Hjemvendt – et fullendt liv utenfor allfarvei

Bente Aust. Foto: Johan Isak Niska
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Bente Johanne Aust (55) tok jobben med seg og flyttet hjem til Langfjordnes etter 35 år borte og angrer ikke en dag. Tilbake i Alta bor voksne sønner, barnebarn og en kjæreste. I dette portrettintervjuet får du møte en ildsjel som våger å følge drømmer og velger lyset hvis det mørkner. 

Hvordan vil du beskrive deg selv?

Jeg er et ja-menneske og ser på meg selv som en positiv person. Jeg har høy arbeidsmoral og det gir meg mye å hjelpe folk. Når jeg ser at det gleder dem blir også jeg glad. Og så liker jeg å jobbe, trene og være i aktivitet. Helst ute i naturen i all slags vær. Dessuten er jeg ikke redd for å være alene. Det kan man ikke være på en plass som dette.

Hvordan vil du beskrive hjemplassen din?

Her er masse uberørt natur; fjell og hav, fisk i sjøen og i vannene, rein, ryper, vilt, bær og planter – og få hus. Her er ingen biler, men en bygdevei som ikke brøytes om vinteren. Da er det best å gå fjæraveien når man skal gå tur eller besøke folk. Her er ikke butikk, så alt av varer, medisiner og annet utstyr kommer med hurtigbåten som har anløp 3 ganger i uka. I 1980 bodde det 67 personer på Langfjordnes. I dag er det 7 igjen. Bente er den yngste. 

Men på somrene er det masse folk her: Turfolk, fiskere, turister, utflytta Langfjordnesværinger, festivaldeltakere på Langfjordnesdagan og andre besøkende.   

Du flyttet fra Lanfjordnes i 1980 og hjem igjen i 2016. Hva gjorde du i mellomtiden?

Etter internatskole på Skjånes i 9 år ble jeg igjen ett ekstra år på Langfjordnes for å hjelpe mamma med butikken. Hun var mye syk på den tiden. I tillegg ble jeg hjemmehjelp og landmann for en fiskebåt. Deretter flyttet jeg hjemmefra og gikk på folkehøgskole, videregående skole, utdanning innen hotellfag, arbeid på hotell og vinmonopol. Jeg stortrivdes med masse folk rundt meg hele tiden. Etter hvert tok jeg også administrasjon, ledelse og pedagogikk på Høgskolen og jobbet som hjelpelærer på videregående og trente ungdom i karate på ettermiddagen. Det gikk i ett, masse å gjøre.

Da jeg traff kjæresten min, Tore Wæraas begynte jeg å jobbe på kontor. Da skjønte jeg at man fikk en frihet til å jobbe fra overalt bare man hadde en pc og nettilgang. Den friheten gjorde at jeg tok pc´en under armen og flyttet hjem til Langfjordnes.

Kaianlegget som Bente og Tore har pusset opp. Foto: Johan Isak Niska

Hvorfor flyttet du hjem igjen?

Jeg tok på meg for mye jobb, det var grunnen til at jeg flyttet hit. Det var jobb på dagen, trening på kveldene, hele uka – det holdt på spise meg opp.

Men egentlig har jeg hele tiden tenkt at skulle jeg bo på Langfjordnes når jeg ble pensjonist. Den drømmen lå alltid der. Så da friheten til å jobbe fra hvor-som-helst plutselig oppstod ble hjemkomsten skjøvet frem i tid. Nå har jeg bodd her i 4 år.

Ble det mindre jobb og mer fritid? 

Da jeg først kom hjem så jeg for meg at jeg skulle holde på med kontorjobben min på dagen og gå masse på fjellet og i naturen på fritiden.

Det gikk ikke helt etter planen. Det ble både totalrenovering av bygninger og kaier. Og så har jeg tatt oppgaver som hjemmehjelp, tar vannprøver for AkvaPlan Nivai Tanafjorden, er beredskapshjem for 3 barn og timelærer på Skjånes skole, har laksefiske-turister på sommeren i Laggo og gjestehus på Langfjordnes. Jeg har faktisk vært full booket på Langfjordnes Gjestegård hver sommer nå (10 senger). I tillegg har jeg også litt vinterturisme med snøscooter bl.a fra Nordic Safari.

Det høres kanskje ut som mye jobb, men det er likevel mindre stress enn da jeg levde mitt gamle liv i Alta.

Ble dine forventninger om tilbakekomsten oppfylt?

Jeg har jo alltid vært glad i Langfjordnes, og vært mye hjemme på ferie her opp gjennom årene, så jeg vet jo hvordan det er her.

Det beste er roen her; naturens egne lyder, fuglene, havet og vinden. Ofte våkner jeg til lyden av fuglene og havet, noen ganger er det så stille at jeg lytter til stillheten, noen ganger våkner jeg til vind og uvær.

Jeg liker at naturen her er autentisk, her er det ikke noen som har laget en park eller gjort den annerledes enn slik naturen har vært her i hundrevis av år.

Men du må tåle stillhet og så må du like fysisk arbeid. Og så tror jeg at oppveksten min her på Langfjordnes har gjort at jeg håndterer stillheten bedre.

Hvilke utfordringer er det å bo her?

