Når er nok nok?

Arne Pedersen. Foto: Torbjørn Ittelin
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Når er egentlig nok nok? Jeg etterlyser en grundig analyse av hvilke skadevirkninger struktureringa har for samfunnene som taper fiskerettigheter. Og jeg vil ha svar på hvor grensen egentlig går før de ivrigste «kvotesamlerne» er fornøyde.

– Hvorfor stoppe ved åtte kvoter? Hvorfor ikke ti? Og hvilket tall er det vi diskuterer om fem år, når de som har investert i kostbare båter og teknologi må ha enda mer fisk for å få lønnsomhet nok?

Både jeg og Kystfiskarlaget mener noen snart må definere hvor grensene skal gå, istedenfor å stadig komme tilbake med nye krav om grenseflyttinger steg for steg.

Presser grensene

Tidligere har man sagt at tiltakene rundt strukturering gjøres for å sikre lønnsomheten. Men på mange måter er man jo kommet dithen at båtene er så belånte at grensene for lønnsomhet hele tiden skyves.

Deretter går man til ministeren og ber om et kvoteregime som gjør at man kommer i land med opplegget sitt.

Jeg spår en fremtid der kvotesalget eskalerer ytterligere. Og at selv om en del fiskere og rederier kan tjene penger på det, så er ikke dette en utvikling som gagner kysten som helhet.

I tillegg til en utredning om hvor langt kvotesamlingen bør få gå, ønsker jeg også at man analyserer effekten dette har for kysten.

Vi bør få en diskusjon om hvor store skadevirkninger langs kysten vi kan akseptere.

En syk politikk

Det er jo dette som er hele svakheten i struktursystemet – at svakere fiskerisamfunn må vike for hensynet til «den frie tilpasning» for aktørene. Dette truer hele kystkulturen, det er en syk politikk, ikledt andre klær og penere ord.

Så når jeg snakker om «en friere tilpasning», så er det jo ikke de som sliter hver dag på Leknes, i Vardø og i Sørvær jeg tenker på. Lønnsomhet er det jo ingen som er mot, men det er den virkningen strukturpolitikken påfører lokalsamfunnene jeg er imot.

Og vi har jo faktisk lønnsomme samfunn i dag. Det er jo bare å se på hva som skjer åpen gruppe, som er lønnsom fordi kvotene er gratis. Men den type lønnsomhet vil man altså ikke ha.

De som har undersøkt dette, vet at banken og kvotemeglene tar en stadig større andel av verdilinja fra hav til marked. Og spørsmålet er hvorfor Sandberg vil at bank og finans i større grad skal nyte godt av verdiskapningen langs kysten.

Mister kontroll

I et litt lengre perspektiv mener jeg at samlingen av kvoter på få hender kommer til å ende med at norske interesser mister eierskapet til fiskeressursene.

Se for eksempel hva som har skjedd i ringnot, der man har latt det gå så langt at mange mener kvotemarkedet i Norge er for lite.

Vi kan da komme i samme situasjon som da man hevet fylkesbindingene under henvisning til at det var urettferdig at kvote-
eiere i Finnmark ikke skulle få oppnå samme pris for kvotene sine som kvote-eiere andre steder i landet.

Det argumentet kan fort komme til å bli brukt den dagen et større ringnotrederi på Vestlandet skal avhendes og det ikke finnes kjøpere i Norge med kraft nok til å overta. Ønsker vi oss en John Fredriksen som sitter utenfor landets grenser og kontrollerer hele hvitfiskkvota? Er det dette som er Sandbergs drøm om «fri tilpasning»?

————

Gjesteskribent/debattant Arne Pedersen er leder i Norges kystfiskarlag, fisker og Ap-politiker. Han er bosatt i Vestre Jakobselv i Finnmark, og en aktiv deltaker i samfunnsdebatten.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Gjesteskribent
Under denne profilen vil flere ulike gjesteskribenter berike Sett Nordfra med sitt innhold.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*