Regjeringen neglisjerer sjøsamenes rettigheter

Steinar Pedersen. Foto: Sametinget v/Jan Roger Østby.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Skrevet av Steinar Pedersen, Tana. Historiker, Dr. philos/PH.D.

Under den rødgrønne regjeringen ble det innført ordninger for krabbefisket som sikret at de som bor ved fjordene fikk gehør for sin selvsagte rett til å fange kongekrabbe rett utenfor støa. Dette var svært positivt og skapte ny optimisme i fjordstrøkene i Øst-Finnmark.

Denne retten ble imidlertid ganske raskt fjernet av den borgerlige regjeringen da den kom til makten. De minste båtene ble helt utelukket, og nå er det innført et kriterium om kroner 200 000 i inntekt fra annet fiske for å få en fullverdig krabbekvote. Nok en gang ser man også helt bort fra at line- og garnfisket i de indre fjordstrøkene

Laksereguleringene er et annet felt hvor myndighetene er i ferd med å knekke en gammel tilleggsnæring. Nedskjæringer i torskefisket for de som fisker i åpen gruppe er likeledes en sterk svekkelse av driftsgrunnlaget for fjordflåten og dermed sjøsamisk kultur.

En slik politikk som ytterligere undergraver den spredte sjøsamiske bosettingen og kulturen langs fjordene i nord, er ikke i overensstemmelse med Norges offisielle målsetting om å sikre samisk som en likeverdig kultur i landet.

I 2015 opprettet Stortinget et eget, uavhengig menneskerettighetsorgan – Norges nasjonale institusjon for menneskerettigheter (NIM), som skal påse at menneskerettighetene ivaretas og følges i norsk politikk og forvaltning. Ett av de første saksfeltene NIM tok for seg i en temarapport fra 2016, var sjøsamenes rett til sjøfiske.

I rapporten slo man fast at Sjøsamenes rett til fiske som en del av deres kulturutøvelse og basert på deres historiske fiske, bør lovfestes, og at dette er en del av sjøsamenes menneskerettsvern.

Gjennom Stortingets behandling av NIMs årsmelding for 2016, vedtok man våren 2017, at regjeringen på en egnet måte måtte komme tilbake til hvordan anbefalingene var fulgt opp.

Stortinget har selv oppnevnt denne uavhengige institusjonen for å påse at Norge oppfyller sine forpliktelser i forhold til menneskerettighetene. Det vil derfor være både oppsiktsvekkende og alvorlig hvis regjeringen og Stortinget selv ikke følger opp anbefalingene fra dette organet.

En lovfesting vil være en garanti for at fremtidige generasjoner også vil kunne livnære seg av de nære sjøressurssene, og bidra til at bosettingen opprettholdes også i småsamfunnene langs kysten og fjordene. Dette gjelder både sjøsamer og alle andre som bor i disse områdene.

Man har med spenning fulgt regjeringens reaksjon på NIMs anbefaling og oppfølging av vedtaket i Stortinget. Dessverre har det vist seg at den har vært i direkte strid med anbefalingene fra Norges eget menneskerettighetsorgan.

Høsten 2017 rapporterte nemlig regjeringen til CERD – Den internasjonale rasediskrimineringskomitéen – at arbeidet med sjøsamenes rettigheter er avsluttet – closed (CERD/C/NOR/23-24). NIMs anbefalinger ble ikke nevnt med et eneste ord, og heller ikke at Stortinget avventer regjeringens oppfølging av disse anbefalingene.

Regjeringens forannevnte rapport fra 2017 ble behandlet på komitémøtet i CERD i desember 2018. Der ble fortielsen av NIMs anbefaling om sjøsamenes menneskerettigheter på en prisverdig måte tatt opp av Sametinget og Samerådet.

