Denne kampen skal vi vinne!

Arne Pedersen. Foto: Johan Isak Niska
Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail

Foredrag av Arne Pedersen, Vestre Jakobselv, Finnmark, leder i Norges Kystfiskarlag. Redigert av Lotte Shepard. 

Hvorfor tar laksen den lange veien inn i Finnmarkselvene for å gyte? Hit drar laksen på vårparten for å finne gyteplassen sin, og her pisker den opp en grop i elva. Hvorfor?

Laksen ha et område hvor vannet står helt stille for at melk og rogn skal smelte sammen. I gropa er det ingen strøm, og der blir smolten, ung laks som gjør seg klar for å vandre ut i saltvannet. All fisk må ha stillestående vann for en vellykket gyting.

Torsken og seien bor i Barentshavet, og en gang i året må den inn til kysten for å gyte. Den må inn i fjordsystemene, som Varanger og Tanafjorden. Ved inngangen til disse fjordene er det en terskel, og i den indre delen er fjorden dypere, og der er havet helt stille.  

Lodde er en nøkkelart, den gyter bare i Finnmark og så vidt i Troms fylke. En nøkkelart har stor påvirkning på andre arter i et økosystem, og er avgjørende for et stabilt økosystem. Blir den utrydda, kan det føre til store endringer.

Skreien går ned til Lofoten. Den russiske kysten rett ved siden av oss har ikke fjordsystem, som betyr at fisken kan ikke gyte der. Det er fjordene vi kan takke for fisken. Den dit, ellers blir det ingen fisk.

Forurensing

Nesten all forurensning fra dette landet går inn i fjordene; Fra husholdning, industrielt landbruk, bergverk og ikke minst oppdrett. På innsiden av terskelen i fjordene, der vannet står stille, begynner det å bli rene gjørmehav. Det er ingen fisk som slipper rogn og melk i forurenset vann. Dette har skjedd over langt tid. I Norge har vi ingen politikk for å hindre dette.

Torsken i fjordsystemet er på et kritisk lavt nivå. Forurensningen har bidratt til at nøkkelarten lodda gyter mindre og mindre. Nå er den fredet for tredje året på rad, fordi man ikke finner lodde i Barentshavet lenger. Innvendingene er at det kan ikke skyldes oppdrettsanleggene, de ligger for spredt. Men det er 600 oppdrettsanlegg hvor det er laks hele tiden. Litt og litt avfall slippes ut i fjordene, og i løpet av mange år vil det dekke fjordene. Og det har vært mange år med forurensning.

Norsk forvaltning har ikke tatt innover seg at vi er i ferd med å forpeste gyteområdene. Forskere sier at kysttorsken er borte på grunn av forurensing og har bedt om en plan for dette, men den finnes ikke.

Når vi forurenser i torskens fødestue fra Lofoten og nordover, ødelegger vi økosystemer og grunnlaget vårt for å høste bærekraftig av disse.

Uforsvarlig uttak av rødåte

Krepsedyret rødåte lever i ett år, og lever mesteparten av livet i dypet. Rødåta må også opp i strømstille områder, de samme områdene som skreien. Og skreien, i likhet med annen fisk og sjøfugl, fôres på rødåta. Når rødåta gyter fortettes bestanden, og den er lett og fange.

Nå har regjeringen åpnet for kommersiell fangst av rødåta, en kvote på 254 000 tonn, til kosttilskudd og som erstatter av fiskemel i fôret til oppdrettslaksen. Det er uforsvarlig når rødåta er så viktig for dette økosystemet!

Politikere og næring snakker om havet som den «blå økonomien», men har denne økonomien rot i virkeligheten? Bildet som er tegnet av tilstanden til dette økosystemet er en virkelighet.

Dette økosystemet er det materielle fundamentet for folket som har bodd i nord i tusenvis av år, og dette økosystemet har formet dette mennesket. Det har gitt oss maten, bestemt hva vi eter og gitt oss forståelse for samspillet mellom mennesket og natur, og skapt vår identitet.

Hvem blir vi hvis vi ikke har adgang til fiskeressursene?

Det er sterke krefter i landet som prøver å tegne et annet bilde av dette mennesket og gi dem en annen identitet. Etter at vi har fått gruvedrift og oppdrettsnæring så har denne forståelsen av det materielle fundamentet og økosystemet blitt forringet.

Hvem blir vi hvis vi ikke har adgang til disse ressursene? Det som har skjedd med kystbefolkningen etter at vi mistet adgangen til å høste, og det materielle fundamentet er i ferd med å ødelegges, er at vi mister selvtillit og undres over hvem er vi egentlig. Det er en trist følelse.

Vår historie, krigshistorie, måten vi lever på, det vi synger og lager dikt om. Det betyr ikke så mye for det urbaniserte og sentraliserte samfunnet – det kjenner vi det på kroppen. Den kampen som Eva Lisa Robertsen fra Kystopprøret beskriver, den er til å gråte av.

Den blå økonomien

Den blå økonomien er ikke min økonomi. Ikke de store merdene og de store båtene heller. Det er et bilde av et annet Nord-Norge,  det er et bilde av den Nordnorske identiteten som tegnes av urbane. Den sjøsamiske identiteten er heller ikke med i bildet.

Kampen vi driver i Norsk Kystfiskarlag er for at fisket først og fremst skal komme kystbefolkningen til gode, i arbeid og inntekt. Den kampen bygger på sammenhengen mellom mennesket og natur og det materielle fundamentet. For å kunne være på sjøen, oppleve vær og vind, se på fugler, se ned i dypet av havet.

Denne kampen skal vi vinne

Jeg vil avslutte med å fortelle om da 78 000 tvangsevakuert i Finnmark og Nord-Troms under krigen da tyskerne brente ned alt, og det var ingen ting igjen. Myndighetene ville at folket skulle bli der de var evakuert, det var ingen automatikk i at de skulle flytte tilbake. Det ville koste for mye å bygge alt opp igjen.

Men finnmarkingene trosset dette, for den kompetansen fra å bruke havet kunne de ikke bruke noe annet sted. I måten å forstå naturen og havet, og hvordan å høste. Det drev dem tilbake og til å trosse myndighetene. Vi kommer ikke til å tape denne kampen.

Facebooktwittergoogle_pluslinkedintumblrmail
About Torill Olsen
Reporter, ansvarlig redaktør og gründer av Sett Nordfra. Kan kontaktes på torill.olsen@settnordfra.no

Leave a comment

Your email address will not be published.


*