En kjent trussel

Jakob Arvola. Foto: Torill Olsen
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Den framtidige forsvarsstrukturen i nord er nok en gang oppe til debatt. Hvis det er noe som er, unnskyld uttrykket, bombesikkert, så er det debatt om Forsvaret nordpå ved hver forsvarsmelding. Men hvordan utarbeides en trusselvurdering, og hva skjer i kulissene? Bli med tjue år tilbake i tid.

På midten av 1990-tallet var jeg del av Fylkesmannen i Finnmarks stab i tilfelle krise og krig. Det fungerte slik at NRK, som var arbeidsgiveren min, avga et visst antall medarbeidere til stat og regjering dersom noe skjedde. Dette er en viktig del av beredskapsopplegget i det langstrakte landet vårt, og ekstra viktig ble det under den kalde krigen i Finnmark.

Finnmark var, som alle vet, et område der russerne ikke skulle stanses, de skulle bare forsinkes. Under førstegangstjenesten lærte vi at det var gjort beregninger på levetiden til soldatene i Finnmark, og dårligst ut kom soldatene på GSV: Norske og amerikanske militærstrateger hadde beregnet en gjennomsnittlig levetid på en halv time for en soldat som stod på grensa når russerne rullet over.

Og dette var etter planverket: Finnmark skulle fungere som en buffer inntil de store amerikanske styrkene var på plass i Troms. Soldater skulle ikke overleve her.

Tidlig på 2000-tallet ble det også kjent at amerikanerne hadde planverk der de skulle svi av Finnmark med kjernevåpen for å holde området ubeboelig under en invasjon.

I vår tid antok man for øvrig at russerne faktisk for en stor del ville komme landeveien. En sterkt motorisert front gjorde russerne avhengige av å kunne ta i bruk E6 på norsk side under fremrykking. Det ble derfor lagt hindringer langs veien, og dette kan oppmerksomme bilister se den dag i dag:

De store jernkryssene som ligger i grøfta ved Hauksjøen i Sør-Varanger er ikke jernskrap, men derimot stridsvognhindre som skal gjøre det umulig for panservognene å kjøre rundt når de blir beskutt fra de skjulte skyteskårene i fjellet.

Tilbake til det som skjedde i Fylkesmannens stab den gangen midt på 1990-tallet: Øvelsene fant sted i en bunker under Høyskolen i Alta. Her var det et strengt hemmelig atomsikkert anlegg, blant annet med fulle militære kommunikasjonslinjer og eget NRK-studio under jorda der vi kunne sende uavhengig av om stasjonen i Vadsø eller Tromsø ble bombet, noe som var regnet som svært sannsynlig.

Bunkeren i Alta var oppsatt med soveplasser for fylkesmann, politi og andre sivile myndigheter, og det var herfra arbeidet skulle koordineres ved en krise eller krig.

Vi hadde til og med en liten bunke LP-plater som vi radiofolk kunne spille til folket mens bombene regnet over Finnmark. Jeg mener å huske at Bert Kaempfert og hans orkester var på spillelista, kjent for storslagere som «That happy feeling» og «Midnight in Moscow».

Scenariene til disse øvelsene var utarbeidet på sentralt hold i Oslo, og ved en av disse øvelsene på midten av 90-tallet dukket det plutselig opp et høyst interessant øvelsesdokument. Scenariet var bygget over følgende:

I landet Opforia, som lå nært Norge, hadde det vært valg, og president Gofla Himsk hadde kommet til makten. Denne Himsk var regnet som en ekspansiv og på sikt svært ustabil politiker å ha med å gjøre. Han kom stadig med aggressive utspill overfor Vesten, og økte det militære nærværet mot Norge massivt i månedene som fulgte.

«Alle vet jo at Opforia er Russland, men de kan ikke skrive det i øvelsesdokumentene. Vi vet at russerne får tak i papirene, og dette kan oppfattes som diplomatisk provokativt. Derfor heter det Opforia», sa en svært høyt plassert kilde til meg da vi diskuterte øvelsestablået.

