Ny bok om barndom i etterkrigstidens Finnmark

Honningsvåg under gjenreisning. 1946. Foto: Ola Hanche-Olsen, Finnmark Fylkesbibliotek
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

«Med krigen som skygge» er tittelen på den nye boka til Roger Albrigtsen.

Her blir leseren kjent med 19 menneskers opplevelser fra krigs- og etterkrigstid i Finnmark. Beretningene er åpne, ærlige og sterke. Dette er forfatterens bidrag til historien om et folk der mange med sine sterke rygger ennå bærer minnenes bagasje.

I dette portrettintervjuet forteller forfatteren hvordan det har vært å skrive om, og snakke med mennesker som har opplevd, et av krigens største traumer.

 Hvorfor skriver du ei bok om et så dramatisk tema?

Med boken ønsker jeg å fortelle historiene til en hel generasjon som ennå sitter igjen med mange spørsmål. Fra barneårene på slutten av 1940-tallet, ungdomstid på vei inn i en ny, kald, krig frem til en alderdom hvor refleksjoner rundt egne opplevelser kommer stadig nærmere.

Dette er stemmene som sjelden har blitt hørt. Godt voksne som gjerne vil fortelle.

I boken blir leseren kjent med en rekke mennesker som berører ulike tema i sine beretninger. Jeg har reist rundt for å samle inn minner i samtale med etterkrigstidens barn. Historiene om finnmarkingenes dramatiske krigsopplevelser blir stadig mer kjent gjennom en rekke bøker som har blitt, og vil bli, utgitt.

Mange har gjennom årene fått kjennskap til hvordan de voksne opplevde deportasjon og huleboertilværelse, ennå lever fortellere.

Men hvem har egentlig spurt barna om tiden som fulgte, en tid hvor lyden av hammerslag og fellesskap preget hverdagen? En tid hvor fokus ikke lå på å snakke om det som hadde vært, en tid hvor en skulle komme seg i hus.

Gjenreisningen av Finnmark og Nord-Troms tok svært lang tid, ble barna glemt i denne tiden? Jeg tror boken bidrar til at flere av barnestemmene nå blir hørt.

Som frilansjournalist har jeg møtt flere som har hatt opplevelser de ville dele, dessverre blir beretningene som oftest små bruddstykker i artikkel-format.

Dette prosjektet er viktig for en hel generasjon, jeg ønsker med boken å gjøre dypdykk i minner og presentere disse med respekt for den enkeltes historie.

I prosessen lot jeg den enkelte fortelle fritt om sine opplevelser. Det handler rett og slett om at jeg vil la stemmene bli bevart for ettertiden slik at også nye generasjoner kan bli kjent med vår nære fortid.

Hvorfor kommer boka ut nå?

Etter forrige bok forsvant fort «kapitler» da menneskene som fortalte gikk bort. Historiene deres er heldigvis bevart i boken.

Årsaken til at boken kommer ut nå handler om at man i et slikt arbeid med å formidle historie begynner å få veldig dårlig tid. Jeg er tilhenger av å møte mennesker for direkte samtaler/intervju, ikke nødvendigvis pløye gjennom faglitteraturen fra A til Å for å skrive lange utredninger om krigen i nord. Det har mange gjort før meg.

Jeg ser også at leserne foretrekker personlige beretninger, og jeg tror at enkelthistoriene betyr enormt mye for tiden. Dette ble nylig trukket frem av forfatteren Antony Bevoor i et intervju i forbindelse med et besøk i Norge.

Du intervjuer en del tidsvitner, hvordan har den delen av jobben vært?

Det er totalt 19 historier i boken. Jeg bruker å si at en samtale er ikke en samtale før det har gått minst 30 minutter, først da har man oppnådd tilliten som man behøver for at den enkelte skal åpne seg. Kanskje får man også lettet litt på det følelsesmessige underveis?

For flere av tidsvitnene har det å fortelle vært godt. Det er det de sier til meg i etterkant. Historiene i boka er ikke lange innholdsmessig, men innholdet beskriver både traumer og opplevelser som man gjerne skulle vært foruten.

Var det vanskelig å finne folk som ville stille opp i boka?

Etter at min siste bok, ”Krigens vitner Finnmark-skjebner 1940-1945”, utkom har en rekke fastboende og utflyttede finnmarkinger kontaktet meg med spørsmål om jeg kan bidra til å fortelle deres historie.

Det at jeg fikk disse henvendelsene fikk meg til å reflektere over hvor viktig det er å gi stemme til etterkrigsgenerasjonen. Idéen om ”Med krigen som skygge” begynte å ta form.

