Tapt hjemland – tvangsflytting av skoltesamer

Gruppeportrett av skoltefamilie i friluft. Foto: Ellisif Rannveig Wessel.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Denne artikkelen er skrevet av Hildegunn Bjørgen, seniorrådgiver i Kulturrådet, Honna Havas, Konservator ved Ä´vv Skoltesamisk musem i Neiden og Marit Myrvoll, Museumsleder ved Várdobáiki samiske museum i Sør-Troms. Utgangspunktet var et seminar Kulturrådet arrangerte under Riddu Riddu Festivalen i 2018. Seminaret handlet om skoltesamisk kultur og historie og spesielt hva tvangsflytting og politiske hendelser har gjort med skoltesamisk kultur og tradisjon. Tre skoltesamer fra hhv Russland, Finland og Norge snakket om deres erfaringer. Den stod på trykk i Aftenposten Historie november 2018. 
_____________________________________________________________

Den internasjonale straffedomstolen definerer tvangsflytting som en forbrytelse mot menneskeheten. Krig mellom stormakter og nye grenser førte til at skoltesamene flere ganger ble tvunget til å flytte mellom Russland, Norge og Finland i perioden fra 1826 til 1949.

Når et folk tvangsflyttes til et for dem fremmed område og land, får det konsekvenser for vedlikehold av språk, kultur og sosiale skikker. Skoltesamen Veikko Feodoroff forteller fra sin oppvekst:

– Da jeg gikk på skolen, fikk vi ikke undervisning i skoltesamisk historie. Vi fikk vite svært lite om skoltesamisk kultur og historie. Majoriteten av elevene på skolen var skoltesamer, men likevel var det ikke fokus på samisk historie generelt og på skoltesamisk historie spesielt. Dette var noe vi kunne få kjennskap til hjemme, men som vi ikke snakket så mye om på skolen.

Veikko Feodoroff vokste opp og bor i Ce vetjäu´ rr/Sevettijärvi i Nord-Finland og kunne tross alt føye til en positiv erfaring fra skoledagene. På midten av 70-tallet, da han gikk på barneskolen, startet skolen med undervisning i skoltesamisk språk. Skoltesamer på den russiske og norske siden av grensen har aldri fått denne muligheten.

Et lite kjent folk

Saa´mijännam / Skoltelandet er delt mellom Russland, Norge og Finland. Skoltesamenes hjemområder rommer unik kultur og historie. I dag er det omlag 1000 personer som kaller seg skoltesamer. Selv om språket og tradisjonene er bevart og har utviklet seg ulikt i de tre landene, har skoltesamene en felles historie.

Saa´mijännam / Skoltelandet var delt i syv sijdd’er. En sijdd (siida på nordsamisk) omfatter både et geografisk område og innbyggernes sosiale og samfunnsmessige fellesskap. Folk hadde egne boplasser innen sin sijdd, men det var også tette sosiale bånd mellom de ulike sijddene. Giftemål mellom sijdd’ene gjorde at mange ble innlemmet i nye sosiale fellesskap.

En viktig institusjon var Norrõs, et råd av familieoverhodene i sijdd’en. Den eldste, oftest en mann, ledet rådet som avgjorde i viktige saker, eksempelvis fordeling av ressurser og boplasser. Kirken var en annen institusjon som fikk stor innflytelse. Fra midten av 1500-tallet konverterte mange skoltesamer til kristendommen etter kontakt med russisk-ortodokse munker. Selv om den vestre delen av Saa´mijännam / Skoltelandet ble innlemmet i Norge i 1826, forble de fleste skoltesamer i dette området russisk-ortodokse.

«Prosten med kone, klokkeren og skoltesamiske skolebarn ved russisk skole og kapell» i Pasvik i Sør-Varanger i Finnmark rundt 1898 Foto: Ellisif Wessel

Sesongflytting

Skoltesamenes tradisjonelle levemåte var basert på inngående kunnskap om naturen. De nyttet fornybare naturressurser innenfor sitt område og levde av fiske, jakt og sanking, samt dyrehold med sau og noen rein, hovedsakelig for transport. Dette innebar en årviss sesongflytting mellom ulike boplasser.

Om vinteren bodde alle familiene i en sijdd på samme sted. Resten av året levde familiene i all hovedsak for seg selv, men i noen sijdd bodde folk samlet også på våren og sensommeren. Slik sett ble vinterboplassen viktig for fellesskapets sosiale, religiøse og politiske liv.

