Er Russland farlig, og er finnmarkinger dumme?

Litza-monumentet. Et storslått monument over de mange falne ved Litza-fronten bare noen steinkast fra norskegrensen. Foto: Ketil Steigen
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Skrevet av Ketil Steigen

Denne uken er jeg på jobbreise i Kirkenes. Anledningen er 75 års markeringen for frigjøringen av Øst-Finnmark. Både statsminister, Kongen, og utenriksministeren i Russland kommer. Og altså da undertegnede.

Jeg våger påstanden at det er få steder i Norge der krigen er så til stede i sinnet til folk, 75 år etter, enn akkurat her. I grenseområdene til Russland.

Når man hører historiene om kampene her oppe, nedbrenningen, motstanden og evakueringen så blir man stolt av å tilhøre samme land som finnmarkingene. Samtidig blir man forbannet over det som skjedde etterpå. Etter at russerne hadde trukket seg ut og Finnmark igjen ble helt og holdent lagt i norske hender.

På fredag kommer Kongen til Kirkenes. Han var her også i 1992. I Kiberg, som ligger noen mil unna her. Da bad han døde og gjenlevende partisaner om unnskyldning for behandlingen de hadde fått etter krigen. Altfor sent, men det ble likevel tatt vel imot av finnmarkingen og Kongens unnskyldning snakkes enda om.

Kampene her oppe var voldsomme, nedbrenningen nådeløs og viljen til motstand imponerende. Til tross for dette var stort sett det eneste jeg lærte om Finnmark på skolen at det ble brent. Lite mer.

Det sies at en av våre mest omtalte, mest avholdte og mest dekorerte krigshelter i etterkrigsårene skal ha blitt spurt om hva han syntes om behandlingen av partisanene i Finnmark fikk etter krigen. Han skal ha svart:

– Hva med dem? De var jo kommunister!

Det sier litt. Heldigvis var kongen smartere.

Teksten nedenfor skrev jeg i 2017, men jeg har ikke skiftet syn. Jeg skrev den for avisen iTromsø. Den handler om krigen i nord og forholdet mellom russere og finnmarkinger.

Er Russland farlig, og er finnmarkinger dumme?

Finnmark, høsten 1944. Tyskerne jages ut, men det koster. På veien ødelegger de så mye de klarer av infrastruktur. Finnmark brenner. Befolkningen tvangsevakueres, men mange motsetter seg den tyske ordren og finner skjul i primitive gammer og gruveganger. I hælene på tyskerne kommer befrierne. Det er ikke US. Army, Royal Air Force eller Fremmedlegionen.

Det er heller ikke den norske hær. De er alle opptatt andre steder. Det vil si, den norske hær, det lille som finnes av den, ligger i trening langt utenfor krigssonen.

Befrierne heter ikke Sam og Jack. De heter Vladimir og Piotr. Det er den sovjetiske røde armé som med frigjørernes rettferdighet ruller over den norske grensen.

I årevis har de sloss mot tyskerne bare noen solide steinkast fra Kirkenes. Litza-fronten var lenge det verste frontavsnittet å være på. Her kjempet de. Nazister mot kommunister. Frem til russerne omsider kom på offensiven var frontavsnittet ved Litzsaelven, det med høyest antall falne.

Fremdeles finner man falne soldater i dette området. Litza-monumentet ligger her. Ved veien mellom Storskog og Murmansk. Sjelden kommer man hit uten at det er friske blomster ved det mektige monumentet. Dette betyr noe. Mye for russere, og for finnmarkinger.

Hvor ofte har man hørt om dette sørpå? Jeg tror ikke Litza-fronten ble nevnt med ett ord gjennom hele skolegangen min. Dette vet finnmarkingene. De har følt ignoreringen på kroppen.

Da jeg for noen år siden var på jobbtur i Murmansk, så jeg en konsert med Ola Bremnes i byen. Konserten ble gjennomført med tolk. Dette ble gjort slik at tolken før hver låt fortalte om hva sangen handlet om. Ola Bremnes fremførte så låtene på norsk. Interessen var tydeligvis stor, for konsertsalen var stappfull.

