Fornorskning – et 100-års perspektiv til ettertanke

Ragnhild Sandøy. Foto: Privat
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

I vår serie «Fornorskningens pris» har vi fått Ragnhild Sandøy til å ta oss gjennom en historie om fornorskning som ikke står i lærebøkene. I løpet av de neste ukene vil vi publisere hennes serie.

Men før det starter vi med en presentasjon av hennes liv, hennes bakgrunn og arbeidet med dette temaet. Hun forteller:

Jeg er født i 1953 og vokste opp i Sørøysund, på Sunnmøre og i Salten, men har bodd i Tromsø siden 1988. Raftsundet er heimplassen. Etternavnet har jeg fra farfar som i 1922 kom til Raftsundet som lærer.

Jeg er naturforvaltningskandidat fra Norges landbrukshøgskole, (Universitetet for miljø- og biovitenskap, UMB), og har siden studert arkeologi og samisk ved Universitetet i Tromsø.

Siden 1981 har jeg vært byråkrat; i Statens reindriftsforvaltning, Statens Skoger, Forskningsrådet, Statens landbruksbank og Tromsø kommune.

Jeg har deltatt i offentlige utredninger og har redigert og skrevet rapporter og artikler i aviser, tidsskrifter og bøker innen naturressursforvaltning og lokalhistorie. I dag arbeider jeg med friluftsliv og reiseliv og litt skriverier.

På en skitur møtte vi et finsk turfølge, og for å forstå hverandre måtte vi altså snakke engelsk! Mange i vår besteforeldregenerasjon kunne både norsk, finsk og samisk og pomor. Det er jo helt absurd at folk flest her nord vet hva torsk og rein heter på engelsk, men ikke på samisk!

På 90-tallet ble jeg engasjert i samepolitikk, og på samisk semesteremne i 1995 traff jeg en slektning, og det ble starten på slektsforskning og mange reiser i tid og rom.

Vår historie er ikke med i lærebøkene, og sentrale myndigheter behandler det nordlige norge som en koloni.

Kystfiskerne og sjøsamene ble kasta på land på 1980-tallet. I dag får multinasjonale selskap i oppdrettsindustrien og vindkraftindustrien overta fjordene og fjellene. Denne kolonipolitikken opprører meg, mer og mer.

Språkforvaltning – fornorskning – vitalisering

Sjøsamer, fornorskning, skolehistorie – lenge sett på som smalt og gammeldags, ja, kanskje et tilbakelagt tema. Debatten om samisk språkforvaltningsområde og om fornorsking har vist at det er det ikke. Det er kanskje et fåtall som vet at de fleste samene har bodd på kysten, og at også samiske lærere nekta elevene å snakke samisk?

I 1909 var det flere skolekretser i Hammerfest som kun hadde samisktalende elever. 100 år senere fikk samiske elever som ønska det, fortsatt ikke samiskopplæring.

Hammerfest er min fødeby, og mine første år levde jeg i vakre Sørøysundet, i et spennende landskap prega av turister, brakker, piggtråd og gjenreisning.

I 1910 forlot min bestefar Pavel fiskebåten og Tana og dro til Tromsø lærerskole. Han skulle etterhvert bli en kjent skikkelse i Sørøysund og Hammerfest.

Seks slektninger

I “Fornorskninga av Finnmark ble deres liv” forteller jeg om seks nære slektninger fra samiske Tana; min bestefar Pavel Anderssen, Per Pavelsen Fokstad, Gunhild Fokstad, Anna Anderssen, Gunnar Olsen (Lille) og Per Erik Saraksen.

Alle blei lærere – og alle virka gjennom et langt liv som dyktige fornorskere! Per Fokstad er kjent som forkjemper for samisk språk i skolen. Alle var samfunnsengasjerte og dyktige.

De hadde store kunnskaper; om pedagogikk, om natur og kultur, handel og vandel i Finnmark og nordområdene, og om samisk og finsk språk. Unike kunnskaper som ble gjemt bort i skammekråa.

Tenk alt samfunnet i nord tapte på det! Pomorhandel, krig og kriser, velstandsbygging, ny krig, gjenreisning og skolestrid – for et liv! For en dramaturgi! De seks ble viktige brikker i et spill. Som skolefolk i sin alminnelighet, er de levnet liten oppmerksomhet i si ettertid.

