Påskeferie før i tiden

Foto: Torill Olsen
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Vi hadde ikke hytte da jeg vokste opp, det var det ikke mange som hadde. Husker mamma sa at det ville heller ikke hun ha, for det var nok å vaske ett hus, om man ikke skulle bruke fridager til å vaske ett til – på gammelmåten. Tur- og skigåing hadde vi heller ikke så veldig god tradisjon på, kanskje en tur eller to på gamle treski i løpet av påsken, men slett ikke hvert år.

Så hva gjorde vi unger i påsken, da?

Hvis påsken var tidlig ble det ofte uværsdager med fokk og rokk. Det betydde innesitting. Hvis påsken var sein kunne vi dra på fjæratur, tenne bål og lete etter fine skjell. Men stort sett kjedet vi oss fordervet  i påsken. Vi unger var skjønt enige om at påskeferien var den verste av dem alle.

På kjøkkenveggen hang kalenderen som viste bilder av hvitveis i mars, mens snekovet slo inn mot nordveggen. På kjøkkenbordet stod påskekyllinger med vaklede plastføtter kjøpt nye på Samvirkelaget hvert år, for vi ribbet dem for både føtter og fjær i løpet av fridagene. Ufattelig at det den dag i dag ikke er noen som kan lage påskekyllinger med føtter som gjør at de står støtt. 

Vi hørte på radio, eviglange gudstjenester med død og redsel, mishandling av Jesus og salmer vi aldri hadde hørt før, ikke en gang på søndagsskolen. Verst var langfredag, vi unger grudde oss til den lengste dagen i året. Da stod vi opp så sent vi kunne, for eksempel klokka 8 om morren, og begynte nedtellingen.

Allerede klokka 11 om formiddagen var tålmodigheten slutt. Da begynte krangling og spetakkel, som endte med at vi ble sendt ut for å leke, uansett vær. Vi trakk gatelangs alene med slepende skritt, det var ikke mange andre unger å se, de var vel på hyttetur eller skitur med spreke foreldre, eller hjemme og kjedet seg ihjel de også, fant vi ut. Det ble så ille at vi gledet oss til skolen skulle begynne igjen.

Men det fantes påsker da vi ikke var hjemme, påsker da vi fikk reise til besteforeldrenes bondegård der mesteparten av livet foregikk utendørs, og der påsken ikke stod i veien for nødvendig jobbing. Det var lykke.

Det var fritt for påskepynt, og radioen var kun på når det var værmelding, varsel for fiskebankene og nyheter, samt når Jesus hadde stått opp påskemorgen og gudstjenesten virket lysere på radioen hos dem enn hjemme. 

Joda, vi måtte hjelpe til i fjøset, hente vann i brønnen, vaske kopper, måke snø, fiske litt, besøke slekta og ellers leke i akebakken eller gå på ski. Å sitte inne og krangle fikk vi ikke lov til, og på de rødeste dagene fikk vi ikke spille kort eller brettspill. Men det gjorde ingenting, for vi slapp å «feriere», våre besteforeldre hadde ikke et tydelig skille mellom arbeid og fritid. Dyrene og naturen bryr seg ikke om fridager, sa bestefar. 

Og det gjør ikke unger heller.

Som voksen kunne jeg også ønske litt mindre skille mellom ferie og jobb. Drømmen måtte vel være å ha litt mer fri når man jobber, og litt mer jobb når man ferierer?

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*