Det var russere der i alle aldre, fra ungdommer til folk som antagelig hadde opplevd krigen. Da Bremnes skulle spille sangen «Blå fuggel» forstod jeg hvor levende krigen er i det russiske folk den dag i dag. Tolken fortalte at denne sangen handler om en russisk krigsfange i Nord-Norge.

Noen barn smugler mat til ham, utsultet som han er i fangeleiren. Som takk får de en liten blå fugl i tre han har smidd i fangenskapet. Historien får en tragisk slutt da han etter et rømningsforsøk nådeløst henrettes med nakkeskudd. «Bare fuggelen din skal møte våren», synger Bremnes.

På slutten av sangen spilles et ørlite utdrag av den russiske klassikeren «Kalinka». Sangen (som altså ble sunget på nordnorsk i Murmansk) fremkalte voldsomme reaksjoner. Folk gråt, og da mener jeg ikke en to-tre stykker, men anselige deler av salen. Og applausen etter denne låten var ikke bare øredøvende. Folk reiste seg, tørket tårer og nikket megetsigende til hverandre.

Selv skal jeg innrømme at jeg måtte tenke på fårepølse og kneippbrød for å holde følelsene i sjakk.

Ja, nevnte opplevelse i Murmansk er selvsagt bare en digresjon. En anekdote. Ikke kvalifiserte ytringer fra skrivebordene på utenrikspolitisk institutt eller utenrikspolitiske analyser fra mer eller mindre kvalifiserte journalister, men dette sier noe om virkeligheten på bakken. Kjærligheten er dyp. Russerne har, i motsetning til våre andre allierte, levert.

Riktignok var Marshall-hjelpen etter krigen viktig, men den kom med forpliktelser og den kostet ikke blod. Tusenvis av russiske soldater ble drept i Finnmark i 1944. Tusenvis. De ble drept i kampen for å befri Finnmark fra nazistene. Murmansk var for mange partisaner i Finnmark det samme som London var for motstandsfolk sørpå. Det var utstrakt samarbeid. Skytteltrafikk over grensen med bokstavelig talt livet som innsats.

Partisaner fra Finnmark fikk sine instruksjoner fra Moskva. Sovjetunionen var en alliert. Hitlers hær forblødde i stor grad foran Stalingrad. Etter krigen endret forholdet mellom Sovjet og oss seg brått, og de som hadde slåss for å befri fedrelandet sitt ble mistenkeliggjort og uglesett. Max Manus, Kjakan og Oslo-gjengen ble heltene.

Rettmessig, selvsagt. Men hva med motstandsfolkene i Finnmark? De ble gjenstand for mistenkeliggjøring og hets fra sør. Så ille var det at kongen bad om unnskyldning for behandlingen de fikk. Men ikke før i 1992. Før den tid ble manges liv ødelagt.

Når regjeringen har bestemt at Finnmark skal slås sammen med Troms, er det viktig å ha historien klart for seg. Jeg er selv fra Bergen og folk spør meg ofte: Hvorfor er finnmarkingene så russervennlige? Journalisten Kjetil Stormark «avslørte» for en tid tilbake at PST angivelig var bekymret for finnmarkingenes lojalitet.

Jeg er mer bekymret over den mangelen på innsikt en slik oppfatning viser. Finnmarkingene er ikke dumme. De vet at Russland er mye mer enn Murmansk. Finnmarkingene vet også at bare noen kilometer fra grensen har Russland en ganske formidabel militær styrke.

Nylig har de utvidet og modernisert den tidligere humpete veien til Norskegrensen. Det er ikke slik at de tror at russerne ikke kan bli en trussel. Men finnmarkingene har hukommelsen i orden. De vet hvem som rykket inn, befridde dem og trakk seg ut. De vet også hvem som mistenkeliggjorde dem etterpå.

Og de ser at regjeringen legger ned forsvaret i nord. Kapasiteter flyttes sørover. Heimevernet reduseres kraftig og deler av det legges ned. Er det rart man lurer på hvordan Finnmark skal forsvares i en krigssituasjon? Er det Finnmarks 300 elgjaktlag som skal ta støyten i tilfelle invasjon?