Så nei, det har ikke vært vanskelig. Jeg hadde flere intervjuer jeg kunne ha gjort, kanskje de vil bli gjort senere. Vi får se.

I ditt researcharbeid, fant du mye informasjon om denne tiden i litteratur, aviser eller andre kilder?

For meg var det ikke viktig å drive slik research da akkurat denne boken handler om den enkeltes minner, jeg vil gi en stemme til de som opplevde etterkrigstidens Finnmark. Kunnskapen om etterkrigstiden har jeg tidligere tilegnet meg både gjennom litteratur og intervjuer som ble gjort i forbindelse med andre bokprosjekter.

Hvordan har du opplevd å skrive denne boka?

Det har vært spennende, utfordrende og følelsesmessig sterkt. 

Arbeidet har gitt meg en rekke refleksjoner. Selve skriveprosessen har egentlig gått ganske greit. Utfordringen har vært å begrense meg til essensen av den enkeltes historie. Dette skal være en bok som både gir en gjenkjennelse hos de som har opplevelser og en bok som vekker følelser.

Jeg opplevde at fortellerne satte pris på å fortelle, samtidig lærte jeg mye om hvilke minner som ennå i dag «sitter» hos den enkelte. Det har i det hele tatt vært en god reise, jeg håper at jeg har fått vist et tverrsnitt av etterkrigshistoriene.

Hva vil du oppnå med å gi ut ei slik bok?

Det handler rett og slett om at jeg vil la stemmene bli bevart for ettertiden slik at også nye generasjoner kan bli kjent med vår nære fortid. Det handler også for egen del om å få en mulighet til å kunne arbeide videre med enkeltpersoners historier i årene som kommer. Jeg elsker å formidle. Om det er foran en skoleklasse som vikar, på en guidet tur på steder hvor hendelser har funnet sted eller om det er gjennom en bok spiller egentlig mindre rolle. Det viktigste er selve formidlingen. Det at noen får anledning til å leve seg inn i krigs- og etterkrigstid i vår nordlige landsdel.

Hvordan er interessen for boka?

Interessen er enorm. Forlaget og jeg begynte tidlig i prosessen å benytte Facebook som markedsføringsarena. En direkte/personlig kontakt med de som stilte spørsmål og bestilte bøker har vært ekstremt viktig for meg. Det å svare på meldinger og få nye historier har gitt meg mye. Et par tips om intervjuobjekter kom også via bokens facebook-side.

Boken har forhåndssolgt noen tusen eksemplarer, av alle mine bøker er det denne siste som på et så tidlig tidspunkt har blitt viet en så stor interesse. Det er gledelig og gir meg lyst til å fortsette arbeidet i årene som kommer.

Du har en oppfordring til folk om å intervjue sine slektninger om krigs- og etterkrigsminner, hvorfor det?

Jeg skulle ønske at flere kunne intervjuet sine slektninger før det er for sent. Stemmene er i ferd med å bli borte. Det vil være et tap for vår felles hukommelse om disse ikke samles inn.

Jeg vil samtidig gi honnør til alle de som gjennom årene har gjort intervjuer og skrevet bøker. Lokale historielag, journalister og forfattere har virkelig stått på i mange år.

Ett av tidsvitnene i boken avslutter samtalen med følgende ord:

–Det er ikke så mange igjen av oss som husker…

Utdrag fra boken: Manfred trenger et hjem

Martin Schanche. Foto: Roger Albrigtsen

Den 9. april 1940 landet tyske fly på Lade i Trondheim. Ved hjelp av velvillige trønderske entreprenører begynte okkupantene å bygge ut Lade, på Fornebu sto også norske arbeidere og entreprenører i kø for å hjelpe til. Mens krigen raste i nord så det ut til at det var viktigere for noen å hjelpe tyskerne.

Snart så en permanent flyplass av strategisk betydning dagens lys. Rullebanen ble 1150 meter lang og 40 meter bred. Målet var å forsvare byen mot norske og allierte angrep. Nærforsvarsstillinger, luftvernstillinger og store lagre av ammunisjon og bomber kom også til.

Sommeren 1943 var 895 mann på plass, den totale kapasiteten med hensyn til innkvartering var da på 1719.

Det er tirsdag 3. april 1945. På Lade flyplass klyver 25 år gamle Martin Wunderle opp i sin Messerschmitt BF 109 slik han har gjort mange ganger tidligere.

