Þekkja – en motvekt til urbane tenketanker

Foto: Helge Nicolaisen.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Han kaller seg for Þekkja og har laget ei facebook-side som er opprettet som en motvekt til urbane tenketanker, tankesmier, konsulenter og ett snart altoppslukende hoved-statlig byråkrati. I dette portrettet får du møte mannen bak Þekkja; Helge Nicolaisen fra Lakselv, Porsanger i Finnmark. 

Hvorfor har du etablert denne facebook-siden?

– Jeg ønsker gjennom denne siden og formidle synspunkter fra grasrota der livet tross alt leves.

Jeg mener styrende myndigheter med hjelp fra ulike tankesmier og konsulentselskaper har distansert seg fra folket og lever sitt liv i en egen boble.
På den ene siden har man visjoner og valgprogram som folket gir tilslutning og sin stemme til – mens man på den andre siden kjører ett eget løp med en engere krets som etter mitt syn har sin egen agenda.

Jeg er nøye med tre ting: Jeg respekter alltid andre sine meninger – men har rett til å være uenig. Jeg snakker aldri nedlatende om enkeltmennesker men kan gjerne argumentere mot organisasjoner. Jeg skriver aldri banneord, hatefulle ytringer eller opptrer stigmatiserende mot enkeltindivid – men jeg tar min rett til å bruke ordet mot samfunnsgrupper.

For å bli bedre kjent med mannen bak Þekkja, må du fortelle litt om deg selv. Vi kan jo starte med barndommen din som du omtaler som et paradis, fortell.  
 
Jeg ble født i Lakselv den 24. februar 1969. Min tvillingbror klarte seg ikke så bra og gikk bort før han ble født. Mine barneår fikk jeg oppleve i Kistrand sammen med mine to brødre – Oddbjørn og Øystein. Far, Olemann seilte som bas på ishavet og mor Liv skjøttet hus og heim.

Det var en barndom i paradis, ett liv uten større bekymringer enn ett barn kunne bære. En svært lykkelig tid.

Vi hadde ikke TV, ikke bil heller, men vi hadde tid – uhorvelig med tid. Tid til venner, tid til mor, far og bestemor og bestefar. Vi gikk til søndagsskole og fikk gullstjerner i boka hos presten.

Vi gikk på ski og førte sirlig inn i loggboka hvor mange kilometer vi gikk, og vi filte på tråd og terget på oss de gamle, de sto bak gardinene og flirte av oss.

Hvordan opplevde du skoleårene?

I 1976 startet jeg på skole. En helt ny skole – i Olderfjord. Vi hadde selvfølgelig startet i rødbrakka nedenfor veien våren før, og jeg husker enda min klassekamerat Tor sin flotte gullbukser. De vil aldri bli glemt.

Rektor var vel Anny, om jeg ikke husker helt feil, og klassesjef var Halvard, eller prinsen som han ble kalt. Jeg minnes lærer Halvard som i går – og jeg kjenner enda glede og respekt når jeg tenker på ham. Ett fantastisk menneske som tok oss med – ja, nær sagt overalt.

Etter 6 år i Olderfjord skulle det bli ungdomsskole i Billefjord, eller som komikeren Trine Lise sier, Indre Billefjord. Her gikk vi fra 5 til 19 i klassen og nye veier ble prøvd. Lærer Ulf ble vår mentor og jeg takker ham den dag i dag – for at det også ble menneske av meg.

Min nære slektning og venn Tor Kjetil brakte meg inn i IKT verden med sin splunkende nye commandore 64 i samme periode.

Fremdeles hadde jeg tid, ja – nær sagt all verdens med tid.

Overgangen fra barn til ungdom, hva husker du best fra den tiden?

Jeg begynte å røyke i 1983 – det var som seg hør og bør når du er fra Kistrand. Gul mixtur shag 4, med Rizzla papir. Når jeg ble 15 fikk jeg også ga på fest. Jeg var konfirmert og dermed voksen.

Mamma kjøpte meg røyk da jeg ble 16. Hun syntes synd på meg – fordi hun så meg smugrøkte i egnerhuset på fiskeskjøyta Odd – Helge.
I Kistrand ble ikke de gamle sendt på sykehjem, de ble hjemme eller bodde hos sine nærmeste. Ja, med unntak av de som ble over 100 – de ble tatt bak låven og skutt.

Kjøpmann Paal kjørte hjem varer og for de som led av det man nå kaller demens, var det ikke så nøye om de kom om natta klokken to eller på dagen.