Uansett hvor avgjørelsene tas: Finnmark har noe unikt. De har et vennskapelig forhold til naboen, basert på gjensidig respekt. Det snakkes og samarbeides på tvers av grensen. Det jobbes for å holde på det gode forholdet. Barentssekretariatet i Kirkenes gjør en fremragende innsats.

Mens Russlands forhold til vesten for øvrig forverres, tviholder man her oppe, på begge sider av grensen, på vennskapet. Tiden som allierte under krigen holdes i live, ikke minst i skåltalene i Murmansk. Jeg har selv holdt en. Dette har en verdi.

Denne verdien kan gå tapt dersom fylkessentrum, statlige arbeidsplasser og annet av nasjonal karakter flyttes til Tromsø, slik mange nå ivrer for. Man kan ikke annet enn å oppfordre til å løfte blikket. Se hva som er bygget her. Forstå historien og forstå hva et avfolket Øst-Finnmark, uten offentlig nærhet med Russland, vil bety for naboskapet.

Det er fremdeles slik at Russland og Norge aldri har vært i krig med hverandre, men det vil være naivt å tro at en nedbygging av Øst-Finnmark, der makten flyttes til Tromsø, ikke kan få svært negativ innvirkning på den nærheten som finnes her borte.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

7 Comments

  1. Takk du retter opp historien Toril ! Ble dypt rørt av SANNHETEN !
    Og som du jo peker på ..den forbrødring det er mellom finnmarkingene og russerne i nord Kanskje nettopp dette ‘limet’ er det som har holdt og vil holde også i fremtiden , fred og harmoni mellom Norge og Russland !

  2. Einar Johan Nilsen 26. oktober 2019 at 12:56

    Utfra hendelser andre steder på kloden, vil tilstedeværelsen av amerikanske styrker framstå mer som angrepsforberedelse enn som forsvar. Skulle ønske at disse ble sendt heim, og at vi heller styrket vårt eget, mer troverdige forsvar. Det ville lagt tilrette for større tillit og harmoni i det naboforholdet vi nå en gang skal leve i.

  3. Øystein Dalland 26. oktober 2019 at 20:29

    Landskapet inni landskapet
    – og identiteten inni identiteten…

    Jeg bor sørpå, men her noen av mine aller første minner, Storbombinga: I Vadsø ble Midtbyen fullstendig rasert, og Kullkaia brant i mange måneder. I Ytterbyen med Finnegata 6 der vi bodde, ble en god del hus stående igjen, ofte med alle vinduer slått ut. Ut over Kirkenes rakk ikke tyskerne å rasere hele Øst-Finnmark, der det regnes at ca 20-25% av bebyggelsen ble «spart» i tyskernes hastverk med retretten mot Tana Bru. Jeg var 4 1/2 år da vi rømte til fjells i Vadsø med mange andre familier og lå første døgnene tett i tett, 20-40, på golvet i ei hytte.

    Synet av kjempebålet sett fra fjellet var vakkerstygt, (men lyden av fly gjorde at jeg og mange kamerater rømte innadørs helt til 8-9-årsalderen). Så bar det over til Auster-Tana, faktisk med stykkevis haik med tyske militærbiler, og ny flukt opp i et nytt kystfjell ved Lavvonjarg.(Etter overnattinger på et difteri-sykestue ved Rustefielbma/Tana Bru, der en sykesøstersjeff hadde sagt til tyskerne; dere brenner ikke her!. Hospitalet ble spart (en stund?), men far min fikk difteri. Sjøsamene Håkon og Sverre Henriksen, ca 20 år og brødre, rodde med spissbåt fisk og mel til oss og til en annen barnefamilie i fjellet, i ei fjølehytte, Lavvonjargsetra i Lille Leirpollen. Den lå på baksida av ei bratt glatt skiferurd som stupte i havet. Husker urda og skifer som raste, men også seint høstblomstrende balblom på vollene, denne milde høsten som berga mange fjellfolk.

