Den vanskelige identiteten

Foto: Torill Olsen
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Kronikk av Ragnhild Elise Nymoen Eltervaag, Stavanger.

Ragnhild Elise Nymoen Eltervaag. Foto: Privat

På Facebook – gruppene for samisk gákti går ofte diskusjonene om hvem som har rett til å bære gákti, og hvordan tradisjoner skal følges med hensyn til mønster og farge.

Selv om disse debattene kan bli litt opphetede, så er de nødvendige, for ellers går mange med en indre usikkerhet angående hvilke normer som gjelder.

Jeg er norsk og samisk, og har også finske røtter. Jeg var en voksen dame da jeg fant ut at alle mine forfedre på pappa sin side var samiske, og noen finske. Jeg er uendelig stolt av det, og tiden er kommet for å bære sjøsamekofta fra Kvænangen. Med rette står jeg også i samemanntallet.

Jeg er genuint opptatt av slekten. Jeg vil vite hvem mine forfedre var, og hvor de kom fra. De representerer min historie.

En dyktig slektsforsker som selv er same, hjelper meg. Jeg synes det er bra at han er same selv, for jeg har støtt og stadig kommet borti «slektskyndige» som ignorerer, eller «fornorsker», sågar «forfinsker» den samiske slekten. Alle merkelige argumenter har av enkelte blitt brukt, for å usynliggjøre den samiske arven.

I dag lever vi i et mer åpent samfunn, men hos noen etterkommere av samer, fra min fars og andres områder, eksisterer det enda fornektelse. Skam og fornektelse har sikkert sin forklaring og bakgrunn i de langvarige og systematiske fornorskningsprosessene, samt den horrible forskningen på folkeslag som foregikk på 1930 – tallet.

Jeg har vel vært en av de i min slekt som har stått fram, og tatt lokket av en familiehistorie det har vært lite snakket om. De fleste i min nærmeste slekt har nå omfavnet sin samiske og finske bakgrunn, og kjenner stolthet.

Folk med bakgrunn fra områder som har gjennomgått beinhard fornorskning, og som nettopp har funnet igjen sine samiske forfedre, trenger tid, nok tid. Det skal på ny bygges opp en kollektiv, samisk identitet basert på faktisk historisk bakgrunn.

Jeg forventer ikke at alle med denne bakgrunnen i dag skal kjenne på en samisk eller finsk identitet. For noen kjennes det «for utvannet», eller de er ikke i en livsfase hvor de føler for å ta tak i røttene. Dette er en personlig sak for den enkelte.

Jeg strever i tidsklemma, men jeg prøver å lære noe av det samiske språket. Jeg håper å få systematisert læringen mer, for det er mye identitet i språk. Jeg anbefaler alle med samiske forfedre å lære seg litt samisk. Med det lille jeg til nå har lært så kjenner jeg at språk absolutt også er identitet.

Tenk på hvor mange generasjoner før oss som kunne språket. Vi skal være takknemlige for miljøene som har klart å holde på samiske språk og duodji -tradisjoner. Av disse kan vi lære og ta tilbake noe av det tapte.

Det at dyktige slektsforskere den dag i dag sper på fornorskningen ved å tilbakeholde eller ignorere samiske slektslinjer framstår som «si- rompa» og «teit».

Dersom disse som «pynter» på slekta, og fornekter opphavet, hadde fått bestemme og definere, da hadde vi fremdeles sett mange flere i Nordlandsbunad enn hva vi nå ser på 17. mai.

Nordlandsbunaden var ferdig konstruert så seint som i 1939. Jeg kan litt om den fordi den ble konstruert i Mosjøen/Vefsn hvor jeg vokste opp. Min mor har snart brodert 80 av disse bunadene. Bunaden er konstruert på bakgrunn av tøystykker funnet på gården Røyto i Vefsn.

Fasongen er inspirert av en brudekjole fra Ravassåsen i samme område. Det er en flott bunad, men jeg spekulerer av og til på hvorfor akkurat denne bunaden ble hele Nord – Norges bunad. Jeg mener det er er fint, og den har jo blitt tradisjon…. og fenomenet har nok også noe med etterkrigstiden å gjøre.

Men skjønner dere? Når jeg ser folk fra min fars område i Nord – Troms som har Nordlandsbunad på, og som kanskje etter opprinnelse skulle framvist en samisk tradisjon, ja da undrer jeg meg enda mer over hva fornorskningen har gjort med folk.

Nå vil jeg ikke fornærme alle som ikke har samisk eller finsk bakgrunn, men som er eller føler seg mest norske. Det er sårbart dette her.

Men dere skjønner hvor jeg vil ?

Jeg kan jo spørre slik; Hvorfor ble det sånn at den norske bunaden som etter de gjeldende tradisjoner, skulle vist hvor «Mosjøværingen» eller litt utvidet, «folk fra Nordland» kom fra, ble fellesbunad for hele Nord- Norge?

Hvordan kan folk fra Troms eller Finnmark som fornekter samisk bakgrunn, og som er kledd i Nordlandsbunad fra Vefsn, mene det er rart at jeg med samiske røtter velger å ha på meg Loppa/Kvænangen gákti på 17 mai?

Vel, jeg skal ikke dra dette her for langt.

Jeg vil bare vise hvordan Nordlandsbunaden tilhører alle, uten spørsmål, mens gákti skal folk være usikre på om de kan gå med, selv om de har samisk bakgrunn.

Budskapet fra ei voksen kjærring her som er både samisk og norsk, er vel at vi trenger tid på å bygge opp undertrykt, samisk identitet. Når vi sammen blir sterke så vil vi heller ikke være så sårbare for kritikk.

Det vil alltid være noen med «giftig» tunge der ute, men når identiteten har blitt sterk nok så «sprekker trollet».

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*