Vårboplassene lå på steder med tidlig snøsmelting og god beitemark. Der kunne reinkalvingen starte. Sommeren var travel. I løpet av den korte vekstperioden ble det meste av vinterforrådet høstet. Store mengder av fisk ble saltet til vintermat. Da sommervarmen og myggplagen begynte å avta, trakk reinflokkene inn mot barskogen og skoltesamene flyttet til høstboplassene. Da forberedte man seg på vinteren med bærsanking, jakt og fangst. Dyr ble slaktet, og folk fikk både mat og materiell til klær.

Storpolitiske forhold endrer levevilkår

Den tradisjonelle ressursutnyttingen og samfunnsorganiseringen ble vanskelig å opprettholde etter at flere riksgrenser ble trukket gjennom Skoltelandet.

I 1826, da grensen mellom Norge og Russland ble vedtatt, ble Njauddâm/Neiden og Paccjokk/Pasvik sijdd’er delt. Dette fikk dramatiske konsekvenser for skoltesamene, som mistet store deler av både sitt landområde og sine rettigheter.

Stadig flere innvandrere skapte konkurranse om ressurser og bruksområder, og for mange skoltesamer ble det vanskelig å opprettholde det tradisjonelle levesettet.

Etter første verdenskrig ble grensene igjen endret. Finland, som nettopp var blitt selvstendig, fikk herredømme over Petsamoområdet og derigjennom tilgang til Barentshavet (den finske korridor).

Skoltesamene som bodde i dette russiske området ble dermed borgere av Finland. I Norge pågikk på samme tid fornorskingspolitikken, der målet var å assimilere samene inn i det norske samfunnet. På den russiske siden av grensen ble skoltesamene utsatt for Stalins terror og assimileringspolitikk. Under disse forholdene ble det vanskelig å opprettholde den tradisjonelle sesongflyttingen og næringstilpasningen. Kun skoltesamene i Suõ nn jel/Suenjelområdet, på finsk side av grensen, kunne opprettholde det tradisjonelle levesettet.

Under annen verdenskrig var Skoltelandet arena for dramatiske og voldsomme krigshandlinger. Etter krigen ble grensene igjen forandret. Petsamoområdet gikk tilbake til russerne, og skoltesamene som bodde der ble fordrevet til den nord-østlige delen av Finland.

I alle tre land ble samene marginaliserte. Særlig i Norge og Russland forble skoltesamene en usynlig minoritet. Skoltesamenes kultur og historie er fremdeles lite kjent.

Skoltesamer med hunder uten for teltet ved Langfjordvann i Sør-Varanger Foto: Ellisif Wessel

Formødrenes og forfedrenes hjem

I Suõ nn jel/Suenjel sijdd, der Veikko Feodoroffs formødre og -fedre kom fra, delte storpolitiske makter området i 1920. Omtrent en tredjedel av sijddens landområde ble liggende på den russiske siden av grensen. De fleste skoltesamene i Suõ nn jel/Suenjel ble finske statsborgere. De få familiene som bestemte seg for å bli boende på den russiske siden, tvangsflyttet myndighetene lengre østover på 1930-tallet.

Vinterkrigen mellom Sovjetunionen og Finland startet i november 1939, og snudde igjen livet opp ned for skoltesamene i Suõ nn jel/Suenjel. De, og andre som bodde i Petsamo-området, ble tvunget til å evakuere.

Under annen verdenskrig ble de fleste skoltesamene flyttet til områder lengre vest i Finland, mens mange fra Paccjokk/Pasvik flyktet til Norge. I 1944 ble alle fra Petsamo-området evakuert. Finland tapte området til Russland og de tvangsflyttede kunne ikke returnere da krigen var over.

Foreldrene til Feodoroff opplevde tvangsflyttingen på kroppen. Etter en periode med skiftende bosteder ble skoltesamene fra Petsamo-området i 1949 fast bosatt i to områder nord i Finland. Feodoroffs foreldre kom til Ce vetjäu rr/Sevettijärvi.

– Mine foreldre og besteforeldre mintes ofte de rike fiskevannene i Suenjel. Naturen i Sevettijärvi var mye mer karrig og ufruktbar enn den de var tvunget til å forlate, forteller Feodoroff.