    Tyskerne kom en kveld med motorsykler og parafin og fakler for å gjennomsøke Lavvonjarg, men det var flo og de satte seg fast i sandfjæra ved Tanaelvas munning. Over det smale sundet så vi de snudde, og Lavvonjarg var spart. På vei til Lavvonjarg så vi gård etter gård ble påtent som nye store bål, lik ei lunte som gikk stadig utover vestersida…
    Men ikke mitt aller første minne: For det var da jeg, 2 og ett 1/2-åringen snudde meg litt bakpå sykkelen, kystveien fra Berlevåg til Kjølnes fyr, og så en trekkfugl (snøspurv?) satte seg på skuldra mi…Underlig. Vi var vel det eneste oppstikkende i det flate landskapet…

    Når vi får høre smellet når Tana Bru blir sprengt, er det fred, sa far. Det sjølmotsigende budskapet gikk ikke inn. Men så smalt det, og en hest trakk oss på slede opp den flortynne høstisen på Tanaelva, så over eidet til Varangerbotn, der ei fiskeskøyte tok oss tilbake til Vadsø godt før jul. Skøyta grunnstøtte i snøfokket, fikk svær slagside, og barnevogna til sørster mi trilla overbord, hun satt ikke i den…Mor dynka en lyserød underkjole med parafin og faklet mot land, en mann kom roende i en spissbåt ut til skøyta…Skal sjekke datoene.

    Sjøsamen Håkon Henriksen, bergingsmann , sammen med russerbrigaden, ble 30 år senere, i 1973 leder av det første Altautvalget mot regulering av Alta-Kautokeinovassdraget…Han var blitt voksenopplæringsleder i Alta, snakket fransk og engelsk, stemte ja til EU, men rømte til fjells hver august for stillhet og molter.

    Etter murens fall, i Vest-Russland og baltisk grenseregion i slutten av 90-åra med vårt (fylket/KS/UD her og 20 kommuner der) grensevassdragsprosjekt «Tree Rivers»; Latvia/Estland/Russland-Norge hjalp det godt for dialogen å være berget av russerne i 1944…Mye hadde skjedd, også siden 1976, da engelsktalende ble kjeppjagd ut av bussen vår av den allestedsnærværende KGB-vakt på IGU/Man and Biosphere-konferansen om elver, holdt i Moskva/Volga-området. Vi skulle ikke komme i snakk med russerne…

    Maratonsendinga fra NRK i går 25.10, sikkert noe monoton for mange, var forhåpentlig for enda flere, en nødvendig påminning også om den moderne Finnmarksproblematikken. Finnmark som – ikke eget eget fylke engang, er fornektelse av relevant folkemening, og vitner om manglende kunnskaper om Norge og om Finnmarks særstilling på Nordkalotten, historisk, geografisk og politisk.

  4. Joachim Osmundsen 27. oktober 2019 at 12:31

    Russland er ikke farlig, men det er en fin linje å relatere til russiske myndigheter. Husk at Russland styres i stor grad slik som det tradisjonelt har blitt styrt både under kommunismen og tidligere. Russere er vant til en stor og sterk lederskikkelse, og liker ikke ledere som ser myke ut.

    Korrupsjon i Russland er ekstremt, og landet styres i veldig stor grad av mennesker med egne interesser om vinning. Valgene er 50 % juks. Legg merke til Putin, og hvordan alle motkandidater blir kneblet enten ved død, eller offentlig ydmykelse.

    Norge må i en viss grad legge press på Russland, slik at det skaper nok frustrasjon og misnye med myndighetene. Dette landet styres av rike, korrupte mennesker og er ikke mye bedre enn mange andre land som vi ser på med skjevt blikk. Myndighetene er i stor grad representert ved tidligere Sovjetiske parti-kammerater som frynser av tanken om ansvarliggjørelse. Husk på Ukraina og Georgia. Russerne gjør seg sterke gjennom og føre andre nasjoner på kne, og gjør dem avhengige av dem. Ukraina er særlig et land som Russland kjører hardt!

    Jeg tror det går an å skille folk fra myndighetene, men Norge må ikke slutte å sette grenser, og være tydelige i deres syn på Russiske myndigheter.

