– Å vækse opp i et feskeværr gjør nokka me dæ

Foto: Peter Bösken fra Pixabay
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Jeg er fra Mehamn og var 7 år i 1970 da jeg begynte i 1. klasse der alle lærerne var sørfra. Jeg er eldst av 4, han pappa var fisker og mamma jobba på ettermidagsskiftet på filèen før hun begynte på hotellet. Hele slekta mi på begge sidene var fiskere eller involvert i fisk på en eller annen måte.

Jeg spiste så mye fisk i barndommen at det var rart at det ikke vokste gjeller på meg. 

Alt handla om fisk. Været for eksempel. «Han blir sterk i morra», nord-nordvest er det verste, sa han pappa og så ut av vinduet og ut mot havet med et innadvendt blikk. Gloa fra røyken lyste opp med hvert drag mens han tenkte. Og hvis vi var så uheldig å prata når værmeldinga for fiskebankene ble presentert på radioen, kvalifiserte det til å bli sendt på rommet med hard røst.

Været var det viktig å ha kunnskap om. For det kunne som kjent herje i flere daga når han la seg på riktig vindretning. Det betydde landligge og tap av penger. Det visste alle i Mehamn, ikke bare fiskerne. Unntatt søringan, selfølgelig. Dem gikk til og med søndagstur i uvær; – Kor e det dem skal henne, spurte han pappa som aldri gikk noen steder uten at han hadde god grunn.  

Været var forresten bestandig en han: – Han blir sterk i dag. Han var så sterk i natt at senga ramla mot veggen. Eller, Se, der kommer han med en erling, nu står snekulingen som en vegg ut i havet. Etter at jeg ble voksen og traff mannfolk av ymse slag skjønte jeg hvorfor været var en hann.

Jeg husker en gang det var sånn uvær at sjarken til han Karl Olsen ble dratt av fortøyninga og løfta 7 meter opp på veien utenfor posthuset. Der stod den som en kjempeskavel midt i veien, det var bare masta som vistes. 

Vi spurte om å få slippe å gå på skolen den dagen, men svaret var nei. Så vi vassa i ubrøyta sneskavler et par kilometer og måtte stoppe i utbygget på butikkene for å puste og vente til ansiktet slutta å svi. Da vi kom hjem etter endt skoledag var det fiskegrateng til middag. Vi brukte smørøye på den, husker jeg. Det var få som tenkte på slanking den gangen.

Fisken fortsatte å forfølge meg.

Da vi ble stor nok til å jobbe begynte vi med å stable tørrfisk i rommet når vrakeran kom på sommern. Dem var forøvrig ikke bare interessert i fisk, men åla seg ned i det trange rommet og gikk og så på om vi hadde stabla tett nok og godt nok, men jeg er ganske sikkert på at det ikke var det som var ærendet. Det dem gjorde var å gå sakte bak eller foran oss for å komme nært. Men vi visste ikke om Metoo den gangen. 

Bedre ble det ikke da vi steg i gradene og begynte å stable saltfisk. Jeg var 13 første gang jeg «måkka tel» en olding som prøvde seg.  Han var sikkert over 30. Tanta mi sa at jeg også kunne bruke kneet hvis det ble nødvendig. Det var ellers ikke noe mer å prate om.

Fisk var det også på hotellet. Da jeg begynte å jobbe der i helgene var det trålgastan som gjorde seg bemerka. Etter uker på havet tok de inn på hotell og festet og drakk. Og dem var ikke lenge på rommene før vi hørte jentefnis og klirring av glass, latter og moro. Jeg husker enda sigarettrøyken som lekket ut av nøkkelhullene og stinka i hele hotellgangen når man gikk brannrunden som nattevakt.

For meg var hotelljobben en etterlengta pause fra alt som handla om fisk og værprat, hvis vi ser bort fra «trålgastan» da. For på hotellet i Mehamn den gang var det stort sett bare frosne seipanetter fra Findus som kunne minne om fisk og ellers gikk det i svinekotelletta, bernaisesaus og karbonade med løk. – Og øl.

Jeg var så lei fisk da jeg flyttet fra Mehamn for å gå på skole, så et helt år spiste jeg joikakaker med potetgull som eneste tilbehør før jeg besinnet meg.

Foruten fisken og uværet og det at man ikke fikk være i fred for fiskere som likte jentunger, var det språket som mer enn noe annet minte om at man var fra kysten. Eller kanskje er det dialekta; Saftige uttrykk, de breie æ`an, tonefallet og intensiteten som var annerledes. 

Jeg spiser masse fisk nå, og er knapt nok utsatt for interesse fra menn. Jeg prøver også å dempe språkbruken sånn at ikke finfolket blir sjokkert. Det var som en politiker fra sør en gang sa til meg: Du trenger i bannet, Torill, for hele dialekta di høres ut som bannskap!

Det er vel unødvendig å si at jeg ikke stemmer på det partiet igjen (det var forøvrig nasjonens største parti den gang, jeg røper ikke mer).  

Men til poenget med dette lille kåseriet: Det er fisken og kysten og levemåten som har gjort oss til et folk som tåler en uværsdag. 

For å vekse opp i et feskeværr gjør nokka med dæ. Det gjør mæ først og fræmst stolt!

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

1 Comments

  1. Bjørnar Sellevold 28. november 2019 at 17:26

    Glimrende og djev…. artig fortalt!!!
    TAKK!!!

Leave a comment

Your email address will not be published.


*