Bill.mrk «Uskyldig dømt»

Illustrasjonsfoto. Fotograf: Nina Kragesteen
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Brevvenn, smak på ordet, det høres mer uskyldig og tilforlaterlig ut enn disse nymotens greier som facebook, messanger og sms? Nå nå, jeg er ikke så sikker på det.

Da jeg var tidlig i tenårene hadde jeg og mine venninner så mange brevvenner at vi brukte timesvis på jenterommet for å få svart på alle brevene.  Fordelene var at vi ble veldig god i norsk på skolen og foreldrene våre syns det var søtt at vi var hjemme og skrev brev heller enn å sitte i baksetet på  biler og kline med unggutter.

At vi klarte begge deler er en annen historie.

For å få litt variasjon i brevvennene fant jeg ut at jeg skulle svare på en rubrikkannonse jeg fant i et av bladene på nattbordet til pappa. Det var en ung mann, noe eldre enn de jeg var vant til å omgås med, som satt ensom i fengsel og trengte brevvenner. Under annonsen stod det Bill.mrk ”Uskyldig dømt”.

Jeg trodde ham på hans ord og startet å brevveksle med ham. Jeg løy litt på alderen og prøvde å gjøre skrifta mi mer voksen. Selv viste det seg at han var fra Pakistan, gift og uskyldig dømt for mord på 2 personer. Det ringte ikke en eneste bjelle i mitt 14-årige hode.

Vi brevvekslet i flere måneder. Han maste om bilder, men jeg kunne jo ikke sende noe, for jeg så jo ut som ei barnerumpe. Han sendte imidlertid et bilde av seg selv som gjorde at jeg ble litt satt ut. Fyren hadde verdens største øyenbryn og var jo minst 100 år!  Jeg lot være å svare på en stund, hadde faktisk litt kvaler for hva jeg muligens hadde rotet meg opp i.

Så kom dagen da jeg fikk brevet der han fortalte at han hadde fått permisjon og skulle komme på besøk til meg. Da fikk jeg panikk.

Under middagen samme dag fortalte jeg mamma og pappa om denne mannen som satt uskyldig dømt i et norsk fengsel, at han var redd og fra utlandet og kjente ikke vår kultur og alt… Og at han hadde vært min brevvenn noen måneder og at han egentlig er ganske grei, og… ja… han har lyst til å komme på besøk til meg.

Det ble helt stille rundt bordet, alle hadde stivnet i sine posisjoner. Men det varte ikke lenge.

Det ble en huskestue uten like. Pappa lurte på om det fantes hjerneceller i hodet mitt i det hele tatt, og mamma lurte på om vi kanskje burde reise bort en stund i tilfelle fengselsfuglen dukket opp.

– Uskyldig dømt, ropte pappa! Tror du han sitter i fengsel for ingenting? Jeg unnlot å komme med min brevvenns forklaringer om plantede bevis.

Den gangen, i min 14-årige verden, syntes jeg faktisk at foreldrene mine overreagerte og alltid trodde det verste om alt. Det sa jeg også til dem, og ble øyeblikkelig sendt opp på rommet mitt.

– Og der skal du formulere et brev til denne utenlandske morderen og fortelle at du er en dum fjortis som ikke skal ha besøk av noen! Og det skal sendes til ILA landsfengsel med ekspressfart!

Det gjorde jeg, og hørte aldri noe mer fra min uskyldig dømte brevvenn. Husarresten ble imidlertid noe lenger enn vanlig etter den historien.

Men det lærte meg at om kontakt skjer med brevpost, mail, sms eller messanger kan enhver bli lurt opp i stry. Og for oss som har levd en stund vet vi jo at ikke alt var så mye bedre før…

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*