  5. Hans Jørgen Strøm 28. oktober 2019 at 11:23

    hva er tegnene på dette? «Mens Russlands forhold til vesten for øvrig forverres»
    jeg ser på nett og noen internasjonale TV kanaler at der er tegn på at flere representanter for vest-europeiske land EU, vil normalisere forholdet. oppheve sanksjoner osv.

  6. 75-årsjubileet for den tyske tilbaketrekkingen fra Sør-Varanger, også kjent som frigjøringen av Finnmark, er kilde til så mange fortegnelser og historieforfalskning fra høy og lav her inne at det fortjener noen motstemmer. Den gode Biskop Olav i Nord-Hålogaland lovpriser at russerne «reddet» Finnmark. Mon det? På hvilken måte er et fylke uten bygningsmasse, infrastruktur, befolkning eller noen som utøver jurisdiksjon, reddet? Russerne stoppet som kjent i Sør-Varanger og ved Tana Bru, Tyskerne hadde trukket seg tilbake til Lyngen. Finnmark lå der som herreløst territorium hvor anarki rådet. Ikke mye reddet i mine øyne.

    Ser flere her viser til at 2200 russiske soldater falt for «frigjøringen» av Finnmark. For det første var dette sovjetiske soldater, ikke russiske. Majoriteten av dem var faktisk ukrainere, etniske russere var i et lite mindretall på Litsafronten. Russland i dag er ikke på noe vis synonymt med Sovjet, like lite som Tyskland i 1939 på noe vis var synonymt med det Tysk-Romerske riket, selv om nok både Putin og Hitler vil(le) man skulle tro det. Hva de falne soldatene angår er det ikke slik at de hadde meldt seg til tjeneste for å frigjøre Finnmark, det var ingen paroler i Moskva om å melde seg for å frigjøre Norge fra nazismens åk og for det liberale demokratiet. Disse falne soldatene hadde meldt seg eller blitt tvangsutskrevet i Den Store Fedrelandskrigen for å berge Stalins kommunistiske diktatur og spre verdensrevolusjonen.

    De hadde meldt seg til tjeneste for et regime som bidro aktivt til å bygge opp den tyske krigsmaskinen, understøttet Hitlers angrep på Norge i 1940, blant annet gjennom at de tyske flåtestyrkene som angrep Narvik ble understøttet med forsyninger fra tyske baser på Kola. Stalins Sovjet var gjennom Molotov-Ribbentrop-pakten våpenbrødre med Nazi-Tyskland i en aggressiv ekspansjonspolitikk mot land som Polen, Finland, Estland, Latvia, Litauen og også Norge.

    De hadde meldt seg til tjeneste for et regime som var like forbrytersk om ikke verre, som det Nazi-Tyskland de var med på å nedkjempe.

    Når Sovjetiske styrker høsten 1944 krysset Grense Jakobselv og gikk inn i Sør-Varanger var det altså ikke for å frigjøre Finnmark, men for å drive tyskerne ut av områdene Sovjet i 1940 hadde tatt i angrepskrig mot vårt finske broderfolk. Når tyskerne var drevet på flukt fulgte ikke sovjeterne etter. De var ikke der for å frigjøre oss, men for sin egen skyld. De hadde alt oppnådd sitt mål. Stoppe tysk fremrykning mot den isfrie havnen Murmansk. Å tillegge dem noe motiv om å frigjøre Finnmark for deretter å konstruere en takknemlighetsgjeld til Russland ut av det er mytebygging og eventyrfortelling tuftet enten i kunnskapsløshet eller et ønske om å springe Putins ærend.

    I den grad noen takknemlighet faktisk er berettiget, er det for at Sovjeterne IKKE frigjorde Finnmark eller for den saks skyld Norge. Der de faktisk «frigjorde» noen, ble det etterfulgt av de grusomste forbrytelser mot menneskeheten i form av massedrap, voldtekter mot alt som kunne krype og gå av kvinner mellom 12 og 80, utrensking av klassefiender og reaksjonære, og mange steder liketil etnisk rensing og folkemord. De som ble «frigjort» av Sovjet opplevde at det tok nesten 50 år før de såkalte frigjørerne forlot. Der er faktisk ingen feiring i land som Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania eller Tyskland over noen frigjøring begått av Russerne. Med god grunn.

