Det fins mange Tysfjord

Illustrasjonsfoto. Scanstockphoto.com
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Jeg har fulgt Tysfjord-saken en stund. Den er grusom på så mange vis, aller mest fordi den er rå og brutal, har pågått så lenge og skadet så mange fra de var små. Det jeg er bekymret for nå er at Tysfjord-saken blir så knyttet til det samfunnet at andre bygder og byer i Norge går fri.

De siste dagene har ekspertene fått uttale seg om årsakene til 151 seksuelle overgrep som har pågått i en mannsalder. Grove overgrep på småunger helt ned i 4-årsaldren til godt voksne på 75 år. Forsøk på forklaringer vingler mellom samiskhet, småsamfunn, lukkethet, kultur og religion. 

Jeg mener bestemt at vi skal være varsom med å tro at dette er typisk for Tysfjord. Omfanget er muligens større, det fins vel neppe «normaltall» å sammenligne med, og fokus på faenskapet er viktig. Men vi er mange som kjenner igjen historiene fra Tysfjord – selv om vi er fra helt andre steder.

I min barndom ble vi tidlig lært opp til å unngå enkelte menn: «Hvis han stopper og vil prate med deg, må du bare springe», sa moren min uten noen forklaring. Og vi aksepterte at de var farlige og som oftest sprang vi. 

Men noen ganger, når vi var flere i lag, tok vi i mot både tyggis og fylt kamferdrops fra dem, og sprang så fort at halsstrømpene gled ned i skoene hvis de ba oss inn. Men sånt gjorde vi aldri alene. Det var farlig.

Da vi ble eldre fikk vi tilbud om penger: «- Hvis jeg får kjenne», som de kunne si med plirende øyne og smattende munn. 

Noen av oss greide oss godt, vi kom unna. Kanskje fordi vi hadde våkne foreldre eller fordi vi rett og slett hadde flaks. Mange slapp ikke unna, men sitter taus inntullet i svarte minner og grøsser når de leser historier om Tysfjord. 

Selv blir jeg utmattet og forbannet av at vi som et opplyst samfunn med gode varslingssystem ikke klarer å verne våre barn og oss selv for voldsmenn og drittsekker. Som jentunge og ung kvinne følte jeg at det var like mye mitt ansvar hvis jeg ble antastet som det er overgriperens ansvar å ikke forgripe seg. Det er ikke sånn det skal være.

Vi må aldri slutte å kreve at vi skal ha et samfunn der det er trygt å vokse opp, og at myndighetene har utviklet systemer for å avdekke overgrep og vold. Og da må vi ha trygge varslingsrutiner som virker uansett om man bor i Tysfjord, på vestlandet eller i en bygård i hovedstaden. 

I mellomtiden må vi fortsette å fortelle våre barn om at ondskapen også kan bo i nabohuset!

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

2 Comments

  1. Du er så flink til å si de rette ordene. Det er så viktig å plassere skyld der den hører hjemme, hos overgriperen- uansett. Bra du starter debatten og la den aldri stoppe.

  2. Jeg er så enig, og har skrevet en del om dette på bloggen min. Det er feil å legge ansvaret på barna, at det et de som må passe seg, unngå overgriperne, og løpe fort nok. Jeg er en av de som ikke klarte å løpe fort nok. Til det var de for mange, og den verste overgriperen for nær. Jeg kan helt alene dra opp ett helt «Tysfjord» ut av mitt lille hjemsted, og der kan det ikke skyldes på religion en gang.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*