Fornorsket kjærlighet

Illustrasjon. Foto: Torill Olsen.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Finnmarks historie er en broket forestilling av språklige og kulturelle motsetninger. Jeg vokste opp i en tid med en gryende samisk oppvåkning, og med sjøsamisk mor og norsk/kven-mix-ættet far med hemmelig samisk bestemor.

Ute ved kysten den gang var det ikke så veldig mye oppvåkning som i byene, for i mitt samfunn var det veldig viktig å ikke være same. At mamma var samisk og kunne språket var underlagt den største taushet. Bare når vi var hjemme hos hennes folk inne i fjorden kunne hun slappe litt mer av. Men hun snakket ikke samisk, hun svarte på norsk hvis de snakket samisk til henne. 

Hjemme hos oss var det ofte en diskusjon om hvor mange prosent same vi ungene egentlig var. Jeg og eldstebror var litt mer samisk i utseende enn våre yngre søsken, fikk vi høre. Det var visst ikke helt bra, skjønte vi – på måten det ble sagt på. Men trøsten var visst at småsøsknene var høyere og smalere og var mer norske.

– Det er mulig at dere kan være mellom 30 og 50 % samisk, sa pappa. Han hadde regnet på det. Og dere er mer lik morsiden, sa han til meg og broren min. Vi så beskjemmet ned i voksduken og kjente på at vi ikke var ordentlig norsk. 

Vi visste at det var flere på hjemplassen vår som var samiske, men vi hørte aldri at det ble snakket samisk, verken på skolen, hjemme hos folk eller i offentligheten. Kanskje med unntak av et og annet revyinnslag der man kledde ut en person i underlige etterligninger av samekofte, ba ham sjangle i fylla og tulle-joike, for da lo folk. Høyt. Kanskje litt for høyt. 

Da jeg etter hvert begynte å studere på universitetet og ble kjent med den samiskintellektuelle stoltheten, dro jeg hjem til mamma og nærmest anklaget henne for ikke å lært meg samisk.

– Tenk hvor viktig det i jobbsammenheng er å kunne to språk i et fylke som Finnmark, sa jeg litt nedlatende til henne, uten å tenke på at hun hadde smakt den harde fornorskningspolitikken på 50-tallets internatskole.

Tålmodig kikket ho på meg med et trist blikk og sa:

– Kjære jenta mi, jeg lærte deg ikke samisk fordi jeg elsker deg…

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

2 Comments

  1. For et sterkt vitnesbyrd. Vi e og samisk, om vi skal finregne blir det snittet mellom 3/4 og 1/2. Hos oss gjaldt det visst ikkje å være «finnlikt» – å se samisk ut, nåkka eg og to av søskenan mine ikkje lyktes i. Idag e til og med mi sameskeptiske mor stolt av røttern sine. Selv om vi som e kystsamisk tar den mista kulturen tilbake til heder og verdigheit, har vi mista språket og dermed mykje av kulturen vi snudde ryggen til for to generasjona sia. Og enda e det sånn at folk skvett om man ser nån i kofta: Går du i kofta! Korfør det? Og når man forklare, så har de aller fleste en samisk slektning, eller de har hørt snakk om at dem e litt samisk dem og. Kanskje i generasjonan som veks opp no, så vil det være like fint og naturlig å være samisk, som det e å ha vikingeblod i åran 🙂 For det skal visst være ekstra fint, selv om eg ikkje skjønne korfør.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*