  7. 75-årsjubileet for den tyske tilbaketrekkingen fra Sør-Varanger, også kjent som frigjøringen av Finnmark, er kilde til så mange fortegnelser og historieforfalskning fra høy og lav her inne at det fortjener noen motstemmer. Den gode Biskop Olav i Nord-Hålogaland lovpriser at russerne «reddet» Finnmark. Mon det? På hvilken måte er et fylke uten bygningsmasse, infrastruktur, befolkning eller noen som utøver jurisdiksjon, reddet? Russerne stoppet som kjent i Sør-Varanger og ved Tana Bru, Tyskerne hadde trukket seg tilbake til Lyngen. Finnmark lå der som herreløst territorium hvor anarki rådet. Ikke mye reddet i mine øyne.

    Ser flere her viser til at 2200 russiske soldater falt for «frigjøringen» av Finnmark. For det første var dette sovjetiske soldater, ikke russiske. Majoriteten av dem var faktisk ukrainere, etniske russere var i et lite mindretall på Litsafronten. Russland i dag er ikke på noe vis synonymt med Sovjet, like lite som Tyskland i 1939 på noe vis var synonymt med det Tysk-Romerske riket, selv om nok både Putin og Hitler vil(le) man skulle tro det. Hva de falne soldatene angår er det ikke slik at de hadde meldt seg til tjeneste for å frigjøre Finnmark, det var ingen paroler i Moskva om å melde seg for å frigjøre Norge fra nazismens åk og for det liberale demokratiet. Disse falne soldatene hadde meldt seg eller blitt tvangsutskrevet i Den Store Fedrelandskrigen for å berge Stalins kommunistiske diktatur og spre verdensrevolusjonen.

    De hadde meldt seg til tjeneste for et regime som bidro aktivt til å bygge opp den tyske krigsmaskinen, understøttet Hitlers angrep på Norge i 1940, blant annet gjennom at de tyske flåtestyrkene som angrep Narvik ble understøttet med forsyninger fra tyske baser på Kola. Stalins Sovjet var gjennom Molotov-Ribbentrop-pakten våpenbrødre med Nazi-Tyskland i en aggressiv ekspansjonspolitikk mot land som Polen, Finland, Estland, Latvia, Litauen og også Norge.

    De hadde meldt seg til tjeneste for et regime som var like forbrytersk om ikke verre, som det Nazi-Tyskland de var med på å nedkjempe.

    Når Sovjetiske styrker høsten 1944 krysset Grense Jakobselv og gikk inn i Sør-Varanger var det altså ikke for å frigjøre Finnmark, men for å drive tyskerne ut av områdene Sovjet i 1940 hadde tatt i angrepskrig mot vårt finske broderfolk. Når tyskerne var drevet på flukt fulgte ikke sovjeterne etter. De var ikke der for å frigjøre oss, men for sin egen skyld. De hadde alt oppnådd sitt mål. Stoppe tysk fremrykning mot den isfrie havnen Murmansk. Å tillegge dem noe motiv om å frigjøre Finnmark for deretter å konstruere en takknemlighetsgjeld til Russland ut av det er mytebygging og eventyrfortelling tuftet enten i kunnskapsløshet eller et ønske om å springe Putins ærend.

    I den grad noen takknemlighet faktisk er berettiget, er det for at Sovjeterne IKKE frigjorde Finnmark eller for den saks skyld Norge. Der de faktisk «frigjorde» noen, ble det etterfulgt av de grusomste forbrytelser mot menneskeheten i form av massedrap, voldtekter mot alt som kunne krype og gå av kvinner mellom 12 og 80, utrensking av klassefiender og reaksjonære, og mange steder liketil etnisk rensing og folkemord. De som ble «frigjort» av Sovjet opplevde at det tok nesten 50 år før de såkalte frigjørerne forlot. Der er faktisk ingen feiring i land som Estland, Latvia, Litauen, Polen, Tsjekkia, Slovakia, Ungarn, Romania eller Tyskland over noen frigjøring begått av Russerne. Med god grunn.

Leave a comment

Your email address will not be published.


*