Jeg visste hvordan det er her, men hadde kanskje glemt litt også. Etter den første vinteren tenkte jeg at jeg kanskje skulle flytte tilbake. Januar og februar er for stille, det er kaldt, dårlig vær, veiene er stengt og folk kommer ikke på besøk for de kan risikere å bli værfast i flere dager. 

Og så var det problem med internet som gjorde jobbsituasjonen vanskelig. Den første tiden måtte jeg gå ut på fjorden med båten for å kople meg til internet.

Men nå fungerer vintrene bedre; Jeg har stabilt internet, jeg liker å  jobbe mye og som lærer på Skjånes får jeg kommet ut blant folk. Dessuten er det viktig å komme seg ut på tur uansett vær.  

Du er en ildsjel og et arbeidsjern, hvorfor står du sånn på?

Jeg syns det er så artig å se resultater av den jobben man gjør. All oppussinga her er jo så artig, for det blir så synlig alt som skjer. Jeg hadde begynt oppussing før jeg ble kjent med Tore, men da han kom inn i bildet ble det fart i sakene. Det ble bedre økonomi og alt gikk fortere. 

Jeg liker jo å være fysisk aktiv, og det får man være her. Dessuten går kontorjobben fortere fordi jeg ikke blir avbrutt hele tiden. Her får jeg så mye konsentrasjon at jeg gjør samme jobben på 6 timer som før ble gjort på 8.

Men bevares, jeg er utrolig flink til å være lat også. 

Så har du satt i gang en ny festival som i år ble gjennomført for 13. gang: Langfjordnesdagan. Fortell.

Ja, den første i rekken var allerede i 2007. Vi så at det var mange små grender og ikke så ofte man kom seg på besøk til hverandre, så vi ville lage et samlingspunkt basert på dugnad. Vi kjøpe telt og testet ut om dette var noe folk sluttet opp om.

Så nå inneholder Langfjordnesdagan Barnas dag, dansefest, revy og historiske turstier der vi har laget ruter basert på fortellinger fra krigen, evakueringa og hendelser som har skjedd her i området. Vi prøver å fornye oss for hvert år og håper alltid at været skal stå oss bi. Festivalbesøket er veldig væravhengig, også fordi folk bare kan komme i hit i båt. I år var det kuling, regn og kulde, så det påvirket selvsagt publikumsoppslutningen. Men været kan vi ikke gjøre så mye med og neste år blir det bedre!

Jeg syns Barnas dag er den artigste; Da kjører vi Farmen-leker med vannski, båtturer, gå i havet i våtdrakt og andre spennende aktiviteter i naturen. Jeg er opptatt av at vi ikke må lage ungene våre så redde for alt mulig. Alt er liksom så farlig, spesielt er jenter for forsiktige. Vi utfordrer barne til å våge, og det viser seg i ettertid at det liker ungene.

Bente foran barndomshjemmet hun har pusset opp. Foto: Johan Isak Niska

Kjenner du på ensomheten?

Nei, jeg kjenner meg ikke ensom i det hele tatt. I den første tiden her var jeg husredd, men det gikk ei uke og så var det tullet over. Jeg går gjerne tur alene og er aldri redd mer.

Det som er viktig er å ha mye å gjøre: Du må aldri legge deg uten å vite hva du skal gjøre dagen etterpå. Dagene må være så innholdsrike at man er sliten om kvelden. 

Og så må man gå ut hver dag uansett vær: I uvær tar jeg på meg «fokk-briller» (skuterbriller) og skinnlue og går ut når det er lyst. I mørketiden er det knapt en times lys til turgåing og det skjer mellom kl. 12.-13. Da skriver jeg på mail til kundene mine der det står «ute til lunsj». 

Jeg er opptatt av at det fysiske påvirker det psykiske, og at å leve og spise sunt er viktig. Vi bor jo midt i et gourmetmatfat her: Fisk, krabbe, bær, tang, planter…

Hvilke råd vil du gi til andre som har en drøm om å flytte utenfor allfarvei?

Det er absolutt å anbefale. Men du må ha noe med deg; En jobb, en syssel, noe å fylle hverdagen med som du syns er artig. Og så må du være fysisk aktiv, for å bare sitte inne uten å bruke kroppen er ikke bra verken for psyken eller kroppen. 

Jeg liker f eks å måke snø, det gjelder å ta litt i. Man må bli svett på ryggen minst 2-3 ganger i uka. 

For det hjelper mot det man før i tiden kalte for «tulltanka», grublerier som kan føre til depresjoner.

Det er så mye blogger og saker på nettet som har fokus på posttraumatisk stressyndrom, angst og andre psykiske sykdommer. Det påvirker folk og det kan alle få en smak av, men man må lære å stå i det og gå ut. Når jeg kjenner at alt blir et ork, tvinger jeg meg til å gjøre det likevel.

Hva med fremtiden, hvordan ser den ut?

Jeg blir her så lenge jeg syns det er artig og har fysikk til det. Men det kan være at jeg med tiden bor i Alta de verste månedene. Jeg har jo hus i Alta, så det er bare å tar pc´en under armen og dra.

Men så må jeg komme tilbake til våren. Det er den beste tiden her på Langfjordnes, min hjemplass.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*