Nussir-ja får begeret til å flyte over!

Torill Olsen. Foto: Johan Isak Niska.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

I dag ble det kjent at Nærings- og fiskeridepartementet gir Nussir ASA driftskonsesjon for utvinning av kobber i Kvalsund kommune. – Gruveprosjektet vil styrke næringsgrunnlaget i nord. Det vil gi positivt bidrag til utviklingen av lokalsamfunnet, med nye arbeidsplasser og kompetanse, sier næringsminister Torbjørn Røe Isaksen (H).

Det skaper sterke reaksjoner og det provoserer meg voldsomt. Det gjorde det allerede i desember 2015 da jeg skrev denne kronikken: 

Vi bor og forvalter et av verdens mest sårbare områder på jorden. Vi er nord-mennesker som gjennom årtusener har levd med og av naturen.

Helt til ganske nylig har vi takket høyere makter for godt fiske og god jakt.
Helt til ganske nylig har vi sett i været og bedt gudene om å vente litt til sånn at han far rekker å komme hjem fra fisket før havet fråder.
Helt til ganske nylig har vi visst at rovdrift på naturen og grådighet slår tilbake på oss selv. Alt har sin pris.

Jeg vet ikke når det snudde. Når arbeidsplass-argumentet ble brukt mot alle andre argumenter og alltid vant. Når utvikling, lønnsomhet, eierskap og utbytte ble ja-ordene og miljøvernerne ble sett på som naive skruller som ingen brydde seg om. Finnmarkinger er ikke kjent som de største miljøvernerne i nyere tid. Ikke siden Alta-saken, som også handlet om så mye mer.

På arbeidsplassenes og pengenes alter har vi allerede startet ofringen av naturen vår:

Oppdrettsnæringa med sine hundretusener av rømt oppdrettslaks som endrer genmaterialet i villaksen i elvene våre. Gruveindustrien som får utslippstillatelser i naturen til stoffer vi ikke aner konsekvensene av. Olje -og gassindustrien som vandrer på rød løper inn i verdens mest sårbare havområder uten kritiske røster om beredskap og sikkerhet og alternativ energi.

Vi behøver ikke erfare konsekvensene av en slik utvikling. Det er bare å se til andre deler av verden der lokalbefolkninga og urfolk har invitert de store industriselskapene inn i sin uberørte natur.

Hvor er stemmen til fjordfiskeren, samen, småbrukeren, reindriftsutøveren – og Finnmarkingen. Vi har naturressursrike Finnmark, men eier ingen ting, vi er i ferd med å bli leilendinger i eget land, som en ironisk historisk kopi. Hvor lenge skal vi sitte stille med takknemlighet i blikket og se på at store selskaper kommer hit uten at vi stiller én eneste betingelse, verken på vegne av oss selv, vår natur eller vårt historiske ansvar?

I dette bildet kan Nussir bli dråpen som får begeret til å flyte over. Det murres allerede, men er det mange nok, er det kraft nok? Tiden for at bare naturvernere skal stille kritiske spørsmål omkring industrialiseringen av Finnmark er over. Det er på tide at folket stiller spørsmål, og at vi i media bruker vår journalistiske kompetanse til å stille kritiske spørsmål.

Du kan være for eller mot at Nussir får lov av myndighetene til å bruke Repparfjorden som søppeldynge. Men i anstendighetens navn må vi se på summen av alle industriselskap som trekker nordover og hva det samlet sett betyr for natur, kultur og nord-folket som bor her. I et demokrati er debatt og meningsbryting sentralt. Det er på tide å våge og mene og protestere!

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

5 Comments

  1. hilde kristin Bang 14. februar 2019 at 20:52

    Hva skal vi leve av?

    • Det er mange typer arbeidsplasser man kan etablere i et ressursrikt fylke som Finnmark som ikke koster miljø, kultur og natur så mye. De som sitter med makt og millioner prøver å fremstille det som om vi bare har et industrialisert valg i utvikling av Finnmark. Slik er det selvsagt ikke.

  2. Begeret fløt over for en god del år siden…Torill

  3. Hvem er NussirAGA?

Leave a comment

Your email address will not be published.


*