Flyet er nytt, den siste modellen fra produksjonslinja. Etter å ha tatt av skjønner Wunderle at det er problemer med motoren. Han returnerer, og gutta i verkstedhangaren skrur. Det er klart for nok en takeoff. Martin er heller ikke nå fornøyd med måten flyet oppfører seg på. Han returnerer til hangaren hvor mekanikerne nok en gang må til pers. Motoren får ikke kraft nok.

Den tyske piloten Martin Wunderle, Martin Schanches far. Foto: privat

Tredje forsøk, flyet når femti meters høyde.

Et høyt smell høres, flyet går i bakken, det
brenner. En hund hopper forskremt ut av rommet bak cockpit og overlever. «Lockheed» er skvadronens maskot. Piloten Wunderle klarer man ikke redde.

I flammene dør mannen som noen måneder tidligere hadde blitt far til en gutt med navn Horst Manfred.

I dag kjenner vi Horst Manfred som Martin Schanche.


Utdrag fra boken: De stille tårene

Rigmor fra Repvåg (hun fra kapittelutdraget) Foto: privat

Jenta er seks år gammel. De grønne støvlene farges røde av blodet som flyter på kaia. Rundt henne på alle kanter ligger lam, sauer og geiter drept for fote.

Sakte går de om bord i skøyta som ligger og venter. Nede i rommet er det lagt ut matter. Tre-fire familier finner en plass.

En levende geitekilling har også fått plass, nød-proviant kalte de voksne den. Soldatene går fra hus til hus.

Når skøyta stevner ut fjorden ser hun kua deres som er bundet fast i en kai-stolpe bli skutt. Hun ser huset deres brenne.

Hun husker ingen lyder, ingen ord, men foreldrenes tårer, foreldrenes stille tårer.

…Det å se hjemmet sitt brenne, blodet flyte, husdyr skutt og foreldrenes stille tårer gjør noe med deg som menneske. For Rigmor er det minnene om leken i etterkrigstiden som bringer smilet frem. Hun hadde tre jevngamle venninner i Repvåg, sammen fant de hverandre i leken.

Fjæra var paradis, der drev jentene store bondegårder hvor skjellene de fant var husdyrene. Hesteskjell og kuskjell. Fjøs. En verden av spennende materiale som skapte inspirasjon til lek i timevis.

En snekkerkyndig bestefar førte opp leke-hus av kassebord, det ble til butikken hvor frø ble til gryn og knust murstein til kakao. Pengene ble laget av papir og kobber. Jentene hoppet paradis. Livet var godt, selv om inntrykkene fra dramatiske novemberdager senere ble krigens skygger.


Om forfatteren

Portrettfoto av Roger Albrigtsen. Fotograf: Christina Gjertsen, Frisk Bris Studio.

Roger Albrigtsen (født 18. januar 1971) er en norsk forfatter av krigshistorie. Han kommer fra Evenes kommune i Nordland, i dag bor han i Lakselv, Porsanger.

Albrigtsen er barnebarn av kurér, grenselos og XU-agent Magne Lindgren fra Skjomen.
Albrigtsen frilanser, og har skrevet en rekke krigshistoriske artikler for norske aviser og tidsskrifter, i tillegg har han holdt en rekke krigshistoriske foredrag i inn- og utland.

Han var våren 2008 debutant med boken Ukjent norsk krigshistorie – Sepals – Hemmelige baser på svensk jord 1944-1945.

Bibliografi

Ukjent norsk krigshistorie – Sepals – Hemmelige baser på svensk jord 1944-1945 (1.utgave 2008) ISBN 9788292844106

Operation Sepals – Hemliga Baser i Sverige 1944-45 (1.svenska översättning 2010) ISBN 9789185705337

Kattuvuoma under andra världskriget : mina egna minnen och andras berättelser / Ilmar Stöckel ; efterskrift Roger Albrigtsen (Tornedalica;59 2010) ISBN 9789197235853

Det siste brevet – menneskeskjebner og tysk krigsoppbygging Porsanger-området 1940-1945 (1. utgave 2013) ISBN 9788292844281

Krigsår i bilder – glimt fra Norge 1940-1945 (1.utgave 2014) ISBN 9788292844298

Fra fattigdom til krig -og fred? – Ole Lindseth (1.utgave 2014) ISBN 9788230327999

Krigsår i bilder 2 – glimt fra Norge 1940-1945 (1.utgave 2015) ISBN 9788292844359

Krigens vitner – Finnmark-skjebner 1940-1945 (1.utgave 2016) ISBN 9788292844300

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*