Vi barn hadde rollen som vakter og klatret opp på kjellerlemmen får å se om det sto til liv. For de som ble «toilatt» fikk dem springe til skogs og de fleste var helt greie når de kom ned derifra igjen.

Du gjorde lynkarriere som fisker, hvordan gikk det til?

I 1985 var jeg ferdig på skolen og fikk hyre hos min far på den 32 fots store sjarken Odd – Helge. Jeg ble omtrent da en sånn Kasus Finnmark og fikk komme på nyhetene i voksen alder. Antakelig sensasjonelt – fordi jeg overlevde.

2 mnd etter at jeg fikk hyre fikk far Olemann hjerteinfarkt og jeg husker enda dramatikken i lugaren – da jeg måtte slå han i ryggen for å lindre.

Året 1985 kjøpe jeg min første snescooter. En splunkende ny og blå Polaris indy Trail. Eller som min venn pinten sier – den var ikke blå, den var krå.

Nyere veier ble åpnet og vi for på tur, drakk hjemmebrent til vi ble supersterke og røkte tobakk til tenner og tunger var helt gule. Det var kjæmpegreier.

Anna sælte oss øl på supermarkedet i Skaidi og jeg tror det var den første døgnåpne butikken i hele Norge. Anna var streng på legitimasjon og vi måtte vise scooterførerkortet mange gang husker æ.

Hyre på sjarken Odd Helge hadde jeg fram til 1991. Etter hvert på 50 fotingen med samme navn. Som 19 åring fikk jeg min ilddåp som skipper da både far og mannskap Hallgeir ble innlagt på sykehus.

Hjerteinfarkt og angina på begge to og dermed skipperjobb på meg. Jeg var pissredd men fant meg selv bråvoksen over natta.

Året 1991 ble det skolegang og etter mange år fikk jeg mitt sertifikat og tittel sjøkaptein. Jeg elsker havet og mitt liv der. Jeg føler meg hjemme når det blåser og bølgene er hvite.

Mange flotte år med Karahav, Sørfold, Korsnesfisk både på norskekysten, Svalbard, Bjørnøya og såvel ved Island og Grønland. Storm og i stilla. Aldri en lik dag. Jeg minnes og er stolt over både meg selv og mine kamerater fra den tiden.

Og så ble det familie og barn?

Ja, i 1991 traff jeg også min kjære Linda. En klippe i livet mitt som har tatt det meste med ro selv om det har vært både kuling og storm. Jeg kunne neppe ha vært mere heldig med det.

I 1996 ble min første sønn født. Han het Marcus og fikk bli hos oss en snau dag. Datoen var 21 desember for både fødsel og død. En fin gutt – jeg håper han har det godt der han er.

Jeg og Linda giftet oss den 8.8.1998. En stor dag med min gode venn Jan Erik som forlover.
Andrea min peneste datter kom til oss den 25. juli 2000.

Du har hatt en karriere i Sjøfartsdirektoratet, hvordan gikk det?

Joda, det ble 3 år utenfor Finnmark.
Samme året som jeg parkerte mine sjøbein fikk jeg jobb som overingeniør i Sjøfartsdirektoratet i Oslo. Magne Maurstad fra Karasjok kjørte flyttelasset sørover. Jeg flirer enda godt når jeg husker den godeste Magne sine ord.

– Katti ska æ hente dokk igjæn. Dokker blir ikke i Oslo. Æ hente dokk nok før jul.

Magne fikk rett, etter 6 måneder ble flyttelasset sendt hjem igjen.Vi fikk halv pris fordi Magne fikk rett.

Jeg forstatta med å jobbe i Oslo, først som overingeniør, så som senioringeniør og etter det som strategisk underdirektør i sjøfartsdirektoratet.

Enda må jeg flire når jeg husker etter min intervju til jobben. Med ny dressbukse og ullgenser troppet jeg opp på Holbergs plass, sammen med flere dresskledde folk. Avdelingsdirektøren som ansatte meg humret mange ganger om at han aldri hverken før eller siden hadde sett noen til intervju i ullgenser. Men jobben fikk jeg iallefall.

Etterhvert med London som arbeidsplass såvel. Det ble pendling mellom Lakselv – Oslo – London – Oslo – Lakselv, omtrent i den rekkefølgen.

Etter 3 år i Sjøfartsdirektoratet fant en professor fra Bergen ut at det var en morsom øvelse og flytte tilsyn ut og rundt omkring. Victor heiv pila på Haugesund og sånn ble det. Men jeg fór hjem.

Men du ble ikke lenge hjemme?

Jeg trodde jo det, for Kystverket Troms og Finnmark ble min nye arbeidsplass – avdeling for samfunnsplan, sammen med mange hyggelige folk. Men, det ble bare ett halvt år.

