten, det fører sjelden til noe. Med unntak av Alta-saken. Jeg kommer ikke på flere.

Flytting av makt

De siste årene har politikerne fridd mer og mer til områder der det bor flest folk, dvs. i byene. Bypolitikk erstattet distriktspolitikk. Det er konsekvensen av flertallsstyre. Samtidig har man startet en «utmattelsesstrategi» overfor mer grisgrendte strøk: Institusjoner flyttes stykkvis og delt over tid, først ledelse og støttefunksjoner (fjernledelse), deretter reduksjon av stillinger. Vi ser det i direktorat, vegvesen, NAV, Skatteetaten, banker m.fl.

Samtidig står ikke fylker og kommuner sammen. Mange små steder har blitt store nok til å få makt i sin del av fylket og mener de ikke behøver å støtte andre. Denne splittelsen er som hånd i hanske for de som ønsker å endre for eksempel fylkesgrenser.

Å sloss mot et spøkelse

Regionreformen er umulig å sloss mot, fordi det ikke er noe konkret. Det er ingen som sier at arbeidsplasser skal flyttes, makt skal til større sentra, regionalpolitisk makt svekkes eller at det blir mindre penger til små steder. Det er noe vi som er mot regionalisering ser som en konsekvens av politiske handlinger. Det er en akademisk analyse som folk i beste fall svarer på med å si: «Du må ikke være så negativ». 

Regionreformen er egentlig et genialt politisk spill for å lamme folkets motstand. Men det er jo ikke sagt at det er det som foregår. Politikerne styrer litt, resten tar samfunnsutviklingen og de økonomiske mekanismene seg av. Sentrumspolitikk dominerer over hele verden, med unntak av noe små spede forsøk på å bremse utviklingen. 

Hva skal vi gjøre?

Det er for sent å gjøre noe med 8. juni, hvis ikke det berømte mirakelet skulle skje. Hva står vi igjen med av «kampmidler», hvilket handlingsrom har vi i Finnmark som ikke ser noen fordeler ved å bli en del av Troms?

Vi kan enten bruke stemmesedlene våre og håpe at sittende regjeringskoalisjonen ikke vinner valget slik at den nye regjeringen reverserer sammenslåingen. Men kan vi stole på Arbeiderpartiet i den saken? Kanskje kan vi lage nok en aksjon og prøve å få med oss hele Distriktsnorge slik at flere politiske parti snur i saken. Klarer vi det?

Eller vi kan sitte stille i båten og håpe at det ordner seg…

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

1 Comments

  1. Sigrun kvaran 29. mai 2017 at 11:19

    Diktatur. Hvor er det blitt av det berømte norske demokratiet? Hadde vi bare fått utsatt denne saken til etter valget hadde vi hatt en sjanse.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*