Særlig var Gofla Himsk irritert over norsk fiskeri- og ressursforvaltning i nordområdene. Han mente Norge hadde tatt seg urettmessig til rette, både med kvoteforvaltning og næringsvirksomhet i nord. Dette synet fikk han overveldende støtte for i nasjonalforsamlingen. Øvelsespapirene vi fikk var stemplet «Hemmelig» og «Begrenset» og var ikke ment for offentligheten.

I Finnmark rykket vi inn i bunker-anlegget i Alta under øvelsen da opforianske styrker en morgen hadde gått i land på Jan Mayen og Bjørnøya. President Gofla Himsk bedyret i pressemeldingene vi fikk tilgang til at dette bare var en vennlig handling for å hjelpe Norge med blant annet fiskerioppsyn i nord. Slik så ikke regjeringen i Oslo det, ikke på noe vis.

Norge anså dette som en del-invasjon, og bragte situasjonen inn for både FNs sikkerhetsråd og naturligvis Nato. USA sendte ganske omgående en innsatsstyrke til Vest-Finnmark, og selv om dette bare var en papirøvelse, kan jeg fortsatt kjenne uhyggen der vi sitter under jorden i Alta, og en liason-offiser kommer inn, lener seg til betongveggen og sier: «Ja, nå patruljerer det amerikanske soldater i Lakselv.» Situasjonen var fullstendig uvirkelig, selv om det var en lek.

I dag er denne øvelsen, sammen med bunkeren i Alta, for lengst nedgradert. Men trusselen er kjent, og det er to ting som er på moten igjen: Det er vinylplatene vi hadde i studio, og ikke minst scenariet.

På midten av nittitallet hadde virkelighetens Gofla Himsk begynt å posisjonere seg mot det han må ha skjønt kom til å bli en ny storhetstid for Opforia. Han hadde akkurat hengt KGB-frakken av seg, og ble deretter sjef i etterfølgeren FSB. Deretter sjef for sikkerhetsrådet.

Gofla Himsk heter nå Vladimir Putin, og bestyrer Norges naboland i nord.

Jeg husker brutaliteten i det som ble beskrevet i øvelsespapirene for tjue år siden. Den grenseløse hardheten. Det var ingen spor av godt naboskap, og gode nordmenn fikk ingenting igjen for å ha sagt «jammen, de hjalp oss jo i 44».

Jeg har mange ganger tatt meg i å undres over hvem som utarbeidet papirene til disse øvelsene – det fikk vi aldri vite. Men hvem det nå enn var: Vedkommende kan i dag si at scenariet har en viss relevans. Fortsatt.

Ps.
Da de amerikanske styrkene begynte å patruljere veikryssene i Lakselv, og da amfibiefartøyene med sine taktiske atomvåpen ble landsatt i Hamnbukt og inne i Laksefjorden, kom det etterretningsrapporter om at Gofla Himsk beordret marinefartøyene sine hjem. Spesialsoldatene som var satt i land på Bjørnøya og Jan Mayen gjorde som russerne i 1945: Forlot norsk jord, på ordre fra høyeste hold. Men, som det ble sagt: «Skulle dere behøve hjelp med fiskeri- og ressursforvaltningen, så er det jo bare å gi beskjed. Vi er alltid rett rundt hjørnet.»

————————-

Gjesteskribent i Sett Nordfra, Jakob Arvola, f. 1967, er forfatter og journalist.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

1 Comments

  1. Den største trusselen kommer ikke fra Russland og Vladimir Putin, men fra USA…som utplasserer stadig mer materiell og soldater nært opp til Russlands grenser, i Norge og alle andre steder. Et militært angrep på Russland har lenge vært under planlegging og det er bare et tidsspørsmål før det blir en realitet. Amerikanerne kommer til å bruke Norge som et springbrett mot Russland. Russerne kommer aldri til å slippe Nato-styrker over grensen, men heller bekjempe dem på norsk jord…med Finnmark som kamparena. Man må være blind for å unngå å se hva som er under oppseiling.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*