Fornorskningens pris – ny serie

En samisk familie i Kanstadfjorden omkring år 1900. Ingrid og Nils Andersen Inga og Ingrids søster Ellen. Foran er barna Berit og Ole Nilsen samt Inger Anna og Tomas. Fotokromtrykk.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Sett Nordfra har lenge arbeidet med prosjektet «Fornorskningens pris». Nå er det klart for offentliggjøre serien. I løpet av de neste månedene vil vi publisere podkast, videointervju, artikler, kommentarer, portretter og andre historier som på ulik vis handler om fornorskningen før og nå.

I serien legger vi vekt på å snakke med folk om fornorskningen før og nå og hvordan fornorskningen har påvirket folks liv. 

Sannhets- og forsoningskommisjonens arbeid vil også bli fulgt og kommentert i denne serien.

Fornorskningen – historiske fundament for prosjektet

Fra midten av 1800-tallet og fram til etterkrigstiden sto fornorskningspolitikken sterkt. Den samiske kulturen «fantes ikke», samene skulle til fulle bli en del av den norske befolkningen. Samtidig som den norske identiteten blomstret opp, slo sosialdarwinismen rot.

Med bakgrunn i tanken om «den sterkestes rett» mente mange at det samiske folket var laverestående og bare kunne overleve hvis de ble norske. En kommisjon sa i 1924 at ”Samisk åndsliv og kultur er noe som ikke finnes. Hele folkets egenart og begavelse peker ikke i den retning”. Dette synet på samer og samisk kultur som mindre verdt dannet bakgrunnen for hele fornorskningspolitikken.

I Finnmark rammet fornorskningspolitikken også den finske/kvenske befolkningen hardt. Både samer og kvener/finner er i dag sterkt fornorsket, med unntak av enkelte områder i indre Finnmark.

Konsekvensen av fornorskningen lever befolkningen fremdeles med i dag. Ikke bare er det fysiske uttrykket av kulturen mye godt visket ut, men også minner, fortellinger, tenkemåte, selvtillit, selvforståelse, historie og kultur er i ferd med å forvitre.

”Lappefolket er et barnefolk i mer end en henseende. De står som folk på barnets umiddelbare, naive, uudviklede standpunkt, og det er et fornorskningens formål som folk at bringe dem fram til mands modenhet – om dette da er muligt. Dette er et stort og varigt mål at arbeide for.” Prost Andreas Gjølme, 1886.

Hensikten med den norske stats omfattende assimileringspolitikk overfor samer og kvener, var å utslette kultur, språk, historie og tradisjoner knyttet til opplevelsen av samisk eller finsk/kvensk identitet. Det gjaldt både for enkeltindivider og for samer og kvener som folkegrupper.

Historiker Henry Minde hevder at politikken for å få samene «til å legge bort språket sitt, endre grunnverdiene i kulturen og bytte den nasjonale identiteten sin» var omfangsrik, langvarig og målbevisst.

Minde mener denne omleggingen må ha fått dyptgripende konsekvenser for enkeltmennesker og samfunn. Den påvirket samers muligheter for læring av eget språk, egen kultur, historie og tradisjoner. Den reduserte også mulighetene for arbeid og økonomisk utkomme gjennom sterke begrensninger på mulighet for reindrift og eierskap av jord.

Et av resultatene av fornorskingen ble at stadig flere samer oppga norsk etnisitet i forbindelse med folketellinger i Norge fra slutten av 1800-tallet og på 1900-tallet. Fornorskingen ble også sett som en forklaring på at mange personer som selv har etnisk samisk bakgrunn, fikk negative holdninger til samisk språk og kultur.

Helt fram til 1950-årene ble samisk etnisitet i offentlige folketellinger satt i samme kategori som
«åndssvake» og «sinnssyke».

Pedagog og forsker Jens Ivar Nergård har omtalt krenkelsene og traumatiseringen under og etter fornorskingen, som «den samiske smerten». Dette er, ifølge Nergård, traumer og sår som eksisterer, men som i liten grad er dokumentert eller beskrevet fra annet hold enn majoritetssamfunnet.

Historiker Henry Minde anslår at det vil ta minimum 120 år med dagens bevilgninger til Sametinget og samiske formål før det kan sies å være brukt like stor andel offentlige midler på å gjenoppbygge samisk kultur som de beløp det ble brukt på å utslette den under fornorskingspolitikkens periode fra 1850–1980.

Den 10. oktober 2016 presenterte det regjeringsoppnevnte Samisk språkutvalg sin endelige rapport NOU 2016:18 – Hjertespråket om det samiske språkets status og anbefaling av nødvendige tiltak.

Utvalget konkluderer med at «[u]tredningen utvalget har mottatt viser at den historiske fornorskingspolitikken er godt dokumentert. Utvalget bemerker at det likevel i liten grad ser ut til å foreligge dokumentasjon på hvordan fornorskningen foregikk lokalt og hvordan fornorskingen har påvirket enkeltindivider.».

Kong Harald V erkjente og beklaget i 1997 fornorskingspolitikken rettet mot samene. Det var første gang dette skjedde på vegne av norske myndigheter. Samefolkets fond ble opprettet i 2000.

KILDER: Kommunal- og moderniseringsdepartementet (10. oktober 2016). «NOU 2016: 18 Hjertespråket». Regjeringen.no. Henry Minde (2005). «Fornorskinga av samene – hvorfor, hvordan og hvilke følger?

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

2 Comments

  1. Endelig har æ skjønt at æ er verdig til å kunne bruke Loppa kofte.Fornorskninga har vært effektiv her i Loppa.

  2. Turid Grønbech 18. mars 2019 at 08:13

    Endelig har æ skjønt at æ er verdig til å kunne bruke Loppa kofta.Fornorskninga har vært effektiv her i Loppa.

1 Trackbacks & Pingbacks

  1. Pavel Anderssen – gjenreiseren | Sett Nordfra

Leave a comment

Your email address will not be published.


*