Sjøsamene og kulturen

Det sjøsamiske Finnmark har vært vitalt, og sjøsamene har vært mange. De bodde i hver fjord, på hvert et nes og i hver ei vik. De var i fiskeværene, de var på sjøen, de var overalt langs hele Ishavskysten, fra Vestfjorden til Varanger.

Vest-Finnmark var et stort øyrike med en vrimmel og et mangfold av fjorder og øyer, steder, mennesker og båter – og språk.

Vest-Finnmark var som fjordene i Øst-Finnmark forbundet med imaget ”Eventyrlandet Finnmark” som i Eivind Berggravs ”Spenningens land”.

De seks pionerene levde midt oppi dette. De terpa på norsken, grammatikken og uttalen. De unge skulle slippe å stri med stengte dører på grunn av dårlig norsk.

Den sjøsamiske kulturen var fortsatt sterk og tydelig rundt de. De kunne nok ikke forestille seg at det samiske språket og levesettet skulle være i fare, enn si at sjøsamene skulle bli utestengt fra fiskeriene – fra levebrødet.

De fleste samene har bodd på kysten. Derfor er det et stort tankekors at samfunnet ikke har organisert noen satsing for å revitalisere kystsamisk kultur. De samiske kompetanse- og utviklingsmiljø bygges i all hovedsak inne på vidda.

Fornorskning og modernisering – Nordområdesatsinga, reformer og «Det grønne skifte»

For samisk språk som morsmål, er det særlig to tema vi må ha i fokus; kvinnene og krigen.

Mannfolkene var på farta og deltok i de store sesongfiskeriene; lofotfisket og vårtorskefisket. Der lærte de å kommunisere på flere språk og ble fortrolige med norsk språk.

Kvinnene holdt seg i heimen og tok vare på familien og husdyrene. Samisk levde derfor lenge videre som heimemål og morsmål. Mannfolkene snakka selvsagt samisk i heimen.

Høsten 1944 ble familiene revet opp fra hus og heim og tvangsevakuert til fremmede steder, langt borte. En av de eldre på Sør-Senja fortalte meg i 2009 om kvinnene fra Kåfjord i Lyngen som ikke forstod et ord norsk da de kom dit høsten 1944. Med tvangsevakueringa kom kvinnene ut i verden.

Etter 1945 fortsatte det gamle livet med jordbruk og fiske noen tiår. Rundt 1950 ble det som ved en slags kollektiv beslutning, slutt på at de voksne i kystområdene snakka samisk med ungene. Etterhvert har barnehage og skole overtatt språkopplæringa.

I dag må vi vel si at kystkulturen marginaliseres og neglisjeres generelt. Kysten og fjordene er i stor grad overlatt til kapitalkrefter i kraftindustri og oppdrettsindustri.

Investorer får forme om og utnytte de vakre landskapene, stort sett etter eget forgodtbefinnende, med økonomiske incentiver og stor velvilje fra myndighetene.

Selv om motviljen er stor hos mange, er motstanden mot inngrep liten, og kommunemyndighetene sier ja til det meste.

Dette fenomenet er nok ikke et tilsikta resultat av fornorskinga. For 100 år siden var det vel ingen som kunne forestilt seg det bosettingsmønsteret eller det politiske maktsystemet som vi har i dag. Enn si at Storting og regjering skulle slå sammen Finnmark med Troms, endog med tvang! De seks gjorde det i alle fall ikke!

Selvfølgelig burde mye vært annerledes. Vi kan ønske at samfunnet hadde hatt forstand til å ta vare på og videreføre kunnskapene som generasjonen til de seks hadde. Dermed hadde man også fått dokumentert en viktig del av kulturhistoria i nord.

Vi kan ta lærdom om hva som bør gjøres for å gi ny vitalitet og styrke til språk og identitet. Samisk er en viktig del av kulturarven i nord og bør ha status som det, ikke bare som et tema for indre Finnmark og samiske institusjoner.

For meg har det vært “en underbar resa”, det å leite, spørre, finne, tenke og forstå. I de neste artiklene som kommer i denne serien får dere min beretning om og forståelse av de seks pionerene, deres liv og livsverk og fornorskningas vesen – og linjene fram til i dag.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

1 Comments

  1. Hei! Lenge siden, på Finnut i Vadsø. Fornorskning i 100-års perspektiv. Denne serien er viktig, for enten vi finner ut at vi har norske, og/eller samiske, svenske og finske aner, så vil jeg gjerne få tilgang på denne serien.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*