Korsen e det med husken din?

Torill Olsen. Foto: Katrine Hildonen Henriksen
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Å bli eldre er faktisk ikke så verst, hadde det ikke vært for at harddisken har blitt så full at det går utover husken. Neida, jeg snakker ikke om demens, men vanlig dagligdags glemsomhet som får de underligste konsekvenser. 

For eksempel det med navn. Nå kan jeg riktignok ikke skryte på meg at jeg hadde klisterhjerne på navn i ungdommen heller, men nå har det blitt så ille at jeg angrer på at jeg ga ungene dobbeltnavn.

Naboene er stort sett navnløse, og folk jeg har kjent siden barneskolen er blitt «ho mørkhåra, du vet, ho som har det grå huset i svingen dem bygde på i fjor, det er i den gata som heter…. (pause) ja, uansett, ytterdøra hennes er rød, husker du ho?»

Heldigvis er venninnene min nokså bortreist de også, alderen har tatt dem med, så vi kan grunne lenge på hva hun heter. Sånn sett har våre rødvinsvenninnekvelder blitt ganske intetsigende, for vi sitter stort sett og gjetter på navn i et par-tre timer.

Å slarve har dermed blitt helt umulig, for ingen husker navnet på de man skal slarve om, og da faller jo hele poenget bort. Et par ganger har vi husket feil navn, og da har det blitt til et usant rykte på bygda om at Britt er skilt fra Hjalmar, mens det er Kari som hadde gått fra Svein. Eller omvendt. Uansett. Du ser tegninga. 

En annen konsekvens med dårlig husk er at det blir mye vandring rundt i huset. Jeg kan ta må meg skoene og jakken i yttergangen, huske noe jeg har glemt, og så gå inn på soverommet for å hente det jeg hadde glemt, og så stå der på soverommet og ikke huske hva det var jeg skulle hente der.

Så må jeg gå tilbake til gangen, tenke litt, noen ganger kommer det ikke opp, så jeg går ut i bilen og kjører til butikken. Da husker jeg at det var pengboka jeg skulle hente i ulljakkelomma på soverommet, og da må jeg kjøre tilbake og hente den.

Sånn går no dagan. 

Hvis jeg blir stressa blir det med husken enda verre. For eksempel da jeg forsov meg i forrige uke og måtte skynde meg med morgenstellet. Da kom jeg på jobb med lange flotte øyenvipper og eyeliner på det ene øyet, mens det andre var sykelig blast og konturløst.

Jeg har også kastet håndveska i søppeldunken og tatt søpla med på jobb når jeg har sprunget ut i bilen på ekstra stressede morgener.

Nå tenker du sikkert at hun skulle no ha gått til legen og sjekka at det ikke er noe mer alvorlig som ligger til grunn for glemsomheten hennes. Det tror jeg ikke, for jeg husker andre ting helt tydelig. For eksempel husker jeg veldig godt hvordan umodne blåbær smaker, den første forelskelsen, hva politiske parti lover og ikke holder + de idiotiske uttalelser fra presidenten i USA. 

Men det fins trøst: En gruppe forskere fra University of Toronto i Canada hevder hvis man er glemsom fungerer hjernen helt perfekt. For hjernen er langt bedre til å treffe beslutninger hvis man i ny og ne glemmer småting i hverdagen. 

– Det viktigste med hukommelsen er å optimere evnen til å ta beslutninger. Det er viktigt at hjernen glemmer irrelevante detaljer og i stedet fokuserer på de tingene som hjelper oss med å ta avgjørelser i den virkelige verden, sier Blake Richards, professor ved Toronto University.

Bare husk på det når du sitter der neste gang og gjetter på navn og andre småting!

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

2 Comments

  1. Torgunn Steinheim 13. juli 2017 at 13:54

    Dette er jo litt beroligende for en gammel dame som er begynt å bli litt bekymret over egen glemsomhet. Kanskje den ikke er så ille enda. Så takk for denne.

  2. Takk atter en fulltreffer fra din penn. Nå er jeg ikke bekymret for glemsomheten.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*