Delt av riksgrensen

Skoltesamen Venke Tørmænen bor i Paccjokk/Pasvik på norsk side, og hennes bestemor ble født på russisk side av Pasvikelva. Pasvik-skoltesamene var blitt russiske statsborgere i forbindelse med grensetrekningen i 1826. Deres område ble den gang delt mellom Norge og Russland, og skoltesamene flyttet til den russiske siden av elven. Tørmænen forteller om bestemoren som bestemte seg for å flytte til Norge rundt 1920 på grunn av den vanskelige politiske situasjonen i Russland:

– Hun bosatte seg i Sør-Varanger og giftet seg med en finsk mann. Bestemor snakket fem språk og ble benyttet som tolk under krigen når russiske krigsfanger ble intervjuet.

Tørmænens bestemor var ortodoks kristen, men kunne ikke besøke den ortodokse kirken i
Ǩeeuʹŋes /Boris Gleb, på russisk side. Sammen med Tørmænen sto bestemor i Norge og så kirken på den andre siden av grensen. Bestemoren fikk aldri mulighet til å besøke sitt gamle hjemsted.

Fra sijdd til kollektivbruk

På 1920-tallet startet organiseringen av kollektivbrukene i Sovjetunionen. I starten dro folk frivillig til brukene, men etter 1928 ble folk tvunget til å flytte dit. Mue tkk/Muetke sijdd, som var hjemområdet for skoltesamen Zoya Nosovas formødre og -fedre, ble omgjort til kollektivbruket Tundra i 1931. Hennes bestefar arbeidet i kollektivet.

Under Stalins undertrykkelsesregime ble totalt 97 samer arresterte i 1937–1938. 40 ble funnet skyldige i lovbrudd som spionasje og anti-sovjetiske aktiviteter. Foreldrene til Nosova opplevde terrorregimet, og faren ble tatt til fange, dømt og henrettet. Under annen verdenskrig pågikk store kamphandlinger i Muetkk/Muetke, og folk ble deportert.

– Familien vår fikk i 1942 ordre om å flytte, og vi fikk kun to timer til å pakke eiendeler. Reinflokken måtte vi forlate og vår tradisjonelle levemåte ble endret, forteller Nosova.

Etter krigens slutt ble Mueʹtkk/Muetke omgjort til et militært område som man ikke kunne besøke. Først etter perestrojka-politikken på 1990-tallet kunne skoltesamer fra Mue tkk/Muetke besøke sitt gamle hjemsted.

Tvangsflytting i dag

På verdensbasis er i dag godt over 65 millioner mennesker på flukt. Mange er forfulgt for sin etniske tilhørighet. Tvangsflytting fører til at vilkårene for kulturelle praksiser endres og at tradisjonell kunnskap kan stå i fare for å dø ut. Uten kunnskap om egen kultur og historie vil tilhørighet og forankring svekkes.

Dette understreket Venke Tørmænen i sitt møte med Zoya Nosova og Veikko Feodoroff:

– Når jeg hører historiene til Zoya og Veikko, blir min egen historie mer komplett. Nå forstår jeg mer av de fortellingene mine foreldre og besteforeldre fortalte meg. Brikkene faller mer på plass.

Målet med det europeiske kulturarvåret 2018 er å bidra til økt kunnskap om egen og andres kultur. En person som opplever at egen kultur er verdifull, vil også kunne være mer åpen i møte med andre kulturer. Ved å løfte frem skoltesamenes historie, settes ikke bare fokus på denne gruppens historie, men samtidig belyses aktuelle og generelle problemstillinger knyttet til tvangsflytting. Det gir også mer kunnskap på feltet.

Urfolksfestivalen Riddu Riddu i Kåfjord i Nord-Troms hadde valgt skoltesamer og kildinsamer som årets folk. Kulturrådet arrangerte – som en del av det europeiske kulturarvåret 2018 – et seminar med fokus på skoltesamisk kultur og historie og hva tvangsflytting og politiske hendelser har hatt å si for skoltesamene.

Tre skoltesamer var invitert til en panelsamtale: Veikko Feodoroff fra Sevettijärvi i Finland, Venke Tørmænen fra Pasvik i Norge og Zoya Nosova fra Verkhnetulomsk i Russland. Moderator var Hildegunn Bjørgen.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*