CERD konstaterte, tydeligvis med bekymring, at samenes rett til sjøfiske på grunnlag av historisk bruk ennå ikke var anerkjent i Norge. Generelt anbefalte man Norge at det legale rammeverket når det gjaldt samiske ressursbruksrettigheter måtte forbedres, og slo spesielt fast at sjøsamenes rettigheter måtte lovfestes – ensuring that fishing rights are recognized by law (CERD/N/CO/23-24).

Det vil si at norsk lov på dette området ikke er i overensstemmelse med menneskerettighetene.

Regjeringens behandling av dette spørsmålet er direkte pinlig. NIM måtte nemlig i sin årsmelding for 2017 skrive at det verken var gjort noe med anbefalingene om sjøsamenes rettigheter, eller med Stortingets ønske om at regjeringen måtte gi en tilbakemelding om hvordan de var fulgt opp.

Stortinget vedtok deretter det samme i 2018, som året før, og ba igjen om at regjeringen melder tilbake hvordan man hadde fulgt opp sjøsamenes rettigheter og andre anbefalinger NIM hadde kommet med.

Det er ikke særlig vakkert at Norge som nasjon oppretter et uavhengig menneskerettighetsorgan, og deretter later som om dette organet ikke eksisterer – slik regjeringen har gjort i denne saken.

Man må iallfall tro at opposisjonen på Stortinget er seg sin rolle bevisst, og bidrar til at NIMs anbefalinger om sjøsamenes grunnleggende rettigheter settes på den politiske dagsorden. Den anbefalingen er altså: Sjøsamenes rett til fiske som en del av deres kulturutøvelse og basert på deres historiske fiske, bør lovfestes.

Det ville også være ønskelig og positivt om fylkespolitikerne i Finnmark og Troms nedfeller dette som en felles målsetting i arbeidet i fellesnemnda.

Hvis noen igjen skulle komme med den gamle leksen om at dette er tildeling av rettigheter bare til samer, bør man tenke seg nøye om. En konkret oppfølging av anbefalingen fra NIM om en lovfesting av sjøsamenes rettigheter, vil også sikre de grunnleggende sjøfiskerettighetene for alle i de samme områdene.

I den forbindelse minner jeg om at Høyesterett 9.3.18 slo fast følgende prinsipp:

Det er ikke til hinder for anerkjennelse av samenes rettslige stilling, at rettighetene også kommer personer med en annen etnisk bakgrunn til gode. (HR-2018-456-P, sak nr. 20177860, pkt. 86.)

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Gjesteskribent
Under denne profilen vil flere ulike gjesteskribenter berike Sett Nordfra med sitt innhold.

1 Comments

  1. Johan klemet h. Kalstad 25. februar 2019 at 14:20

    Jeg mener at myndighetenes manglende anerkjennelse av sjøsamenes rettigheter, henger sammen med den tradisjonelle oppfattelsen av begrepet same. I vår tid kom det på dagsorden på tampen av 1960-tallet. Den gang var rein, kofte og fattigdom sentrale kjennetegn, se artikler i Nordisk nykolonialisme. På 1970-tallet ble begrepet diskutert heftig på ulike arenaer med deltakelse fra politikere, kulturarbeidere, poeter m.fl. På 1980-tallet ble det utredet i regi av Samerettsutvalget, og det fikk en juridisk avklaring i Sameloven. Kjernen i loven er kriteriene om en subjektiv følelse av etnisk tilhørighet og at en av vedkommendes oldeforeldre har snakket samisk. Det er en vid definisjon, og den åpner først og fremst for stemmerett ved sametingsvalg og innen, språ og undervisning. Denne definisjonen er så vid at jeg er redd for at den har virket til at vi i dag ser tendenser til at myndigheter lokalt, regionalt og på riksnivå vender tilbake til den tradisjonelle oppfatningen om at same og rein er knyttet sammen. Rein blir det operative og avgjørende
    kriterium, og som rettsvesen nytter i sitt arbeid. Jeg er også bekymret for at denne operative definisjonen lett kan komme til å virke på et bredt felt som f.eks. I politikken.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*