Skoleverket – Kolonisering og modernisering

Kårhamn internat 1925. Pavel Anderssen til venstre. Foto utlånt av Ulf Jacobsen.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

I serien «Fornorskningens pris» vil Ragnhild Sandøy gi et innblikk i fornorskningens historie gjennom sin slekts lærergjerninger i Finnmark.

Første del handler om de historiske forholdene i Øst- og Vest-Finnmark, andre del er portretter av seks samiske lærere, og siste del er en betraktning av fornorskningen i vårt tids perspektiv.

Forbud mot samisk i skolen

Da skolestyret i Tana i 1892 innførte forbud mot samisk i skolen, vakte det stor harme i allmuen, og motstanden varte ved i flere tiår. Likevel blei seks samtidige samer fra Vestertana[1] lærere, og til sammen virka de som lærere fra 1912 til sist på 1960-tallet, tre i Vest-Finnmark og tre i Øst-Finnmark. En av dem var Pavel Anderssen, min bestefar.

Pavel Anderssen, hans søster Anna, og deres søskenbarn Per og Gunhild Pavelsen[2] vokste opp i Bonjákas. Forfedrene flytta i generasjoner med rein mellom Utsjoki og Inari og Nordkynhalvøya/Digermullandet (Čorgas/Johkan) og Vestertana.

Siidaen blei sterkt berørt av grensestengningene i 1852, og bestefaren, Pavel Olsen Ravne, og hans brødre tok tilhold ved Tanafjorden, med fiske, fedrift og båtbygging som leveveg.

I 1883 solgte han og kona eiendommen i Gárggogeahči i Vestertana som skoletomt til Tana kommune og kjøpte en stor eiendom i Bonjákas som alle barna etter hvert fikk sin del av. Pavel Olsen Ravne sine etterkommere («Bávvalaččat») var politikere, forretningsfolk og karismatiske personligheter som manøvrerte mellom myndigheter, menighet og etnopolitikk.[3]

Per Fokstad er kjent som forkjemper for samisk språk og kultur. Jeg visste at bestefar på mange vis vendte seg bort fra det samiske. Tilsynelatende gjorde de to svært ulike valg.

Hvorfor? Jeg ville vite mer.

Jeg kryssforhørte mine foreldre og oppsøkte slektninger og tidligere elever av de seks, samt lokalhistorikere. Jeg leste alt jeg kom over om Finnmark og om lokal historie, dukka ned i mappene til Finnefondet[4] og Skoledirektøren på Statsarkivet. Jeg vandra på gjengrodde stier og reiste i tid og rom, og etter hvert kunne jeg se deres liv, i skolen og i landskapet rundt.

Klondyke og kolonisering

Stormaktene har gjennom århundrene kappes om herredømmet over Finnmarks ressurser og befolkning. Endringer i riksgrenser, regimer og regelverk har berørt Tana i særlig grad.[5]
Lærernes rapporter i første del av 1900-tallet viser at med unntak av de store fiskeværene, var språket på Finnmarkskysten samisk.

Sjøsamer i Nesseby, 1867 (Foto: Knud Knudsen, Varanger Samiske museum.)

De som gikk på skole i Tana fram til 1880-tallet lærte å lese og skrive samisk. I tråd med Stockfleth[6] var skolelærerne lesekyndige samer, og fram til omlag 1870 blei lærebøkene gitt ut med tekst på både norsk og samisk.

Fra 1860 var det stor vekst innen fiskeri og handel, og pomorhandelen var livsnerven langs Ishavskysten. Havnevesen, merkevesen og fyrvesen sørga for sikrere ferdsel på sjøen, og fra 1880 blei kommunikasjonene revolusjonert med post, telegraf og rutebåter.

Her var penger å tjene, folk strømma nordover, fiskeværene blei nye knutepunkter fra Vesterålen til Varanger.

Samtidig befesta staten stillinga overfor den samiske allmuen med lovverk og «vesener». Jordsalgskontoret dreiv salg av «Statens grunn», og Landbruksselskapet belærte folk om jordbruk. Topografiske kart med nye stedsnavn[7] blei utgitt. Skolen blei styrka med utvida undervisningstid, flere lærere og Finnefondet som finansierte internater og lønnstillegg til lærerne i “overgangsdistriktene”.

Embetsspråket, handelsspråket og skolespråket var norsk[8], likevel holdt samisk stand som morsmål på kysten til 2. verdenskrig. Mannfolkene var borte på sesongarbeid og fiske, mens kvinnfolkene rådde heime i hus og fjøs.

Tanafjorden – et knutepunkt i Sápmi

Historisk bestod Tana kommune og prestegjeld av det som i dag kalles Nedre Tana og store deler av dagens Gamvik og Berlevåg kommuner. I dag forbinder nok de fleste navnet Tana først og fremst med elva og dalen.[9].

Finnkongkeila (Sieidevuotna) var et fiskevær ytterst i Tanafjorden, nåværende Gamvik kommune. Plassen hadde vært brukt av samene i Tanafjorden og helt fra Utsjok under vårfisket i lang tid. Midt på 1800-tallet etablerte norske fiskekjøpere seg her, og det blei fast bosetting i været. På det meste rodde omlag 1000 fiskere fra Finnkongkeila. Fiskeværet blei brent under krigen, men ikke bygd opp igjen. Bildet er tatt omlag 1910. (Foto: Johannes Øwre / Finmarksbiblioteket)

Tanafjorden med fiske og båttrafikk var både livet og levevegen for allmuen. Det var nær kontakt mellom kysten og innlandet. Under vårtorskefisket var det mange «fiskerlapper» fra Tana og Utsjok som rodde fra Finnkongkeila.

