Krigen, tausheten og kampen

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Skrevet av Torill Olsen, første gang publisert i Nationen

Den 25. oktober 1944 kom sovjetiske soldater til Kirkenes og frigjorde Øst-Finnmark fra tysk okkupasjon. I dag er det nøyaktig 75 år siden og vi markerer den voldsomme historien i frihetens tegn. Men for folk flest og nye generasjoner er denne skjebnetiden i ferd med å forsvinne inn i en tåke av glemsel.

18 år etter frigjøringa ble jeg født og vokste opp i Mehamn, et fiskevær på Finnmarkskysten som ble fullstendig jevnet med jorden etter tvangsevakuering og nedbrenning.

Jeg visste lite om krigen, og den var knapt nevnt i skolebøkene. Der hadde vi riktignok sett bilder av Kong Haakon som gikk i land i hovedstaden og ble møtt av glade folk som viftet med det norske flagget fordi krigen var over. Såpass fikk vi med oss, men vi brydde oss ikke så mye. Lenge trodde jeg faktisk at krigen hadde vært i Oslo.

I voksen alder har jeg tenkt mer og mer på hvorfor det ble lagt et lokk av taushet over krigshandlingene i Finnmark. Her hvor folket måtte lide mest, her hvor krigen faktisk utspant seg i sin verste grusomhet. Her hvor traumene stod i kø snakket de om alt annet enn krigen.

Da jeg ble eldre ville jeg vite. Men hvis jeg spurte mine besteforeldre fikk jeg «halvkveda viser» og setninger som døde ut av seg selv. Eller historier som var ment å dekke over alt det vonde.

På skolen var det heller ikke mye å lære om krigen. I skolebøkene var det noen få sider om krigen, jeg husker svakt at vi fikk høre om gutta på skauen og hvorfor vi feiret 8. mai, men hovedinntrykket var at krigshandlingene foregikk et annet sted enn hos oss. Lærerne var stort sett søringer som ikke hadde krigshistorien under huden, og ikke hentet inn et eneste tidsvitne til klasserommene for å fortelle, selv om det vrimlet av dem i Mehamn.

Det er lett å forstå at folket mitt valgte fortrenging for å overleve etterdønningene av krigens grusomheter. Men det er ikke lett å verken forstå eller tilgi at også nasjonen Norge ikke engang klarte å legge inn et kapittel eller to i skolebøkene om den virkelige krigen som pågikk i nord. Det er fremdeles en bitterhet i oss for denne neglisjeringen.

Men så begynte historiene å komme. Folk begynte å fortelle. I små porsjoner, slik traumer gjerne avdekkes. Litt etter litt tegnet det seg et bilde som nesten ikke er til å fatte. At mine besteforeldre klarte å reise seg fra asken og bygge opp husene sine og seg selv etter krigens herjinger er utrolig.

Jeg fikk vite om fem år med tyske soldater i gatene, om hvordan folk måtte leve med bombetrusler, tilfluktsrom, matmangel og vissheten om at krigen kunne eskalere når som helst. Jeg fikk vite om evakueringa hvor folk ble stuet i båter og måtte reise som dyr plassert i lasterommene mens husene deres stod i brann. Og jeg fikk vite om de som rømte til fjells og bodde i gammer og huler.

Men jeg skulle bli voksen før jeg fikk vite hva som også skjedde. Om partisanene som jobbet sammen med russerne for å frigjøre Norge fra okkupasjonsmakten, og som senere ble behandler som landssvikere og satt i fengsel i årevis på 50-tallet. Om barna som ble skadet og døde av gjenglemt krigsmateriell, og om noen av de norske soldatene som voldtok og fordømte krigsslitne kvinner på det verste. Og om Finnmarkinger som helt opp til vår tid ble overvåket av norske myndigheter med mistanke om at vi var for russevennlig og en fare for nasjonen. Fremdeles er PST til stede på norsk-russiske konferanser og folkemøter i Øst-Finnmark.

Og fremdeles mangler skolebøkene den store fortellingen om andre verdenskrig i nord. Heldigvis har vi forfattere, skribenter og lokalhistorikere som fortsetter å dokumentere hvordan krigen, etterkrigstiden og gjenreisninga i Finnmark egentlig foregikk.

75 år etter krigen er alt forandret. Eller er det det? Kongen og statsministeren står i disse dager skulder ved skulder med russiske toppfolk og feirer jubiléet.

Men jeg tror ikke våre toppledere forstår Finnmark. Jeg tror ikke de anerkjenner at den kollektiv krigstraumaet fremdeles ligger i folkesjela. Jeg tror ikke de vet eller fatter omfanget av det som skjedde i krigsårene og som har gått i arv til oss som befolker Finnmark i dag. Og jeg tror ikke de forstår hvordan Finnmarkingenes kamp for å overleve er en del av vår identitet.

Det er vår voldsomme historie gjennom århundrer i grenseland, den manglende anerkjennelsen, informasjonen og forståelsen av hva som egentlig skjedde her under og etter andre verdenskrig, som ligger og ulmer i vår kamp for å være et selvstendig Finnmark.

Jeg tror at dette er en del av kjernen for vår feiring av 75 årsdagen for russernes hjelp til å frigjøre Øst-Finnmark. Jeg tror russerne forstår det, men jeg er ikke så sikker på at makta i vår egen nasjon forstår det!

___________________________________

Billedtekst: En dag i begynnelsen av november 1944 marsjerte norske tropper for første gang siden kampen på norsk jord i 1940 gjennom en norsk by. Det var Kirkenes som fikk æren av å se denne marsjen, og bildet er tatt på den historiske dag. (Original bildetekst, datert 02.01.1945.) I forbindelse med 75-årsjubileet for frigjøringen av Øst-Finnmark, publiserer Arkivverket 1300 bilder.

FOTO: OLE FRIELE BACKER / NTBS KRIGSARKIV

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

2 Comments

  1. Få denne inn som eget kapittel i lærebøkene om Norges historie! Dekker godt hva vi føler her oppe!

  2. Jeg er en person som er født i 41, og er i fra Nuvsvåg, ei liten bygd i loppa kommune. Den sørligste kommunen i finnmark. Jeg har sett mange billed/filmserier fra krigens dager, men aldri har jeg kommet over noe fra hjemplass, kommune

Leave a comment

Your email address will not be published.


*