Nytt regelverk angående internasjonal terrorisme skulle på plass – og hva var da mere naturlig at en fiskersønn fra Kistrand ble innkalt til hovedstaden igjen. Opplæring fikk vi fra soldater fra Royal Marines i Folkestone-Sør England og greier.

Min mentor Joe fortalte meg om krigen i Irak, jeg lyttet og gråt når jeg kom hjem til hotellet. Jeg forsto med ett hvor hatet kom i fra.

Sammen med Andreas fra Bodø og Leif fra Oslo var jeg altså blitt ISPS basisgruppen. Det blei over to år med sikring av norske havner. På tur igjen – Oslo – London – Oslo – Lakselv

Men så kom du hjem til Porsanger igjen?

Ja, sånn gikk det. I 2005 kom min snilleste sønn Thomas til verden og æ kom meg helt hjem. Ingenting er vel mer naturlig for en sjøkaptein enn å bli helse- og omsorgssjef?

Så 2 februar 2006 fikk både jeg og helse- og omsorgstjenesten i Porsanger sjokk. Vi møttes – så på hverandre og tenkte sikkert sitt – begge to.

Det blei en utrolig fin tid med de vakreste menneskene i hele verden. Jeg husker på den tiden som en utrolig fin. Jeg følte meg hjemme. Nesten så jeg må felle en aldri så liten tåre. Men men – i 2011 var det slutt.

Men du var ikke ferdig med hovedstaden, hva skjedde?

KS styrte med en reform og jeg fikk ett nytt oppdrag. Samhandlingsreformen kom – den kom og det gikk. Omtrent i den rekkefølgen.

Jeg ble innkalt til hovedstaden igjen og ble utnevnt til leder for KS sin sentrale avtalegruppe. En helt vanvittig ære – og fullmakt til å plukke de beste medarbeiderne fra hele kongeriket.

Kommuneoverlegen fra Stavanger, kommuneadvokaten fra Oslo, Supermennesket Therese fra Stangeland m fl. Dream team.

Når jeg tenker på det, sniker det seg inn en følelse som fra en film gjennom hodet mitt – 100 åringen. –
I 2013 ble reisebelastningen for stor og jeg kom meg tilbake til hovedfjorden igjen. Ny jobb som assisterende rådmann og økonomisjef i Porsanger.

Innimellom slagan ble det også konstituert rådmann i ett halvår og fungering som både brannsjef og leder for kommunalteknikk og beredskap. Jeg var også fung. næringssjef en stund.

Det var vel mens jeg var helse- og omsorgssjef og en annen superkvinne fungerte for meg igjen. Hun het Vera og må vel sies å være en kollega som egentlig aldri kan takkes nok.

Du var også aktiv på fritiden?

Joda, underveis fikk æ også være fotballtrener for «the tigers», jentelaget min datter Andrea spilte for. Mange gode år og fremdeles har jeg god kontakt med jentene som snart er 18 år.

Etter fotballtrenerjobben var ferdig – ble det motocross med Team AdreaLine. Min snilleste sønn og en kompis deltar på dette teamet og jeg fikk jobben som trener, sjåfør og mekaniker. En fin jobb – med tøffe gutter på KTM sykler.

Et godt liv og kanskje nye eventyr, hva tenker du videre?

Min vakre kone har fulgt meg gjennom hele livet fra jeg var 21 år – og man kan vel trygt si at ingen kunne vært mere heldig med akkurat det. Hvem ellers kunne vært mer tålmodig og vært med på mere enn folk flest ikke når i ett helt liv.

Jeg har mange gode venner og jeg er glad i dem alle sammen.

Så er vi her da. I 2019. Helse er blitt skikkelig dårlig. En lei nakkeskade har satt meg helt i bero. Men, du skal se – det kommer nok nye eventyr!

Men på veien mistet jeg noe – noe jeg hadde masse av i begynnelsen av denne lille historien
Jeg vet ikke hvor eller når, men den ble borte. jeg mista tiden, tiden til venner, tiden til familien, tiden til meg selv. Først nå ser jeg det.

Etter lang tid med sykemelding har jeg forstått at det: Jeg tar ikke vare på tiden. Jeg tar den forgitt. Men jeg lover meg selv – at jeg skal finne den igjen. Ta vare på den og verdsette den.

Hva har du i ryggsekken din når tiden er over, hvis du har løpt hele veien og aldri sett deg tilbake?
Derfor skal jeg poste på den nye facebooksiden min, den som har fått navnet Þekkja!

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*