Bygdene ved Tanafjorden var sentrale i den samiske kulturreisinga i tiårene rundt 1900. Johan Eriksen Soffa i Stáhpogieddi redigerte sammen med Christian Andreassen den første samiske avisa, «Muitalægje» i årene 1873–1875, og Ole A. Andersen redigerte «Nuorttanaste» fra Lávvonjárga i årene 1912–1916.

Flere i Tana var aktive debattanter i disse samiske organene. I juli 1919 blei den andre samekonferansen holdt i Bonjákas, med deltakere helt fra Sør-Norge.[10]

I Tanafjorden var samisk så godt som enerådende språk. Etter grensestengningene kom flere kvenfamilier til Tanadalen, og i Bonjákas, i Boftsa og oppover i dalen blei det i tillegg til samisk snakka finsk/ kvensk.

Langnes var en norsk enklave med prest, doktor, sorenskriver, handel, post og telegraf. Flere av familiene der holdt norske huslærere. I skolestuer og -gammer underviste samiske lærere. Rundt 1900 kom innvandrere sørfra; lærere, vegarbeidere til anlegget over Ifjordfjellet og bureisere i Masjok og Luftjok.

Uro for hjertespråket

Under en visitas i Tana ba to unge samegutter biskop Johannes N. Skaar hjelpe med kristendomsopplæring på samisk.

«Samisk er vårt hjertespråk, og dersom vi skal forstå de åndelige sannheter på en rett måte, må vi få høre dem på hjertespråket.»[11]

Johan Eriksen Soffa i Stáhpogieddi var omgangsskolelærer i Tanafjorden sist på 1800-tallet, men skolestyret erstatta han med en norsk seminarist. Han var med å stifta og redigere den første samiske avisa, «Muitalægje» (1873–1875), og blei seinere den første samiske emmisæren for Norsk Finnemisjon.
(Foto utlånt av Aage Solbakk)

22. november 1892 vedtok Tana skolestyre at samisk ikke lenger skulle brukes i skolen, verken som undervisningsspråk i kristendom eller som hjelpespråk i andre fag. Flere foreldre holdt da barna borte fra skolen.

I 1893 var skoleforsømmelsen 15 %, mot 8,5 % året før. Sogneprest Berglands[12] måte å lede sognet og skolestyret på førte til uro. Randi Thrane[13] skriver at forsømmelsene økte kraftig fra 1893 og utover, noe både ho og daværende skolestyre forklarer med fattigdom og avstander.

Foreldrene i Vestertana og Stáhpogieddi skolekrets skreiv 13. januar 1896 et brev til Tana skolestyre[14], der de refsa presten og autoritetene i bibelske vendinger.

De framsatte sin motstand mot 1) at undervisninga i alle fag var på norsk, 2) at dr. Erik Pontoppidans forklaring var lagt til side og 3) at Nordahl Rolfsens lesebok blei brukt som lesebok. Brevet var ført i pennen av John Samuelsen Måsø (Gándda-Jovnna), kjøpmann i Gárggogeahči. Formannen la aldri brevet fram for skolestyret. Brevet blei trykt i «Nuorttanaste» 28. februar 1903.

Debatten som fulgte nørte opp under uroen staten hadde forårsaka med å sette inn restriksjoner på tanasamenes bruk av land og vann.[15]

Vedtaket i Tana skolestyre blei stående og satte strenge rammer for lærernes praksis i skolen, der de aller fleste starta uten å kunne norsk. Tross dette ville seks unge fra Tanafjorden utdanne seg. Lærerskolen var eneste alternativet, og dit var vegen lang og kronglete. Deretter var det et slit å komme gjennom og klare eksamen.

Både Per og Gunhild Pavelsen (seinere Fokstad) og Pavel og Anna Anderssen utdanna seg ved seminaret i Tromsø. Av dem måtte Anna nøye seg med 1-årig lærerinnekurs. Deres slektninger Gunnar Olsen (Lille) fra Geresgohppi i Austertana og Per Erik Saraksen fra Auskarnes/Ávskár tok lærerutdanning i Kristiania (Oslo).

I første linje

Skolestyrene[32] tilsatte norskspråklige lærere i samiske kretser, mens samisktalende lærere ofte blei plasserte i kretser der de fleste var norsktalende. I kretsene Skiipagurra og Sirbmá var Anna Anderssen og Gunnar Olsen blant søkerne i 1921. Kretsene innstilte samiske søkere, skolestyret ønska en vestlending. Trass negativ innstilling fra skoledirektøren, fikk Per Fokstad post på Norskholmen skole.

Lærerne hadde fast lønn, og hørte slik de til de privilegerte i lokalsamfunna. Særlig blei internatstyrerne sett på som storkarer.

Lærerinnene hadde ofte ett-årig lærerinnekurs, og vanligvis underviste de småskolen. De skulle gi små samebarn norskferdigheter og gi dem trygghet i en ny og ukjent hverdag. De var nøkkelpersoner, men hadde lavere lønn enn sine mannlige kollegaer.

Siden få av dem var fra Finnmark og ennå færre forsto samisk, må det ofte ha vært svært vanskelig for dem å kommunisere med barna.

Internatene var sentrale institusjoner i bygdene. De ga arbeidsplasser og de kjøpte varer og tjenester fra lokalbefolkninga. Internatstyrerne hadde ansvar for forpleining av barn, administrasjon av lærere, husmor og hushjelper, regnskap, brensel til oppvarming og belysning. Internatdrifta tok mye tid og krefter.

———————

Fornorskningens historie – Kilder og noter

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

1 Comments

  1. Very informative article «Sett nordfra».

Leave a comment

Your email address will not be published.


*