Det handler om identet…

Torill Olsen. Foto: Johan Isak Niska.
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Det fins et lite vann vi pleide å bade i da vi var små, for snart 45 år siden, den gang somrene varte evig og sola skinte hele tiden. Lille Lomvannet heter det, og dit gikk jeg en av de iskalde julidagene vi hadde sist sommer.

Vannet lå der speilblankt, omkranset av mektige fjell og karrige bergknauser der selv lavet sleit med å holde seg fast på uværsdager. Litt mindre enn det jeg husket, men likevel som en del av evigheten som ville være der også etter at jeg var borte.

Tenkte jeg, da jeg satte meg ned på en liten stein ved vannkanten, den samme steinen som jeg brukte å legge bestemors slitte badehåndduk på før jeg hoppet i vannet. Den gang for lenge siden.

Jeg kjente Finnmarkspatriotismen risle langs ryggraden. Helt uventet følte jeg meg nesten på gråten ved å tenke på hvordan min generasjon forvalter vår natur og våre forfedres levemåte.

De som ga oss historiene sine, om laksefiske, reinkjøtt, sauesanking, krigen, joiken, selinvasjonen, fornorskninga og EF-kampen som ble forklart som Dyret i Åpenbaringen. De ga oss stolthet og ryggrad, og en indirekte avtale om å ta vare på vår natur og historie. En ordløs bør å bære.

Det plagde meg. Jeg grøsser litt av kulde og av forpliktelsen som ligger i det mitt folk stod for og som de der oppe ved Lille Lomvannet minte meg på.

Vi står som kjent ikke alene i verden, vi står på våre forfedres skuldre. De puster oss i nakken og minner oss om at vi bærer en arv. Det er den som er vår identitet.   

Så hva gjør du med den, da? Spurte jeg meg selv der jeg satt og angret litt på at jeg ikke hadde tatt med meg ullvottene. Det må være kulden som også gjorde at jeg måtte blunke bort en tåre eller to.

Men plutselig stod det for meg at det er gavene fra min slekt som gjør at jeg ikke kan sitte stille å se på at kapitalkrefter voldtar vår natur. Som gjør at jeg ikke kan overlate styringa av mitt Finnmark til de som ikke forstår hvilke verdier det handler om. Og som gjør at det er verd å gå i motvind.

Med denne avklaringen trygt i kroppen reiste jeg meg opp fra den lille steinen jeg satt på, den som jeg brukte å legge bestemors slitte badehåndduk på da jeg som 9-åring skulle bade i Lille Lomvannet.

På veien ned fra fjellet hørte jeg meg selv synge: «Kjemp for alt hva du har kjært, dø om så det gjelder. Da er livet ei så kjært, døden ikke heller.»

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

3 Comments

  1. Raymond Hildonen 11. oktober 2019 at 00:03

    Takk. ❤️

  2. Hei Torill. Jeg mottok i dag fra Folkeakademiet Skjånes heftet Fra fjord og fjære ll. Din fortelling HO BESTEMOR OG Æ var betagende! Kan jeg spørre om hva din bestemor het? Jeg var distrlege ‘65-69.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*