En nordhistorie om poteten

Leena Katriina Pedersen i potetåkeren, potethøsten var sen i Finnmark i år. Foto: Jens Pedersen.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Jeg kjøper de få potetene jeg bruker på butikken, og tenker ikke på hvor mye den har betydd for oss her nord i kampen mot sult og nød. Men noen vet og husker, og de tar opp poteten i disse dager med respekt og kjennskap til dens historiske betydning.

En av dem er Jens Pedersen i Vestre Jakobselv i Finnmark. Det er han som har forfattet den teksten du nå får servert:

Jens Pedersen.

Det ble over 10 foll poteter i år. Stikkprøver forskjellige steder viste 8-13 poteter per settepotet. Kunnskaper, tradisjon, natur og ikke minst troen på en bra avling ga et godt resultat. Og settepoteter for neste år er lagret på et godt og trygt sted.

Maria Poikela satte de første potetene i Vadsø i 1843. 3-4 år senere har hun gitt settepoteter til svigerinnen i Jakobselv, Margareta Hyötylä, min tippoldemor. Margareta med familie ble dermed de første som dyrket poteter i Jakobselv.

Poteten ble et viktig bidrag i mathusholdningen. Helsemessig gjorde bruken av poteter og multer at skjørbuken ble redusert. Fra den første poteten kom hit har den vært viktig for oss. Spesielt hvis det gikk galt på sjøen og det var lite kjøtt tilgjengelig var poteten svært viktig å ha.

Denne Maria Poikela må ha vært en foregangskvinne på mange områder. Hun var datidens «potetprest». Prestene på den tida var de som først og fremst spredte poteten og oppfordret til bruk.

Mye tyder på at Maria også var den som ble kalt for «fiskerens kone». Foruten å ha hjemmearbeid, ta seg av husdyra og dyrke jorda deltok hun også i fisket. Hun kan også ha vært modell for personer i bøker og rapporter. Hun levde lenge og døde først tidlig på begynnelsen av 1900-tallet.

De siste årene bodde hun hos Benronka-familien i Vadsø. Sønnen i familien var Johan Beronka. Han som skrev Vadsø bys historie og som kan ha vært en av informantene til fortellinger om henne.

Tradisjonen med å dyrke poteter er viktig å videreføre. Mange foll blir det når landet pløyes, slettes og det graves snorrette renner. Settepoteten settes med groen mot sør og et ikke for tykt jordlag legges over. Landet molles så det blir benker med plass til mange nypoteter.

Ugress lukes, men ikke alt skal bort der det er tørt. Ugress holder på vann. Ca 14 dager etter at kålen blomstrer er poteten blitt så stor at den kan etes. Normal tid for å grave opp avlingen her vi bor er vanligvis i midten av september. Settepoteter skilles fra matpotetene og oppbevares gjennom vinteren i jordkjeller. Alt dette skulle gi mange foll.

Andre faktorer som klima og lys døgnet rundt bidrar også til best mulig avling. Og da spesielt for mandelpotetene. Levereglene er viktige å følge. I Bibelen finnes mange fortellinger om hvordan få flest mulige foll. Gjennom lestadianske leveregler sies det bl.a. at «tifoldet kommer hvis du oppfører deg etter tradisjoner og regler».

Å kaste mynter ut på jorda for at de skal bringe lykke over avlingen har også vært vanlig. Er man heldig kan man finne gamle spesidaler fra 1700- og 1800-tallet på de tidligste jordene på strekninga fra Klubben til Paddeby og tilbake igjen. Skulle man finne noen av disse, er rådet mitt å la de ligge. De bringer lykke der de er. Ikke bare for eierens avling, men også for naboens.

Under jektetrafikken langs kysten var det ikke bare fisk som ble transportert nedover til Bergen. Mandelpoteter fra nord ble også en handelsvare. Og betaling for fisken og potene var i mynter. Noen av disse ble kastet ut på jordene for å øke avlingen ytterligere.

Bergen heter på kvensk/finsk Peruna. Peruna kan oversettes til potet. Kan nordnorske mandelpoteter ha ført til at Bergen har fått navnet Peruna?

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*